I dag hadde Sápmis minste boksirkel sitt andre møte, og den her gangen leste vi ungdomsromandebuten til Moa Backe Åstot. Æ for første, de to andre for andre gang (litt fordi det ene medlemmet vårres ikke rakk å lese forrige bok, så vi gikk for nokka litt enklere den her runden). Æ leste den ferdig på ene flyturen hjem fra påskeferie, og gråt mæ forhåpentligvis diskré gjennom de siste førti-femti sidan.

Vi va ganske enig om at det ikke føles som en debutroman, og det blei litt mer forståelig da det viste sæ at Backe Åstot har gått et forfatterstudie et sted, kor ho arbeida med det her manuset. Den har en letthet i fortellermåten som gjør at historien sveve avgårde, og stort sett e det positivt, men noen ganger kan det bli litt for lett. Og så måtte vi vurdere realismen i det, men landa på at det e en bok som har bestemt sæ for ett tema, og derfor gjør noen nødvendige justeringer for å få det til, uten at det e til forkleinelse for historien (kanskje særlig for ikke-samiske lesera, men det kan jo ikke vi si nokka om).

Historien klare også å bruke rasebiologien som en del av fortellinga uten at det føles påklistra (sjøl om det e én scene der som det viste sæ at vi alle hadde himla litt med øyan av), den bidrar heller til å være en illustrasjon av kordan rammer andre har satt for ka samisk kultur e, og så blir spørsmålet om vi må la oss ramme inn av det.

Boka e nettopp kommet i norsk oversettelse, men den e skrevet på en sånn svensk som e så enkel å lese at du nesten glemme at du ikke snakke svensk, så det e ingenting i veien for å lese den på originalspråket. Sjøl skal æ finne og lese de andre bøkern hennes også, for æ vil gjerne ha mer.