User Profile

Æ har en liste med bøker i Libby som æ kan tenke mæ å låne, for sånne tilfeller kor æ ikke vet ka æ vil ha men vil ha nokka, og der har den her oppholdt sæ en god stund. En ganske kort (under timen lang) lydbok, skrevet og lest av Louise Glück, som æ har lest noen diktsamlinger av, men ikke så mye, men det æ har lest har æ likt. Og en lydbok på femtito minutter e enklere å forholde sæ til en en lydbok på fjorten-førti-hundre timer, så da æ ganske seint søndag kveld tenkte «æ treng å gjøre nokka», endte det nokka opp med å bli å gå fire kilometer langs E6 (på gangveien!) mens æ hørte den her.

Den handle om Marigold og Rose, som e tvillinger, og babyer, som ikke kan røre på sæ og ikke kan snakke, men som kan tenke, og som tenke mye. Nokka av det logisk (koffor e det helt ok når faren reise til jobb, men ikke bra når bestemora reise til himmelen), og nokka av det e helt åpenbart ikke sånt et barn kan tenke. Men det kunne vært sånt et barn kan tenke, det e en undring i det som æ tror man som voksen ofte ikke har. Det e enkeltsetninger æ vil streke under, deler av det om å være tvilling som fikk mæ til å tenke på mine små tvillingsiessáler, å være to, og kanskje også å være to på en sånn måte at man ikke tenke på det, fordi det e så selvsagt.

Og så stemmen til Louise Glück, som jo va nesten åtti år gammel da ho leste inn det her, det e nokka der også, den gamle stemmen og de unge unge tankan, men det fungere så fint. Det e en perfekt lengde for en passe lang gåtur, anbefales varmt.

Om æ ville være slem hadde æ sagt at det her i det minste e mer effektivt enn å se seks sesonger av The L Word, men det får det til å høres langt skeivere ut enn det e (og den har på ingen måte det samme problematiske forholdet til bifile som originalen hadde).

Om æ bare vil være litt slem vil æ si at å lese det her samtidig som Etter Sapfo e en uting, for den klare å si alt æ tror den her boka prøve å si på en langt mer effektiv og besnæranes måte.

Men egentlig vil æ jo ikke være slem i det hele tatt, så æ skal la være, for det va interessant nok til at æ leste hele, sjøl om æ mer og mer intenst skulle ønske det va mindre Sylvia og mer alle andre (se også: The L Word og Jenny Schecter). Det e en del ting der som e tatt på kornet, gjenkjennelig på så mange vis, men ikke så mye som omtalan har fått mæ til å anta, det va heller ikke så sexy som æ hadde forventa (det e sex, den e ikke for bluferdige sjeler, men det e en scene i starten som fikk mæ til å anta mer enn resten egentlig holdt).

Æ e glad æ leste den, men kanskje mest fordi æ har gjort det, og dermed kan si at æ har gjort det. Og så vidt æ kunne bedømme va oversettelsen god, det va i hvert fall ingenting som stakk i øyan, så æ har troa på arbeidet Kyrre Andreassen har gjort.

Æ oppdaga plutselig at æ ikke har lest det æ vil karakterisere som en ordentlig romancebok siden februar, så det måtte æ gjøre nokka med, og i gjøringa tok æ mæsjøl i å lure på koffor i alle dager den her boka av Courtney Milan har forblitt ulest så lenge (men det e litt fordi æ treng å ha ting på lager som æ vet æ kommer til å elske).

Det handle om å være sæsjøl og lik eller ulik foreldran sine, om løgn, om jukseforlovelser og om å bli voksen. Historien e satt til det fiktive stedet Wedgeford, en landsby i England kor flesteparten av innbyggeran e kinesisk og japansk, og i etterordet lærte æ om reglan for britiske båter som førte til at mange asiater blei stranda i England (cirka sånn her: når britiske båter skulle seile fra England måtte minst 80% av dem som jobba på båten være britisk, men på lange seilaser mista man folk, og ansatte nye på veien, sånn at mannskapet sjelden va 80% britisk når dem kom tilbake).

Det é en fjollate sjanger, og selvfølgelig visste æ allerede før æ begynte lesinga kordan det kom til å gå til slutt, men det e ikke forutsigbart av den grunn, og æ elske det.

(Det e bok to i serien, så æ anbefale å starte med The Duke who Didn't, sjøl om dem e frittståanes bøker e det en del greier som e enklere å skjønne om man har lest førsteboka.)

En av tre biblioteksbøker æ henta fra reservert-hylla, og den åpenbare kandidaten til å lese på kaffebaren før æ leverte den inn igjen og gikk hjem.

Æ leste første boka i serien i fjor vår, så æ innså etterhvert at det va ting æ ikke huska av ka som hang sammen med kæm, men det gikk sæ fort til, og så va det en veldig søt historie om jenter i konfirmasjonsalderen og alt sånt. Med en Fucking Åmål-inspirert scene mot slutten, så æ e pent nødt til å elske den litt ekstra for det. Veldig sjarmeranes, begge bøkern i serien e sånt æ kan finne på å plukke med mæ og gjenlese om æ får et desperat behov etter nokka koselig.

(men nu har æ lest nesten påfallanes mange norske tegneserieromaner for ungdom kor det e en jente i jentegjengen som e ekstremt insisteranes på at alle må ha kjæreste (oftest fordi ho har det sjøl), æ tror det e en trope mitt ungdomsliv va velsigna fri for?)

Æ gikk innom biblioteket på søndag og bare vasa rundt på jakt etter nokka å lese, og den her sto utstilt sammen med diverste andre skeive bøker, så æ blei nysgjerrig og plukka den med mæ.

Den va ganske rar, på en måte som for så vidt fungere, men kor æ også e litt for gammel for den, tror æ. Omtalen sier den e intenst personlig, og det stemme, men den e også intenst sjølopptatt på en ganske ubehjelpelig måte (men også en måte det e vanskelig å ikke være i store deler av livet), så mest av alt leste æ den og blei glad for at æ har bikka førti. Men den sier nokka interessant om å være elskelig og ka man tror andre kommer til å bry sæ om, og kanskje ka man går glipp av når man tenke for mye på ka andre kommer til å tenke.

Æ likte den, men æ e glad det va en tegneserieroman, og dermed går ganske raskt å lese, for det hadde vært utmattanes å bo i den en lengre periode.