User Profile

Æ va innom nettsidan til depotbiblioteket i ett eller anna formål, da den her boka dukka opp som et «ting vi kanskje tror du like»-forslag, og æ tror tankestrømmen min va omtrent «rosa omslag, poesi, islandsk forfatter? Gøy!» og så lånte æ den.

Æ har lest noen islandske poeter de siste åran, og det e nesten påfallanes kor ofte boka insistere på at dem e blant de viktigste kunstneran på Island. Ofte på en måte som føles som dem prøve for hardt. Ikke det, forfatteren her hørtes interessant ut, ho har arbeida som danser og med scenekunst fram til ho debuterte med den her boka.

Ulempen e at æ sitt igjen med en følelse av at boka e ganske mye bedre på islandsk. Det e tre søstre som har oversatt den, et helt familieprosjekt, og æ skulle så inderlig gjerne ønske at det hadde blitt ordentlig bra, men utgivelsen skjemmes av sånne småfeil som bøker på små/pay-to-publish forlag ofte gjør. Det e banale skrivefeil, litt for mange til at man kan bære over med det, og så e det deler kor æ lure på om oversettelsen e feil, fordi det ikke helt heng på greip.

Det e et veldig sympatisk prosjekt, men det skulle hatt en streng redaktør eller et forlag med strammere regi for å bli en ordentlig god oversettelse, det hadde det fortjent.

Men boka va veldig fin og rosa, det skal den ha!

Av alle bøkern æ leste [ferdig] på lørdag va nok det her den med mest substans, og dermed også den det e vanskeligst å si nokka fornuftig om.

Det va et kort, men informativt etterord til slutt i oversettelsen, etter de tre artiklan boka består av. Den første og lengste e den tittelen kommer fra, og etterordet e bra for å forklare koffor det gjorde sånt inntrykk da det opprinnelig blei publisert. Det e mye kunsthistorie der æ ikke kjente til, kordan mangelen på «store» kvinnelige kunstnera dels skyldes at dem aldri fikk muligheten til å male akt, som va det som måtte til, for man kunne ikke bli stor når man va forvist til bare sjangermaleriet (landskap, portrett, stilleben, om æ huske rett?) – kordan de tilløpan til store kvinnelige kunstnera man har hatt ofte har vært døtre og koner fordi det har åpna en dør, men også kordan målet ikke kan være å grave fram alle tiløp til kvinnelige kunstnera som kan sies å være «stor», fordi det e et systemproblem, og dem løses aldri av fremragende enkelteksempler (velkjent problemstilling fra så mange ting, det). I den andre artikkelen skriv ho om et maleri av en amme, kordan ammen va det som måtte til for at kvinnen kunne gjøre nokka, hennes opphøyde rolle som ansatt, men likevel i jobb (og kæm amme ammens barn).

Det va mye, og æ gjorde ikke en god jobb i å lese for å huske, men det e anbefalt lesing, æ lærte masse, og vet kor æ skal vende tilbake om og når æ treng å huske ting.

Etter å ha lest ferdig åtte bøker på en dag, gikk æ på biblioteket og lånte det dummeste æ fant. Og du verden, så dumt det va!

Overlevelsesplanen e en del av Cappelen Damms nye forsøk på å være relevant for unge kvinner som vil lese booktokbøker (altså sånt som e omtalt på tiktok, for dem av dokker som bor under en stein). Æ e åpenbart ikke i den kategorien, men som et menneske som har lest såkalte romance novels i nærmere tjue år va æ nysgjerrig på kordan det så ut på norsk. Og så fortsatte æ å lese fordi æ måtte se om det tok sæ opp. Det gjorde det ikke, anna enn orgasmisk for hovedpersonen.

Det e ikke en dårlig bok, den e helt ok skrevet og alt det der, så for målgruppa e det godt mulig at den e tilfredsstillanes som bare det, men den e så full av overtenking fra hovedpersonen at det knapt e plass til et plott. Plottet e kvinne flytte til Feheim (for å overta hundepensjonatet til den avdøde tanta), møte eksen Nikolai (som det blei slutt med på dramatisk vis da dem va 18 (nu e dem 30)), besøke alle butikkan et lite tettsted i en romance-bok må ha (blomster og bakeri og bokhandel), havne i en bokklubb, har drama med Nikolai, har drama med eksen Jonas, snakke med venninna Liss, date Nikolai?, middag, drama, bursdag, drama, storslått konklusjon. Alt ispedd et hav av referanser til musikk og litteratur det e godt mulig ingen kommer til å tenke på om fem år, og overraskanes lite hunder til å være satt til et hundepensjonat.

Det e så himla omstendelig, alt sammen, og hovedkonflikten e en sånn som hadde løst sæ om folk hadde snakka sammen på et tidligere tidspunkt, og som har null praktisk betydning for nokka. Det e for lett, alt sammen, det mangle den inderligheten æ tenke at romance treng, men det e mulig at det e det her som e sjangerkravan for den typen romance æ ikke les (les: booktok romantasy monsterfucking spicy).

(for dem som driv med sånt laga æ en hel tråd på bsky underveis i lesinga: bsky.app/profile/gaski.bsky.social/post/3mlgtcxot4c2p)

I stedet for å gå på utdelinga av Havmannprisen satt æ heller på kaffebaren i etasjen under biblioteket og leste boka som vant prisen (for beste nordnorske bok utgitt i fjor). Det va ikke et dumt valg, som sådan (sjøl om æ gikk glipp av kake), og æ skjønne godt at den blei nominert (sjøl om æ ikke har lest mye nok av Noreng til å vite kor den her plassere sæ i hannes ouvre).

Æ ville nok ikke valgt den som vinner (av årets nominerte som æ har lest ville nok den æren gått til Caroline Kaspara Palonen), kanskje aller mest fordi æ synes slutten e litt svak. Oppbygginga fram dit e god, fenganes og akkurat passe skummel, men det føles som den har det samme problemet som en del andre bøker som bygge opp mot nokka mystisk og uforståelig: det finnes ikke en fornuftig måte å avslutte på, så i stedet for blir det … ikke helt tilfredsstillanes, synes æ. Men Noreng har også vært forfatter så lenge, og skrevet for et undervurdert segment i ungdomslitteraturen (les: han skriv bøker til og med tenåringsgutter kanskje kan ha glede av (ikke den her, hovedpersonen e en jente, så æ antar dem styre unna)), så det føles fortjent at han får en pris for det.

… og tre av de her bøkern på det som sannsynligvis va i underkant av en time til sammen.

Og æ likte dem! Ulempen med tegneserieromaner e at dem går så fort (og æ e i utgangspunktet dårlig på å la øyan hvile på detaljer, æ vil bare vite kordan det går), så det føles tidvis ikke som å faktisk lese, men det e jo ikke til å komme unna at når det e tegneserieromaner for barn (æ vil gjette barneskolealder, uten å ha sjekka) så går det raskt, for æ les (heldigvis, kan man vel si) raskere enn barn flest.

Dem handle om den lille vikingen Floke, som e litt som oksen Ferdinand i viking-forstand, men som ramle uti et eventyr han ikke hadde venta. Det anbefales egentlig å lese alle tre bøkern i et jafs, historien heng veldig sammen mellom de tre – det blir ikke helt cliffhanger mellom dem, men det va mest tilfredsstillanes å lese alle.

Og så va dem en overfladisk, tidvis fjollate introduksjon til norrøn mytologi, men om man e i målgruppa tror æ det fungere fint som en liten hvem hva hvor, som kan gjøre ungan interessert i å finne ut mer sånn etterhvert.

Æ like streken til Neverdahl i utgangspunktet, og den gjør sæ i nokka barnevennlig, den e enkel, men småfinurlig og gøy.