User Profile

Som alle som følge mæ på mastodon kanskje har fått med sæ e æ over mæ av begeistring av den her boka, og det e en bok æ e utrolig glad for at æ hørte som lydbok, fordi opplesinga til Matt Blaney levendegjorde historien på en måte som aldri i verden hadde skjedd om æ leste den sjøl. Språket, tonefallet, variasjonen i uttale når det blei sitert fra folk. Min eneste innvending e at i den siste tredjedelen, omtrent, va det en del rare småpauser i lesinga, som burde vært redigert bort for bedre flyt. Og den eneste ulempen med å høre lydboka e at det tydeligvis e et omfattanes fotnoteverk i boka, som æ dermed gikk helt glipp av. Det va, ifølge etterordet, brukt for å nyansere historien der Radden Keefe for narrativet sin del holdt sæ til én mulig forklaring, så det kan hende æ plukke opp boka i tekstversjon for å lese mæ opp på akkurat det. (Og om du e en mer kritisk leser enn mæ kan det kanskje dermed være en idé å ha boka i begge formater om man vil være ekstra nerdate.)

Men uansett og alt i alt, for en bok! Den består av forskjellige tråder innafor The Troubles, og det va noen steder kor æ gikk litt i surr på navn og å huske kæm som va kæm, men generelt e det nærmest overraskanes oversiktlig. Æ vet at noen har laga en tv-serie av det, men det skjønne æ knapt kordan kan være verdt å se, for noen ting burde være i en bok, med plass til å folde sæ ut.

Æ har altså holdt på med den her boka siden siste dagen i juli, og greit nok at det har tatt tolv timer å lese den, men så mye arbeid burde det ikke vært.

Min eneste innvending, som sådan, e at det e parodi av/variasjon over/lek med sjangerkonvensjoner i en sjanger æ ikke les, og dermed av manglanes interesse for mæ som leser. Æ e veldig glad i Sarah Rees Brennan, har vært det i bokstavelige tiår, og In Other Lands e blant mine absolutte favorittbøker. Long Live Evil e en fantasyroman om menneskelige intriger i et kongelig hoff, sånn veldig kort oppsummert. Med konger og hoffnarrer og dobbeltspill og karakterer med et hjerte av gull og alt det der, hele lista av ka som skal være med i en viss type bøker – og æ tror at om man e av typen som vil, og like å, lese fantasyroman av Game of Thrones-typen (dokker vet, uhorvelig lang og som oftest skrevet av menn?), så e det her kanskje en forfriskende variasjon over den slags.

For min egen del kommer æ til å forhåndsbestille bok to i duologien for å støtte en forfatter æ sett pris på, og la den ligge mens æ håpe på at boka som forhåpentligvis kommer etter den blir mer av sånt æ like.

Æ lå langtflat i senga i tre døgn og hosta på mæ gangsperre i magemusklan, og innimellom all hostinga leste æ de fire første romanan (pluss kortromanen) i Olympus Inc-serien til Kate Healey (pseudonymet til Karen Healey). Som titlan kanskje ymte frampå om e dem variasjoner over gresk mytologi, men man treng ikke egentlig kjenne til nokka særlig av det for å ha glede av bøkern som sådan.

Men om man har bittelitt kjennskap til det, og kanskje også en svakhet for historier som foregår i tidsskrift-settinger (Olympus Inc e utgiver av ørten store magasiner, kor hovedmagasinet e Luxe, som nok kan forveksles med Vogue), så e det her kjempefornøyelig lesestoff. Det va minst en scene i hver bok kor æ måtte strigråte litt, og opptil flere steder kor æ fniste høyt.

Den fjerde boka (æ orka ikke skrive nokka om hver enkelt bok, siden æ slukte alle på rad) e litt annerledes enn de tre første, det e fortsatt samme universet (Cassandra svare på spørsmål i en av de tidligere nevnte tidsskriftan som frilanser), men det e noen hakk mørkere og litt mer thriller der de tre første «bare» e drama, men på en måte som fungere, så æ heng med her også, og glede mæ til femte bok som kommer i desember.

Anbefales varmt om du har mer hoste enn hjerne, men også om du e heldig og omvendt stilt!

Om (mannlige) forfattera (Hemingway, Tennessee Williams, F. Scott Fitzgerald, Carver+++) og alkoholisme, om kreativitet og det nedrige i når man drikk for mye. Æ elska The Lonely City av Laing da æ leste den, og æ likte den her, sjøl om innholdet ikke interesserte mæ like mye (fordi ensomhet i byer heldigvis e nokka æ har mer erfaring med enn alkoholisme). Den veksla fint mellom kor ovenpå og entusiastisk man kan bli av alkohol, til kor fort det kan bikke over, blir problematisk, ikke bare for en sjøl, men alle rundt en.

(Og så va det et segment der, om Raymond Carver, som skylde på de to ungan han fikk (altfor) tidlig, for koffor han på et tidspunkt ikke fikk skrevet, fikk bli forfatter, og det føltes nesten som grunn god nok til å aldri drikke, tenk å være på et sted i livet kor det i det hele tatt e en tanke man ikke bare tenke, men gir uttrykk for, offentlig, at man legg skylda på ungan sine, ikke drikkinga.)