User Profile

Æ plukka opp den her fra lesekiosken på Solli plass, fordi æ har hatt en intensjon om å lese den uten helt å komme så langt, så da den va eneste bok av særlig interesse i kiosken tok æ det som et tegn fra oven. Og så leste æ hele i ett jafs på Kaffebrenneriet i Skovveien dagen etterpå, før æ la den tilbake så noe andre kan snuble over den etter mæ.

Æ har lest nokka Ernaux før, men æ tror bare i engelsk oversettelse, uten at det utgjorde noen stor forskjell for opplevelsen fra eller til. Æ likte den, likte kordan det va en bok som på ett vis gikk raskt å lese, men som man på den andre sida kan lese gjentatte ganger fordi teksten føltes rik og verdt å bli i. Æ hadde samme opplevelse av Água Viva av Clarice Lispector, den har æ lest to ganger, begge ganske raskt, men æ vet æ kan vende tilbake til den.

Den ytre handlinga e enkel, ikke uinteressant, men heller ikke det vesentlige. Æ fikk lyst til å lese Årene, som æ heller ikke har lest enda, men en dag. Æ tror det e mer å si, men æ e glad æ leste den, det e kanskje det vesentligste.

I dag hadde Sápmis minste boksirkel sitt andre møte, og den her gangen leste vi ungdomsromandebuten til Moa Backe Åstot. Æ for første, de to andre for andre gang (litt fordi det ene medlemmet vårres ikke rakk å lese forrige bok, så vi gikk for nokka litt enklere den her runden). Æ leste den ferdig på ene flyturen hjem fra påskeferie, og gråt mæ forhåpentligvis diskré gjennom de siste førti-femti sidan.

Vi va ganske enig om at det ikke føles som en debutroman, og det blei litt mer forståelig da det viste sæ at Backe Åstot har gått et forfatterstudie et sted, kor ho arbeida med det her manuset. Den har en letthet i fortellermåten som gjør at historien sveve avgårde, og stort sett e det positivt, men noen ganger kan det bli litt for lett. Og så måtte vi vurdere realismen i det, men landa på at det e en bok som har bestemt sæ for ett tema, og derfor gjør noen nødvendige justeringer for å få det til, uten at det e til forkleinelse for historien (kanskje særlig for ikke-samiske lesera, men det kan jo ikke vi si nokka om).

Historien klare også å bruke rasebiologien som en del av fortellinga uten at det føles påklistra (sjøl om det e én scene der som det viste sæ at vi alle hadde himla litt med øyan av), den bidrar heller til å være en illustrasjon av kordan rammer andre har satt for ka samisk kultur e, og så blir spørsmålet om vi må la oss ramme inn av det.

Boka e nettopp kommet i norsk oversettelse, men den e skrevet på en sånn svensk som e så enkel å lese at du nesten glemme at du ikke snakke svensk, så det e ingenting i veien for å lese den på originalspråket. Sjøl skal æ finne og lese de andre bøkern hennes også, for æ vil gjerne ha mer.

Som om det ikke va nok at æ sjokkerte faren min med å lese krim i påska blei han også ganske forvirra over koffor æ leste sakprosa om Gunvor Galtung Haavik, men det va fordi Ingeborg Rygh Hjorthen va på bokdagen på Rana bibliotek og foreleste om boka (Rygh Hjorthen e født og oppvokst på Mo, så det hadde lokal interesse), og det virka som en spennanes historie ut fra det ho fortalte. Og det va det også!

Og så va den så velsigna kort! Drøye tohundre sider (det e mye kildehenvisninger og sånt på slutten), og det e en veldig bra biografilengde om en spion. Æ tok mæ i å lure litt underveis om problemet mitt med biografier e at for mange av dem e skrevet av menn som nekte å skrive kort, og æ e ikke 100% sikker på om det e helt sånn, men æ tror det hjelpe på min manglanes interesse. Æ kan være interessert i livan til de fleste, æ, men neppe 700+ sider-interessert. (Æ e også fullt klar over at det e et mæ-problem, om det nu e et problem, så æ sier ikke at alle biografier må være på under 500 sider. Men kanskje litt flere av dem?)

Uansett synes æ Rygh Hjorthen har fått til en bra balanse mellom historien om GGH og det man treng å vite om Russland og Norge og den kalde krigen, det va mye nok til at æ skjønte greia, men lite nok til at æ orka å henge med, med imponeranes få avstikkera til sånt forfatteren sjøl har synes va interessant. Det va noen tidspunkt kor ho sneia innom Arne Treholt kor æ tok mæ i å ønske at det kunne vært et lite sidespor om ka Treholt egentlig gjorde, for det innså æ at æ vet veldig lite om, anna enn spionasje, men æ skjønne at det fort kunne ha blitt så omfangsrikt at ho hadde endt opp med å gjøre akkurat det æ e glad for at boka ikke gjorde.

Men alt i alt va det underholdanes lesing om en usannsynlig spion. Ikke boka for dem som vil ha dyptpløyende analyser om ka spionasjen kan ha betydd, men helt klart en bok for andre som mæ som ikke e så begeistra for kjempelange biografier, men som kan sette pris på et overblikk over enkeltmenneskers betydning på hverandres liv (både positivt og negativt).

Dokker skulle sett ansiktet til faren min da han hørte at æ satt og leste en krimroman. I påsken. Som en anna pleb. Men det e jo gøy å cosplaye påsketurist i ny og ne, og egentlig va det mest tilfeldig at den blei lest i påsken.

I hine hårde dager va æ nemlig i juryen til Havmannprisen, en litteraturpris for beste nordnorske bok publisert foregående år, og i den anledning har æ lest en eller to av Bakkeid sine Thorkild Aske-bøker, så æ hadde litt lyst til å lese hele serien, bare fordi. Æ e ganske sikker på at den boka æ leste, som må ha vært nummer tre i serien, va noen hakk mindre parodisk nordic noir enn den her, for her e det ingenting som går bra. Thorkild Aske har vært i fengsel, av årsaker som gradvis avdekkes, han slit med forstoppelse, han har en pløsate søster med en mann som slår, og alle de andre greian blir spoilera, så æ skal ikke nevne dem, men det e liksom ikke måte på kor mørkt og skittent absolutt alt kan være, og det e ganske slitsomt. Men Bakkeid skriv godt, synes æ, så æ heng med (sjøl om æ himle med øyan), og æ skal lese neste bok i serien, for æ synes å huske at den boka æ leste va litt mindre tristesse hele veien. Eller så hadde han bare lært sæ å balansere det litt mer. Det vil vise sæ!

Femtende boka i InCryptid-serien, og dermed ikke den letteste boka i verden å forklare for folk som ikke har lest serien sjøl. Men den har noen poenger som virka overførbar til kordan KI dukke opp i livan vårres, og det føltes også som en av de mer eksplisitt politiske bøkern Seanan McGuire har skrevet, sjøl om den ikke egentlig e eksplisitt i det hele tatt. Det e tråder der om identitet og fellesskap og rett og galt som i etterkant også trekk tankan mine i retning Ursula K. Le Guin sin The Word for World is Forest, uten at æ har lest noen av dem grundig nok ti å ville prøve å si nokka mer om det. (Og æ tror man teknisk sett kan lese den uten å ha lest de fjorten forrige bøkern, det e mye nok forklaringer underveis til at det går, men de emosjonelle punchlinan blir litt mer overbevisanes når man har femten års forhistorie som leser å ta av.)

En bok med førti fastetidsmeditasjoner skrevet av en prest i Texas, som entusiastisk påpeke variasjoner over tittelen på boka. Koffor skulle Gud skape oss med kropper som kan kjenne nytelse om det ikke va for at vi skal nyte i livet? Koffor skulle Gud ville at vi skal ha det kjipt og asketisk og selvfornektanes når alt Gud vil for oss e kjærlighet?

Det va deler av den her boka kor æ synes det bikka i overkant over i hurramegrundt og jubel, men mesteparten av det handle nok om at æ sitt i en forholdsvis rolig og avbalansert menighet i Norge omgitt av forholdsvis rolige og avbalanserte kristne mennesker, og det tror æ ikke nødvendigvis e tilfelle når man e religiøs i USA, og kanskje særlig i Texas. Da tåle man noen litt outrerte forsøk på å trekke inn dragartister og den slags, og uansett va det langt mer æ likte her enn sånt æ rynka på nesen av. Og det va fint med en påminnelse om at Gud elske oss alle uansett kor grinate vi e (så nu skal æ lese elendighetsteoligien til Åste Dokka, for det e viktig med balanse!).

Det e en redsel for aldring og «kroppslig forfall» i den her boka som æ ikke helt klarte å bestemme mæ for om va intensjonell fra forfatteren sin side, eller om det e en bivirkning av at ho e født etter år 2000 og dermed ikke overskue alt ho ikke vet (som alle vi andre, altså, men folk født før årtusenskiftet e i hvert fall litt nærmere et overblikk over aldring og endring).

Det e også en bok man helt klart må styre unna om man ikke synes nokka særlig om fortellinger om folk som sitt mest fast i sitt eget hode og ikke tenke så mye på omverden (anna enn kordan den påvirke en sjøl). Begge de to tingan høres kanskje negativ ut, men det e mest av alt en forventingsavklaring. Det e en bok om en nittenåring som høres ut som en nittenåring, e den egentlige advarselen. Æ tror æ kunne levd et lykkelig liv uten å måtte forholde mæ til begrepet hjernefettet, men det e også en kroppslighet i beskrivelsan og historien som æ like, og som æ synes ho fikk til å fungere.

Mest av alt en sånn bok om unge mennesker som fikk mæ til å være glad for at æ ikke lenger e et så ungt menneske.

Å prøve å forstå rekkefølgen på ting i den serien her e jammen ikke bare-bare, men æ leste Legends & Lattes for en stund siden, og så dukka den her endelig opp i Libby, så æ lånte den (og glemte å umiddelbart legge inn en reservasjon på bok to, så nu må æ vente i fire måneder på den). Det har også gått lang nok tid siden æ leste L&L at æ ikke helt huske kæm folk va, og om noen av dem i den her boka dukka opp i den andre, etc etc.

På tross av alt det va det jo finfin underholdning, om enn ganske godt plassert i raskt lest og raskt glemt-potten, sammen med mye anna underholdningslitteratur. Men det e ikke til forkleinelse for boka, altså, den gjør det den skal, synes æ. Og det e jo bestandig fint å lese om bokhandler, enkel sjel som æ e.

Æ føle mæ bestandig som en blanding av verdens frieste og verdens dummeste menneske når æ ligg våken litt for lenge (bare til halv to i natt) for å lese ferdig en bok, men de fleste bøker har jo det der punktet kor du innser at du ikke lenger kan stoppe, for nu må du vite kordan det går, så da va det ikke anna å gjøre.

Det her e debutromanen til Lex Croucher, som æ vil si e en sånn forfatter kor det e en god idé å lese de seinere bøkern først (æ anbefale Gwen and Art are not in Love). Det gjør det lettere å lese forbi de delan av den her historien som ikke fungere fullt så bra som man skulle ønske, sjøl om æ synes mesteparten gjør det. Det e en type verdensbygging kor man må ta en del ting for gitt, det e Jane Austen på speed (muligens bokstavelig), og det e moderne referanser. Men det e gøy, om enn tidvis på den måten middels bra fanfic e gøy: du vet det ikke e høyverdig litteratur, men du vil vite kordan det går til slutt likevel.