User Profile

Den her boka lærte mæ frasen «thought-terminating clichés», så den va vel verdt å lese. Though-terminating clichés e det kultledera og dets like (bedriftseiera, treningsfanatikera etc etc) mate dæ med for at du skal slutte å stille vanskelige spørsmål (sjøl om æ nu ikke kommer på noen konkrete eksempler, så klart).

Det e ikke et akademisk dypdykk, men pent plassert i den typen popsci-bøker folk like å lese, kanskje litt overfladisk om du e godt kjent med fenomenet det omtale, men et greit innblikk om det e nokka helt nytt for dæ. Omtrent akkurat det æ venta, men velskrevet og med personlige erfaringer som gjorde lesinga litt ekstra underholdanes. Og det e helt klart rette personen som har skrevet boka, det gjør den enda bedre.

Den her boka e skrevet av noen æ internettkjenne litt, så æ hadde veldig lyst til å like den. Og for all del, historien e underholdanes, men den hadde trengt et par runder til i omskrivingsmaskinen for å bli ordentlig bra. Men æ leste hele og fikk litt lyst til å dra til Hellas, så æ tror den fungerte som ønska!

En rekke lengre og kortere fortellinger basert i malaysisk mytologi, både moderniseringer og nye historier. Veldig mye fløyt fint over hodet på mæ fordi æ har null tidligere kjennskap å basere mæ på, men æ føle at æ lærte litt, og det e nokka universelt i vrange guder og kranglate ånder uansett, så æ synes Zen Cho fikk det fint til.

Æ har vært nysgjerrig på Dorothy L. Sayers siden æ begynte å høre på Shedunnit (en podcast av Caroline Crampton om gullalderkrim, anbefales!), så da den her boka endelig dukka opp i Libby benytta æ anledninga til å få lest den.

Det e ganske fornøyelig, og litt rart, og inneholdt langt mer fransk enn æ hadde venta (æ hadde kanskje venta cirka null fransk, æ), og æ skjønne koffor dem sier at det e litt annerledes enn lignanes bøker, for Peter Wimsey e en ganske forvirra detektivhelt. Likevel tror æ godt det kan hende æ kommer til å lese flere av bøkern i serien med tid og stunder, for det ga på ingen måte avsmak.

@markus@skvip.lol Det va det æ synes å huske at du hadde nevnt før, og siden æ følte at æ skjønte greia etter andre historien tvile æ på at det gir merverdi å lese tre(?) bøker til som e variasjoner over det samme. Men det e en fin idé, så æ e glad æ leste den første!

Fire fortellinger om fire tidsreisende i en liten kafé. Ikke så ulikt The Midnight Library i å få fram potensialet i å se ka som kan være og ka man kan si sæ fornøyd med, sjøl om æ synes den siste historien kanskje va svakest.

Vet også at det finnes en hel serie til med bøker, men med mindre det kommer mæ for øre at det skjer nokka revolusjoneranes i en av de seinere bøkern kommer æ nok til å si mæ fornøyd med å ha lest én av dem.

Æ brukte en måned på bok én, og så brukte æ en uke på bok to – den her gangen bikka det over i å være litt for urealistisk for min del, men det va fortsatt ganske gøy!

John S. Jamtli og Tungtvann e en veldig bra nordnorsk kombinasjon, og det her e en bra framstilling av starten til gruppa – om den e 100% korrekt e ikke så viktig, så lenge historien e god. Tegningan e stilig, det e masse detaljer å henge sæ fast i, og æ elske at Jamtli har klart å tegne Poppa Lars akkurat så kjekk som han e/va (så får det så være at æ ikke synes han har fått til Jørg1 og Jan Steigen like bra, men æ tror Poppa Lars har hatt et mer distinkt utseende hele veien). Gøy! Anbefales varmt om du har nokka som helst slags forhold til norsk rap eller e interessert i musikkhistorie generelt.

Tenk at æ har lest Seanan McGuire siden 2009 (eller 2010, æ huske ikke om æ kjøpte Rosemary and Rue samme året den blei utgitt), og nu e ho på bok nitten i serien. (Og at ho i tillegg skriv to andre serier æ følg med på og andre ting.)

Det e knapt mulig for mæ å si nokka om boka, særlig siden den her i enda større grad enn enkelte av de andre e så knytta opp til ka som kom før og ka som skal komme etter, men æ slukte den på tre-fire dager, og nu vurdere æ å gjenlese alle nitten bøkern, så æ e åpenbart fan.

Etter å ha tenkt på det siden omtrent 2007 har æ nu endelig faktisk lest The Umbrella Academy. Det e ikke helt min type grafiske romaner, æ foretrekk dem som e mer sjølbiografiske fortellinger, mindre superhelt/antihelt, men det va ikke så verst. Kanskje æ til og med knør mæ til å lese resten en vakker dag.

Det e sånne her ting æ aldri e helt sikker på om æ skal fortelle dokker at æ har lest, det va mye sex og lite innhold, og eklatante brudd på cirka alle arbeidslivets moralkoder, men pytt!

Æ ramla over den her på Libby, og så brukte æ en drøy måned på å lese den, litt sånn av og på, mest fordi den va fin tidtrøyte til sånne dager kor æ ville lese nokka (#tidtilti), men ikke hadde tålmodighet til å lese nokka tungt, samt en adspredelse innimellom den nye bunken med diktsamlinger. Underholdanes og akkurat fantastisk nok.