User Profile

Den her boka handle om Petter, som plutselig gjenkjenne sæsjøl som tenåring i sønnen Emil, og som så faller tilbake på tanker om kæm han va den gang da. Æ har gått i klasse med forfatteren på barneskolen, og på samme ungdomsskole, så sjøl om historien e lagt til et fiktivt sted litt mer bygdeligganes enn der vi e oppvokst (æ vet kordan hus foreldran hennes bor/bodde i), hadde æ kanskje en tanke om at det kom til å være nokka gjenkjennelig i det hele? Det va ikke egentlig det, sjøl om det va tilløp av sent nittitall der som fikk mæ til å nikke litt, og så tenkte æ en del på ka vi huske og koffor (æ huske omtrent ingenting fra skolegangen min, i motsetning til ei venninne av mæ som har stålhukommelse på alt sånt).

Det hele kretse rundt ho han aldri helt fikk tak på, ikke da, ikke seinere, og det e nok der det ramle litt sammen for min del – om man skal bygge en roman rundt en person så bør den personen klare å bære en historie, og det synes æ ikke forfatteren klare å få til. Nokka av det e nok at Petter framstår som en ganske tafatt fyr, men det e også nokka i bruken av hopp i tid, fram og tilbake, som ikke helt fungere. I tillegg e det noen typografiske grep som sammen med enkelte fortellertekniske grep enten burde vært mer gjennomført eller mindre påtrenganes.

Det kan hende mye av problemet i lesinga e at æ hadde et sett med forventninger som ikke helt blei oppfylt, så vi snakke forbi hverandre, boka og æ, men det e også nokka i at æ tror det kunne vært en ordentlig bra bok, men det har ikke helt fått til å bli det, enda?

Æ skulle bare lese litt mens æ satt på kaffebaren, og så skulle æ bare lese litt da æ kom hjem, og før æ visste ordet av det hadde æ lest alle de 340 sidan på en dag (vel, klokka e over midnatt, men siden æ starta klokka fem i ettermiddag e det jo egentlig på en knapp arbeidsdag). Og det enda æ kvia mæ litt for å starte fordi æ synes alt over 250 sider e for langt, æ e utålmodig sånn.

Dem e ikke egentlig lik, men den minte mæ om Dørene lukkes, av Maren Skolem, det e nokka i fortellerstemmen, i språket – en gang på forfatterstudiet sa Thure Erik Lund at hannes målestokk på om en roman e god e at man skal kunne lese en kordan som helst setning i den og merke den litterære kvaliteten (og etterpå sa han at min tekst va den rareste han hadde lest, det e muligens fortsatt den beste komplimenten æ har fått) – og æ tror han kunne funnet setninger i begge bøkern som ikke hadde overbevist han (men æ tror man kunne funnet setninger i nesten alle bøker som ikke hadde overbevist han, men noen ganger e kanskje målet med et krav at det skal være uoppnåelig, så man har nokka å strekke sæ etter), men det e en driv i teksten, i karakteran, i Leah her, ho gjør bare dumme ting og du vil bare at det skal gå bra med ho. Og æ tror det e en sånn bok som bare kan skrives av noen under tredve, og muligens også bare av en kvinne (ikke det, det finnes garantert menn som skriv sånne bøker, men æ les dem neppe i utgangspunktet så det e et moot point).

Det e så mye som e galt, men det vil helst gå godt?

Æ har bestemt mæ for å bli et lydbokmenneske :)

(det her e ikke sant, men æ har visst bytta ut podcast med lydbok i sånne lyttesituasjoner kor æ gjør ting men vil ha lyd i øran (i går va det kjøkkenrydding og matlaging))

Av en eller anna grunn til Deichman-Libby 53 eksemplarer av den her boka til utlån, og null av de syv neste i serien, hvilket e mer enn bare litt irriteranes, for æ vil høre mer. Det va omtrent som forventa, akkurat passe gøy, ikke dårlig, med fremdrift nok til at æ synes det e interessant, og ikke et sånt språk som gjør at æ angre på å ikke ha det i tekstform foran mæ. Veldig bra bruk av dialekter og aksenter på oppleseren, sjøl om æ tror det hadde vært forstyrranes i mer «høyverdig» litteratur så fungerte det her (synes æ, som ikke høre veldig mye på lydbøker). Æ håpe dem får inn de neste bøkern i serien snart, æ vil gjerne lytte videre!

Man kunne lest bare bøker med titler henta fra Shakespeare i fem år og fortsatt ikke gått tom for lesestoff, det e æ helt sikker på.

Det e ting i den her boka æ e ganske sikker på at ville fungert mye bedre om æ leste den, men det e også ting som fungere veldig bra som lydbok, som æ e nysgjerrig på ka trykte utgaver eventuelt har gjort. Særlig bruken av den andre innleserstemmen va superb.

I romance e det ofte en kritikk mot den billigste måten å skape drama på: to mennesker som hadde løst omtrent alle problem i forholdet sitt om dem bare snakka med hverandre. Æ vet ikke kor mange ganger underveis æ himla med øyan over at noen tenkte nokka men ikke sa det høyt.

Æ tror ikke man e avhengig av å like dataspill for å like den her boka, men det hjelpe nok på å være en nerd (complimentary). Æ e usikker på om æ likte den eller om æ mest av alt likte å bli ferdig med den.

En sånn bok æ ante fred og ingen fare om og så plutselig hadde lest ferdig. Det e det som e attraktivt med romance-sjangeren, egentlig, måten dem drar dæ inn og ikke slipp (æ leste ferdig de siste kapitlan på jobb fordi æ sovna midt i lesinga i natt en gang og forsov mæ til arbeid fordi æ ikke hørte vekkerklokka, det e knapt måte på (æ e forsøksvis et voksent og fornuftig menneske, men æ e totalt ute av stand til å ikke lese bare et kapittel til uansett kor mye klokka e og kor tidlig æ burde være på jobb)).

Men før alt det hadde æ også brukt litt tid på å tenke på erotikk og sex i litteraturen, for det e nokka med kordan den her boka e sexy (særdeles uoverraskanes for alle som har lest Sierra Simone før, tror æ (æ har ikke lest nokka av Julie Murphy før)), vs kordan forfatteran i boka Attrå, for eksempel, skriv sex. Æ tror man kan skrive litterært med anslag av sexy, på den måten kor leseren kjenne det i magen, men å skrive sex som plot og fortsatt være sexy e nokka æ har sett mest i fanfiction (det kan hende det finnes mer av det i den typen litteratur æ styre unna, tenk booktok et al).

Det e kanskje en grad av vulgaritet i sex som høyverdig (lol) litteratur simpelthen ikke kan få til. Eller så les æ bare feil bøker. En av to.

Uansett, det handla om en professor som arbeide med mose og æ gråt minst tre ganger og det e mulig noen av sexscenan fikk mæ til å rødme litt, for du dæven, og så har den en sånn vennegjeng som bøker av den her typen bestandig har, inkludert noen hendige millionærer, fordi det e så praktisk når man kan kaste litt deus ex kapitalisme på sånne kjedelige problemer man ellers måtte ha skrevet sæ unna.