User Profile

Æ plukka med mæ den her da æ va på Tronsmo sist, litt etter logikken om at korte bøker ikke gjelds fordi dem ikke tar så mye plass i bokhylla (og fordi det e større sjanse for at æ faktisk les dem). Æ tror faktisk ikke æ har lest nokka av Louise Erdrich før, og det e jo litt rart, siden ho e den ene av særdeles få anerkjente urfolksforfattera som va populær før det blei en greie – men det her va en veldig fin start.

Ho reise ut på tur med en halvanna år gammel baby (hennes, altså, ho kidnappe ikke en vilkårlig baby) for å besøke en rekke øyer med gamle veggmalerier, samt stedet kor det æ til faren min omtalte som «Ojibwe-versjonen av Per Adde» hadde etterlatt sæ et bibliotek. Det va en fin reiseskildring og en slags skisse av en sjølbiografi, og en veldig gjenkjennbar historie om kordan alle man møte i urfolkssammenhenger heng sammen på et vis.

Æ leste det første kapittelet av den her boka da den blei lansert i 2020, fordi Seanan McGuire, som e en av favorittforfatteran mine, hadde blurba den og anbefalte den på det varmeste (og når ho anbefale ting, som ikke e horror og den slags (det e ikke for mæ), har dem som oftest endt opp med å være lesverdig. Så æ leste det første kapittelet og tenkte at det virka som et univers æ ville lese mer i.

Og så slutta æ egentlig å lese bøker en stund (konsentrasjonsevnen min va av en eller anna årsak ikkeeksisteranes i 2020, forstå det den som kan), men æ hadde den i bakhodet, og en dag havna den i handlekurven på Kobo, og så havna den i Koboen, og i slutten av mars leste æ ferdig en bok, åpna mappa med uleste bøker (det e i underkant av 200 av dem) og tenkte 'kanskje nu?'.

Det e æ veldig glad for at æ gjorde, for det va lesverdig som bare det! Det handle om en verden med superhelter og -skurker, og om Anna som har strøjobber som hench, hjelpemannskapet til superskurker. Og så går det galt, men på andre måter enn man forvente. Resten av boka e en del kontorbanter, en del kampscener, en del ekkelt (det nærme sæ body horror, men ikke så eksplisitt eller lenge, om din toleransegrense e som min på sånt), og ganske mange deler morsomt, og til og med litt sart. Det va på en måte omtrent det æ forventa etter å ha lest førstekapittelet, men samtidig også mye mer og helt annerledes. Slutten e sånn halvvåpen, så det kan være rom for en oppfølger en dag, men det går også helt greit om det her e alt. Æ e glad æ leste den, den va verdt å vente på!

Og om du har lyst til å lese førstekapittelet, du også, så finnes det på nettsida til forfatteren: nataliewalschots.com/

Dokker vet når du e den typen dum som har hatt en lang møtedag og i utgangspunktet e litt emosjonelt sart når du skal fly hjemover (eller ta tog, jada), og så tenke at det sikkert e null stress å lese ferdig en romance du hold på med, for det e jo ikke som om du ende opp med å gråte av dem omtrent hver eneste gang?

Den typen dum va æ på tirsdag, så der satt æ på Værnes og gjorde mitt beste for å diskret tørke tårer :D

Zen Cho e en sånn forfatter som æ kanskje ikke vil rangere blant mine absolutte favoritter, med mindre æ kommer på det, men som æ forhåndsbestille alle bøkern av (i ebokformat, da gjelds det ikke), fordi æ vil støtte arbeidet hennes, og hver gang æ les en av dem (som sjelden e rett etter at dem kommer, fordi det e fint å ha nokka å glede sæ til), så like æ dem. Ho skriv underholdanes og interessant uansett tematikk, og i bøker som det her: med en blanding av referanser fra England og Malaysia/Singapore.

Og ho klare å skrive en romanse som blant anna innehold offentlig korrupsjon og kidnapping, i tillegg til de vanlige misforståelsan, helt uten at det føles som noen som prøve for hardt.