User Profile

Det e første gangen på ganske lenge æ har lest en bok som i så stor grad kommer inn under booktok-fanen (Abby Jimenez e jo også veldig aktiv på tiktok, nokka enkelte referanser i boka bær preg av, det e tydelig at den e skrevet av noen som e online, som dem sier), og det minte mæ på koffor den typen booktok-bruker kan lese fire-femhundre bøker i året.

For det e en god bok, for all del, i sin sjanger, æ strigråt mæ gjennom deler som æ stort sett gjør med de fleste romance-bøkern æ les (sånn e det når man e lettrørt). Men det e en bok kor alt den vil si står skrevet ned, side etter side. Alle bøker e jo som å se en film inni hodet sitt (enkelte sakprosabøker e vel hederlige unntak), men den her typen bøker e WYSIWYG [what you see is what you get] i sin mest umiddelbare form. Visst har karakteran indre liv og alt det der, men det e ingen motstand i fortellinga, sjøl der den vrir og vende på sæ på uventa måter (og det e noen plotdeler æ ikke så komme).

Det e som å spise loff. Og loff e godt! (Nu fikk æ lyst på loff og reker, akk, eller loff og leverpostei) Det e absolutt ingenting galt i å spise loff, og om man synes man får nok næring av å spise loff hver dag hele året så e det helt greit for min del, men sjøl treng æ rugbrød også. Og surdeigsbakst. Og hjemmebakt brød med bittelitt brent skorpe. For det e variasjonen som minne mæ på koffor æ like alle sorter bøker, da nytte det ikke å bare lese en type i lengden. Men om du treng nokka du kan sluke i dæ på en dag eller to, så e det her langt fra det verste valget!

Æ begynte på den her boka 21. november i fjor, og leste den ferdig fem over midnatt i dag (men æ regne den likevel som ferdiglest i juli, for det får være måte på regelrytteri).

Den e bare på drøye femhundre sider, og sjøl om det e lengre enn æ vanligvis les e det ikke egentlig grunnen til at det tok så lang tid. Det e en komplisert bok, på noen måter, med tidslinjer og klokkeslett (og en ulempe sånn sett å lese digitalt, fordi i en fysisk bok villle det vært lettere for mæ å bla fram til forrige kapittel for å se tidsangivelsen).

Æ e jo generelt fan av Seanan McGuire (æ bare styre unna alt ho skriv som Mira Grant, for skumle ting e ikke min greie), og æ skjønne utmerket godt koffor det her va en bok ho måtte vente med å skrive til ho følte ho hadde nådd et nivå kor ho va i stand til å skrive den, for det handle om alkemi, om verden, om avansert matte og at alt e språk. Og om søsken, og kjærleik og å finne og miste og skjønne og misforstå.

Og så tror æ mitt neste mål skal være å lese en bok på over femhundre sider på under et halvår.