Carpe Jugulum (; Latatian for "seize the throat", cf. Carpe diem) is a comic fantasy …
Første bok fullført i planen om å lese minst tolv Discworld-bøker i løpet av året. Carpe Jugulum va den første boka æ leste (fordi æ fant den på tilbud på Jacobs til 44.50 og tenkte at æ jo hadde hørt bra ting om Terry Pratchett, så æ antar det betyr at æ har lest Pratchett i omtrent femogtyve år), og etter å ha gjenlest den skjønne æ godt koffor æ fortsatte, men også: for et rart sted å begynne! Jammen flaks æ sjelden kreve å forstå alt, for det kan æ umulig ha gjort.
Nu e det eneste spørsmålet som gjenstår kordan bok æ skal lese. Æ lene litt i retning Monstrous Regiment, men det friste også å holde mæ til heksan en stund, men samtidig vil æ ha mer Sam Vimes i livet, så … vanskelig valg! Æ får lukke øyan og plukke i bokhylla.
Dat masa eai lean sánit –girjji divttat guorahallet dovdduid, mat leat darvánan rupmašii ja gahkket …
Ganske ofte les æ ikke bøker på jobb, men noen ganger gjør æ det, og den her hadde æ nok ikke endt opp med på anna vis (enn om æ hadde lånt den på jobb), så da va det greit.
(Det e passe enkle dikt om passe vanskelig liv og psykisk tungsinn.)
Nicknamed Humdrum Tun by society, Bennett Innsworth, Duke of Tunbury is stuffy, awkward, and alas, …
Æ tenkte at det kunne være greit med nokka underholdanes å lese sånn at æ har nokka å hvile hjernen i mellom teaterforestillingan (siden det e Vinterlys og æ e på teater hver dag), men så va boka så fenganes at æ lå våken og leste den ferdig i natt, så nu e æ like langt. Det e så mange slags problemer man kan ha!
Sånn ellers va det akkurat som forventa, og akkurat det æ ville ha, og akkurat hett nok til at det føltes litt uanstendig å lese det på offentlige steder, men pytt, noen fordeler skal det være med en ebokleser.
She just wanted to claim her inheritance. What she got was a husband…
Xeni Everly-Wilkins …
Noen ganger kommer æ på etterskudd med å registrere lesinga, fordi det e for mye å si og æ e så dårlig på å fatte mæ i korthet, men den her boka va stort sett bare enkel og gøy. Litt mer innvikla familieforhold enn æ tror den hadde trengt, og æ blir stort sett ikke komfortabel med bruken av «bitches» som kjælenavn på vennegruppa di, men alt det e bare småplukk, for historien står sæ like godt som kuken til den mannlige hovedpersonen (det e en sånn bok, ja).
Islandske Gerður Kristný (fødd 1970) er ei sterk og sjeldan røyst i samtidspoesien blant anna …
Gerður Kristný e en av de her forfatteran æ har oppdaga via lyrikkutvalget, en relativt ung islandsk kvinne (f. 1970) som skriv rart og fascineranes. Om man skal begynne å lese ho vil æ anbefale Selmor, som kom på norsk i fjor, akkurat den her boka plukka æ med mæ fordi æ prøve mæ på leseutfordringa til Storygraph om å lese bøker fra ti forskjellige land, og æ laga mæ en underutfordring på å se om æ kan finne poesi fra det landet (så langt har det bare ført til konklusjonen om at det å skulle finne poesi fra spesifikke land e ganske vanskelig).
Æ har også endt opp med å lese en del gjendiktninger av Oskar Vistdal takket være lyrikkutvalget, og på den ene sida e dem rar og fascineranes, dem også, men på den andre ende æ av og til opp med å føle at språket hannes blir …
Gerður Kristný e en av de her forfatteran æ har oppdaga via lyrikkutvalget, en relativt ung islandsk kvinne (f. 1970) som skriv rart og fascineranes. Om man skal begynne å lese ho vil æ anbefale Selmor, som kom på norsk i fjor, akkurat den her boka plukka æ med mæ fordi æ prøve mæ på leseutfordringa til Storygraph om å lese bøker fra ti forskjellige land, og æ laga mæ en underutfordring på å se om æ kan finne poesi fra det landet (så langt har det bare ført til konklusjonen om at det å skulle finne poesi fra spesifikke land e ganske vanskelig).
Æ har også endt opp med å lese en del gjendiktninger av Oskar Vistdal takket være lyrikkutvalget, og på den ene sida e dem rar og fascineranes, dem også, men på den andre ende æ av og til opp med å føle at språket hannes blir litt for innfløkt for mæ (det e litt komplisert nynorsk). Det veksle mellom å være slitsomt eller et spennanes tillegg til lesinga, for det e jo ikke sånn at æ har vansker med å lese nynorsk, men i akkurat den her formen kreve det av og til kanskje mer innsats enn æ har å gi. Men så treff det så bra når det treff.
Dette er boka for deg som aldri har kysset noen.
Dette er boka for deg …
Æ lå i senga på lørdag morra og skulle bare kikke litt i den her boka, og så hadde æ plutselig lest hele. Det e en av de fornøyelige tingan med bøker skrevet for mellomtrinnet, tror æ, når du e voksen kan du virkelig suse gjennom dem!
Monika e en venn av mæ, så æ e ganske inhabil, men det va sjarmeranes – æ tenke det e en sånn bok man kan kjøpe til noen som kanskje e i alderen kor dem synes kyssing virke ekkelt, så har dem til dem eventuelt oppdage at det kan være spennanes også (og så kan eventuelle aseksuelle barn lese det og fortsatt være usikker på ka greia egentlig e).
Graphic novel superstars Gene Luen Yang and LeUyen Pham join forces in this heartwarming rom-com …
Veldig ofte når æ les bøker gjør æ en halvdårlig innsats på å lese omslagstekster og den slags (det her e aldeles bare forlagsbransjens feil når dem bytte ut meningsbæranes tekst med fjorten blurber fra andre forfattera om kor fantastisk boka e), så æ gikk inn i den her boka i god tro om at det va en grafisk roman for voksne. Æ likte den, så det va jo for så vidt det også, men det e vel egentlig YA.
Den handle litt om valentin og litt om kinesisk nyttår og kanskje mest om familie, om kordan man såre hverandre og kordan man gjør det godt igjen. Og om kjærleik, så klart. Den va fin, æ likte den.
Gender Queer: A Memoir is a 2019 graphic memoir written and illustrated by Maia Kobabe. …
Æ skulle bare lese litt før æ sovna, og plutselig hadde æ fullført hele boka, så det her e ikke nødvendigvis en leseopplevelse som tar lang tid. Men om man e rette sorten tror æ det e en leseopplevelse som kan sitte i kroppen i lang tid.
Æ tenke litt på kordan den her boka hadde sett ut om den kom litt seinere, ikke i «det politiske landskapet», men for Kobabes egen del, fordi det e ting der som føles som dem ikke nødvendigvis e ferdigtenkt (i den grad man noensinne kan tenke ferdig om kjønnogidentitet (jojo, man kan sikkert, om man e ciskjønna og kjedelig), men den tape ikke nokka på å finnes i sin nuværanes form, kanskje med unntak for for eventuelle lesera som ikke bryr sæ så mye om Kobabes utforsking av egen identitet, men heller vil lese den som en introduksjon til transidentitet?
Den e lett, …
Æ skulle bare lese litt før æ sovna, og plutselig hadde æ fullført hele boka, så det her e ikke nødvendigvis en leseopplevelse som tar lang tid. Men om man e rette sorten tror æ det e en leseopplevelse som kan sitte i kroppen i lang tid.
Æ tenke litt på kordan den her boka hadde sett ut om den kom litt seinere, ikke i «det politiske landskapet», men for Kobabes egen del, fordi det e ting der som føles som dem ikke nødvendigvis e ferdigtenkt (i den grad man noensinne kan tenke ferdig om kjønnogidentitet (jojo, man kan sikkert, om man e ciskjønna og kjedelig), men den tape ikke nokka på å finnes i sin nuværanes form, kanskje med unntak for for eventuelle lesera som ikke bryr sæ så mye om Kobabes utforsking av egen identitet, men heller vil lese den som en introduksjon til transidentitet?
Den e lett, i mangel av et bedre ord, der for eksempel Luca Dalen Espseths Født i rett kropp e omstendelig, fordi han sett for sæ å forklare koffor ting e som dem e, mens Kobabe sin fortelling vise kordan det e, uten nødvendigvis å gå nærmere inn på forskjeller og ulikheter og andre transfolks opplevelser av det samme (anna enn der dem e en naturlig del av omgangskretsen). Det betyr ikke at det e en kvalitetsforskjell av nokka slag, men kanskje mer at man ikke kan lese den ene og forvente å finne det den andre gjør? (Men om man har familiemedlemmer som e velvillig innstilt men ikke helt skjønne greia tror æ de to bøkern i gave som kombinasjon kan gjøre ting litt tydeligere?)
Sjøl kjente æ mæ igjen i en god del av det, særlig delan om seksuell legning, og den frydefulle følelsen i å være kanskje 17 og bli tatt for å være gutt, og for ikke å snakke om det med å bli konfrontert med «når du får barn» og umiddelbart være sikker på at det ikke e nokka man vil. Æ e glad den finnes, og unne den et langt og lykkelig eksisteranes liv i så mange bibliotek som mulig, sånn at folk kan snuble over den når dem treng det.
Jude never thought she’d be leaving her beloved older brother and father behind her, all …
Det her e en novel-in-verse, som æ på den ene sida ikke tror e særlig utbredt i Norge (og æ lure på om det e hovedsakelig en YA-greie i USA?), men på den andre e det ganske mange diktsamlinger æ har lest de siste tre åran som like gjerne kunne hatt den sjangerbetegnelsen, så det kommer nok litt an på kordan man definere det.
Men det her e en roman med ujevn høyremarg, bestående av korte kapitler, om Jude og mora hennes som flytte/flykte fra Syria til USA, kor onkelen til Jude bor. Den handle om hjem og familie og å være fremmed, og æ tror ikke det va så mye i historien som hadde tjent på å være skrevet ut i tradisjonell romanform, men æ vet heller ikke om æ synes formatet va særlig meningsbæranes for innholdet. Noen enkeltstrofer som kunne stått sæ aleina, men ikke e det poesi …
Det her e en novel-in-verse, som æ på den ene sida ikke tror e særlig utbredt i Norge (og æ lure på om det e hovedsakelig en YA-greie i USA?), men på den andre e det ganske mange diktsamlinger æ har lest de siste tre åran som like gjerne kunne hatt den sjangerbetegnelsen, så det kommer nok litt an på kordan man definere det.
Men det her e en roman med ujevn høyremarg, bestående av korte kapitler, om Jude og mora hennes som flytte/flykte fra Syria til USA, kor onkelen til Jude bor. Den handle om hjem og familie og å være fremmed, og æ tror ikke det va så mye i historien som hadde tjent på å være skrevet ut i tradisjonell romanform, men æ vet heller ikke om æ synes formatet va særlig meningsbæranes for innholdet. Noen enkeltstrofer som kunne stått sæ aleina, men ikke e det poesi og ikke e det en roman, såeh … jaja.
Det kan dog fort hende æ les noen flere, for å se om det e formatet i sæ sjøl som ikke fungere for min del, eller om det her bare ikke va en veldig bra representant for arten.
'She felt a cozy solidarity with the big company of the voluntary dead.'
Wise-cracking and …
Tre små noveller som bok fire i Penguin Modern-serien – om man har lest Dorothy Parker før vet man ka man går til, men særlig i sånne her kortformat stråle de lengre ikke-dikt tekstan hennes (i større samlinger blir dem gjerne litt for lik i lengden). Sjøl har æ vært svak for Parker siden æ va kanskje seksten, så det e langvarig kjærleik og en bekreftelse av sådant.
«Det var galt av meg å kjøpe den skriveboken, svært galt. Men nå er det …
For en fantastisk fin bok. Dagbokstekster av en italiensk husmor som e blitt kontorarbeider grunnet den økonomiske tilstanden, skrevet fra november 1950 til mai året etter. Noen ganger kort, noen ganger langt, noen ganger sjokkert over ka ho finn ut om sæsjøl. Alt i et språk som e nennsomt og selvsagt, oversatt av Inger Hagerup og opprinnelig utgitt i 1955, men den her utgaven e litt modernisert (står det, uten at det står kæm som har gjort ka, men Pax om det), men på den skånsomme måten, føltes det som? Æ tror den bare e gjort litt lettere å lese med mer moderne øyne. Det va litt trist og ganske fikt og æ e veldig glad æ leste den, sjøl om æ nu ikke lenger huske kordan æ endte opp med å lese den.
