User Profile

Æ skulle bare lese litt mens æ satt på kaffebaren, og så skulle æ bare lese litt da æ kom hjem, og før æ visste ordet av det hadde æ lest alle de 340 sidan på en dag (vel, klokka e over midnatt, men siden æ starta klokka fem i ettermiddag e det jo egentlig på en knapp arbeidsdag). Og det enda æ kvia mæ litt for å starte fordi æ synes alt over 250 sider e for langt, æ e utålmodig sånn.

Dem e ikke egentlig lik, men den minte mæ om Dørene lukkes, av Maren Skolem, det e nokka i fortellerstemmen, i språket – en gang på forfatterstudiet sa Thure Erik Lund at hannes målestokk på om en roman e god e at man skal kunne lese en kordan som helst setning i den og merke den litterære kvaliteten (og etterpå sa han at min tekst va den rareste han hadde lest, det e muligens fortsatt den beste komplimenten æ har fått) – og æ tror han kunne funnet setninger i begge bøkern som ikke hadde overbevist han (men æ tror man kunne funnet setninger i nesten alle bøker som ikke hadde overbevist han, men noen ganger e kanskje målet med et krav at det skal være uoppnåelig, så man har nokka å strekke sæ etter), men det e en driv i teksten, i karakteran, i Leah her, ho gjør bare dumme ting og du vil bare at det skal gå bra med ho. Og æ tror det e en sånn bok som bare kan skrives av noen under tredve, og muligens også bare av en kvinne (ikke det, det finnes garantert menn som skriv sånne bøker, men æ les dem neppe i utgangspunktet så det e et moot point).

Det e så mye som e galt, men det vil helst gå godt?

Æ har bestemt mæ for å bli et lydbokmenneske :)

(det her e ikke sant, men æ har visst bytta ut podcast med lydbok i sånne lyttesituasjoner kor æ gjør ting men vil ha lyd i øran (i går va det kjøkkenrydding og matlaging))

Av en eller anna grunn til Deichman-Libby 53 eksemplarer av den her boka til utlån, og null av de syv neste i serien, hvilket e mer enn bare litt irriteranes, for æ vil høre mer. Det va omtrent som forventa, akkurat passe gøy, ikke dårlig, med fremdrift nok til at æ synes det e interessant, og ikke et sånt språk som gjør at æ angre på å ikke ha det i tekstform foran mæ. Veldig bra bruk av dialekter og aksenter på oppleseren, sjøl om æ tror det hadde vært forstyrranes i mer «høyverdig» litteratur så fungerte det her (synes æ, som ikke høre veldig mye på lydbøker). Æ håpe dem får inn de neste bøkern i serien snart, æ vil gjerne lytte videre!

Man kunne lest bare bøker med titler henta fra Shakespeare i fem år og fortsatt ikke gått tom for lesestoff, det e æ helt sikker på.

Det e ting i den her boka æ e ganske sikker på at ville fungert mye bedre om æ leste den, men det e også ting som fungere veldig bra som lydbok, som æ e nysgjerrig på ka trykte utgaver eventuelt har gjort. Særlig bruken av den andre innleserstemmen va superb.

I romance e det ofte en kritikk mot den billigste måten å skape drama på: to mennesker som hadde løst omtrent alle problem i forholdet sitt om dem bare snakka med hverandre. Æ vet ikke kor mange ganger underveis æ himla med øyan over at noen tenkte nokka men ikke sa det høyt.

Æ tror ikke man e avhengig av å like dataspill for å like den her boka, men det hjelpe nok på å være en nerd (complimentary). Æ e usikker på om æ likte den eller om æ mest av alt likte å bli ferdig med den.

En sånn bok æ ante fred og ingen fare om og så plutselig hadde lest ferdig. Det e det som e attraktivt med romance-sjangeren, egentlig, måten dem drar dæ inn og ikke slipp (æ leste ferdig de siste kapitlan på jobb fordi æ sovna midt i lesinga i natt en gang og forsov mæ til arbeid fordi æ ikke hørte vekkerklokka, det e knapt måte på (æ e forsøksvis et voksent og fornuftig menneske, men æ e totalt ute av stand til å ikke lese bare et kapittel til uansett kor mye klokka e og kor tidlig æ burde være på jobb)).

Men før alt det hadde æ også brukt litt tid på å tenke på erotikk og sex i litteraturen, for det e nokka med kordan den her boka e sexy (særdeles uoverraskanes for alle som har lest Sierra Simone før, tror æ (æ har ikke lest nokka av Julie Murphy før)), vs kordan forfatteran i boka Attrå, for eksempel, skriv sex. Æ tror man kan skrive litterært med anslag av sexy, på den måten kor leseren kjenne det i magen, men å skrive sex som plot og fortsatt være sexy e nokka æ har sett mest i fanfiction (det kan hende det finnes mer av det i den typen litteratur æ styre unna, tenk booktok et al).

Det e kanskje en grad av vulgaritet i sex som høyverdig (lol) litteratur simpelthen ikke kan få til. Eller så les æ bare feil bøker. En av to.

Uansett, det handla om en professor som arbeide med mose og æ gråt minst tre ganger og det e mulig noen av sexscenan fikk mæ til å rødme litt, for du dæven, og så har den en sånn vennegjeng som bøker av den her typen bestandig har, inkludert noen hendige millionærer, fordi det e så praktisk når man kan kaste litt deus ex kapitalisme på sånne kjedelige problemer man ellers måtte ha skrevet sæ unna.

Glem alt om dikt. Husk det meste i stikkordsform. Oppsummert nederst i hvert korte kapittel.

Tenk på barn. På et barn inni dæ. Tenk på å bli mor. Og å reise. Romantiser livet ditt. Roman-iser livet ditt. Tenk på østrogen, follikler, sædkvalitet.

Kirker. Italia. Skriv som om det e varmt hver dag. Om kunst. Venner, eller bekjente, folk. Et slags miljø, men mest et barn.

En strand? Glem alt om dikt. Ikke vær redd for dikt. Stikkordsform. En roman?

Dagbok over et år, et forsøk (eller tre, befrukta egg, etter enogtyve), sirkle rundt alt man ikke vil si, men likevel rope «æ vil ha barn».

Bare åtti sider, så det går bra. Anbefales ikke om man prøve å bli gravid. Anbefales kanskje/kanskje ikke om man vil slippe alt man har i hendern og dra til Italia. Roma? Is. Og København, namedroppe Noma.

Sånn. Ferdig. Glem alt om plot.

Nu har æ bare lest to bøker av Cecilie Løveid, men det e en viss sjanse for at æ bestandig føle mæ litt dum når æ les bøker av Cecilie Løveid? På en sånn «æ skjønne ikke ka ho hold på med, og vet ikke helt om æ heng med, men det e nu greit»-måte som gjør at æ likevel fullføre boka (og den her leste æ på en knapp time i går, så det e ikke som om det kreve timesvis med innsats, da hadde æ nok gitt opp).

Æ endte jo opp med den her fordi æ leste Ruby Baby og der nevnte protagonisten Sug, som e bok to i serien om Kjersti Gilje, og det her e bok én, og nu endte æ opp med å låne en bok som blei nevnt her, nemlig Veien til kjærlighet av Aleksandra Kollontaj, fra 1920-tallet. Så spenningsmomentet e størst i korvidt den kommer til å lede mæ til nye bøker.

Men æ kommer garantert til å lese enda mer Løveid, sjøl om æ nok kommer til å gå til det også med en antakelse om at æ ikke kommer til å skjønne særlig mye. Det e helt greit.

Æ har en liten bunke med biblioteksbøker som sommerleseprosjekt (uintendert) i år, og det her e den eneste fra folkebiblioteket som hadde forfallsdato før 1. september (fordi noen andre sto på venteliste), så æ va storsinna og leste den ganske fort.

Æ likte den, men æ prøve å bestemme mæ for om æ hadde likt den bedre om den va knappe hundre sider kortere, for den skrur sæ ordentlig til mot slutten, men den bruke kanskje litt for lang tid på å komme sæ dit. Eller så bruke den tida på å bygge opp til en uunngåelig slutt, æ e usikker.

Æ tenkte på det underveis som en mindre eksplisitt morsom versjon av Vassbygda-trilogien til Arnfinn Kolerud – kanskje særlig på grunn av de korte kapitlan – og en litt mindre gallsur variant av For øvrig mener jeg at Karthago burde ødelegges, av Kyrre Andreassen, kanskje med et islett av Anders Totland sin Til jord skal du bli. Eller så e det bare at æ ikke har lest så mange norske bøker om små steder, og dermed trekk alle linjen æ kan finne? Æ e usikker.

Æ hadde anbefalt den helhjerta om den va på 250 sider, e det æ lande på, men æ likte den ganske godt på 314 sider også. Og om du synes Vassbygda-bøkern blir for fjollate kan det hende den her e perfekt (æ lene mer Vassbygda enn Lokalhistoriehater).