Reviews and Comments

Det her e en bok som i stor grad lene sæ på ikke bare en rekke sjangre æ i utgangspunktet sjelden les, men som også driv med metadiskusjoner om nevnte sjangere. Den eneste grunnen til at det bare tok mæ drøye to måneder å lese den ferdig e at æ har tvunget mæsjøl til å lese et og et kapittel hver gang æ tar fram ebokleseren min.

Man kan innvende at det logiske ville være å ikke lese den ferdig, eller strengt tatt begynne på den i det hele tatt, men æ har vært fan av Sarah Rees Brennan i tiår nu, så æ ville se kordan det her går. Det e bok to av en trilogi, så æ kommer nok til å lese tredje bok også, når den måtte komme, men æ e nok mer fan av In Other Worlds enn den her serien, så æ håpe ho skriv litt mer sånn i neste prosjekt.

(Det e ikke en dårlig bok – anna enn på kanskje noen av de måtan andrebøker i trilogier av og til slit – så det handle helt og holdent bare om at æ ikke e rette publikummet, men om du like high fantasy og isekai og sånt e den kanskje nokka for dæ.)

Æ tror man kunne åpna nesten kordan som helst side i den her boka og funnet nokka som hadde egna sæ å skrive en masteroppgave om.

Æ vet ikke kor æ skal begynne, men æ kjenne på mæ at æ kommer til å gjenlese den her, det e en nær overveldanes tekst, som trøfler og mørk sjokolade, begrensa kor mye man klare å få i sæ, men endeløst fristanes å bare fortsette.

Siri Lindstad klaga på lanseringa til Samlaget fordi ho synes dem underkjente kor lesbisk den her boka e, mens oversetteren og forlaget mente at dem la vekt på det og andre ting, fordi boka romme så mye. Etter å ha lest den skjønne æ ka Lindstad mene (sjøl om æ ikke har bestemt mæ for om æ e enig), for den e ubønnhørlig lesbisk på en måte som e litt vanskelig å forklare? Nokka av det handle nok om forteller-vi-et, det e et kollektiv på jakt etter et fellesskap.

Det e en sånn bok som ville vært tagga med sapphic, ikke dyke på booktok.

Oversettelsen til Malmin e helt nydelig, æ e så imponert over arbeidet, vanligvis les æ bøker utgitt på engelsk på engelsk, men her e æ glad æ leste den norske utgaven (sjøl om æ godt kan tenke mæ å anskaffe mæ begge to for å ha dem i hylla).

Min eneste innvendig e at etterordet til Janne Stigen Dragsholt føles unødvendig (og så e det teit at det e på bokmål), det hadde holdt i massevis med det opprinnelige etterordet til Schwartz og Malmin sitt om oversettelsesarbeidet. Eller kanskje om det hadde vært, beklager å si det, bedre, eller mer interessant, ikke bare en oppramsing. Det e en bok som fortjene et etterord med noen som tør å snakke personlig.

Men det e ikke relevant, det e noen sider helt til sist og alt som kommer før de siden e så praktfullt tenkt og skrevet og oversatt. Det føles som å ha lest en gave.

Mæ da æ begynte med freidig mot på prosjektet om å lese tolv Discworld-bøker i løpet av fjoråret: Det her går bra! Mæ etter å ha lest to: ... det her kunne gått bedre. Mæ i år: Mangle bare to bøker for å ha fullført målet om å lese seks (æ tok til vett og nedgraderte litt).

Det e vel ikke til å komme unna at det også går litt fortere fordi Tiffany Aching-bøkern e for litt yngre lesera, sjøl om dem føles som bøker for yngre lesera på samme måten som - beklager sammenligninga - sisteboka i Harry Potter-serien. Uten sammenligning for øvrig, siden Terry Pratchett likte folk og ikke hata transpersoner.

Æ e også genuint fan av Nac mac feegle, det e nokka sjarmeranes med folk som går på med freidig mot og mest lyst til å bli full (sjøl om det hadde vært hakket mindre sjarmeranes om dem va på størrelse med voksne menn og fortsatt hang rundt en trettenåring, ja).

Æ blei så bitter over at Libby ikke har anskaffa sæ bind 5-8 av de her lydbøkern at æ endte opp med et prøveabonnement på Storytel for å høre dem ferdig (forfatteren true med at det skal komme tjuefire(???) bøker i serien, men det tror æ ikke på før ho e ferdigskrevet). Æ tror for så vidt æ kunne endt opp med samme forholdet til dem som æ vet at enkelte har til lydbøker av Stephen Fry, sånt man bare høre på om og om igjen fordi det e behagelig (oftest å sovne til, og det har æ enda tilgode å gjøre).

Det begynne å tære litt på, om det her va en anna sjanger hadde det nok allerede vært minst en orgie involvert, for ho har endt opp med et forhold til tre menn, på en sånn attenhundretallsmåte, så klart, så det e null action, men det kunne fort vært Mamma Mia-tilstander på gang. Det e kanskje også litt som med Sex and the City, kor fortelleren egentlig e det minst interessante, men alle rundt ho gjør det verdt å følge med på.

Æ la inn en bestilling på den på mitt lokale folkebibliotek så fort æ fikk med mæ at den va kommet, men noen va raskere enn mæ, så æ står på venteliste. Men i går va æ innom biblioteket og så at den sto i hentehylla, så da satt æ mæ ned og leste hele (æ satt rett ved siden av hentehylla, sånn i tilfelle rette vedkommende dukka opp og så forvirra ut), hvilket e en helt ny type smuglesing for min del.

Ka gjeld boka hadde æ glemt ganske mye av innholdet i de foregående fem bindan, som æ leste i et ganske stort jafs i løpet av to dager i juli 2024, men det tok sånn cirka to minutter å komme på at det handle om Nick og Charlie, og at sjøl om verden e skummel e det ingenting som står på spill.

Om man treng trøst i en ubarmhjertig verden e dem fin, og det e det jo ikke overraskanes ganske mange som kan trenge nu til dags, men æ hadde fortrengt kor søtsuppe det e. Det e nok også nokka i tegnestilen, den der mangainspirerte(?) greia som gjør at det framstår enda mer florlett, og kor æ ikke helt har det i mæ å skulle sette mæ nok inn i det til å kjenne den eventuelle tyngden.

Det e ikke dårlig, men det e en avslutning på serien som gjør omtrent akkurat det man kan forvente om man har lest halvparten av førsteboka, så det e kanskje et sånt tilfelle kor æ rett og slett e for gammel, og e glad for at æ ikke brukte tohundre kroner på å handle et eksemplar på Ark i et anfall av utålmodighet.

Plukka opp den her etter at @Kjerstin@books.babb.no hadde lest den, og vil si mæ enig i hennes positive leseopplevelse. Det e korte kapitler og hopp i fortellerstemmen, på en måte æ e ganske imponert over at fungere, det e godt jobba av forfatteren å få til! På et tidspunkt gråt æ som et uvær og vurderte å la den ligge en stund, men det løste sæ litt opp etterhvert.

Det e nokka fascineranes i å ha bikka alderen kor æ ofte kjenne mæ igjen i reaksjonan til de ‘eldre’ karakteran – æ like ungdomsromaner og coming-of-age og alt det der, men så dukke det opp bruddstykker kor æ oppdage at æ har mest sympati med faren til Agnes i Fucking Åmål, eller med Unni her, som både e den personen Alexandra treng, men også stoppe sæsjøl fra å være mer enn ho har plass til.

Det e tidvis traumatisk lesing, særlig når man fra starten av vet ka som kommer, men om man vil lese skjønnlitteratur om voldtekt skrevet på en måte kor du kanskje skjønne nokka mer av de konkrete følelsan (om man kan si det sånn), så anbefale æ den her, og også Maren Skolem sin Hva jeg gjorde med pengene.

Æ skulle bare lese litt til æ blei trøtt og sovna, men så viste det sæ at ønsket om å lese ferdig va mer prekært enn ønsket om å sove, så plutselig hadde æ lest hele boka.

Æ tror at for min del så e det største skillet mellom Terry Pratchett udiskutabelt for voksne og Terry Pratchett hovedsakelig for unge, at det føles som førstnevnte flette sammen seks strimler med hår, mens sistnevnte hold sæ til tre. Hvilket vil si at resultatet e mye det samme, men det e litt lettere å få fingran med sæ i lesinga av bøkern for unge lesera. Dem e fortsatt umiskjennelig Pratchettsk, og æ synes ikke kvaliteten står tilbake for arbeidet, det e bare litt mindre komplekst. Uten at den kompleksiteten e en uting når den finnes.

Æ like alt, e det æ prøve å si på særdeles omstendelig vis. Æ slit nok litt med å tro på at Tiffany Aching e elleve, men så e vel alle Pratchett-karakterer litt utfor tid og rom og alderssegmenter, så det e ikke så farlig.

Fire fortellinger om livet og døden og kæm vi e når vi gir slipp?

I hine hårde dager mens æ abonnerte på Dagens Næringsliv likte æ godt å lese kommentaran til Eva Grinde, æ synes ho som oftest sa fornuftige ting, og generelt skreiv på en måte æ likte. Så æ va nysgjerrig på kordan det overføres til skjønnlitteratur, og det e mye det samme.

Det e nok en sånn bok kor innvendingan kan være det dem tidvis e mot norsk samtidslitteratur: middelklassemennesker som e mest opptatt av sine egne problemer, men æ tror jo ikke æ vil ha en verden uten hvite middelklasseforfattera som skriv om middelklasseproblemer (men æ vil helt klart ha en verden som består av mer enn bare det).

Ho skriv interessant om døden, om å nærme sæ den på forskjellig vis, det e kanskje mer hvite hansker enn all den skitne jorda i Ellen Støkken Dahl sin Dyrisk (som æ leste dels overlappanes), det e indre uro mer enn eksplosjoner, men æ likte dem, måten dem sirkle rundt ubehaget.

Det her e en sånn novellesamling som minne mæ på koffor novellesamlinger ikke burde leses i et jafs, for den hadde nok gjort sæ bedre strukket ut over to uker, gi hver tekst mer tid til å lande.

Samtidig. En av de Nemi-stripen æ oftest tenke på (men fortsatt ikke har funnet igjen) e en som handle om at Nemi får et flåttbitt, tror æ, kor punchlinen e at ho står og rope EKKELPEKKEL I ARMEN (om æ huske rett). Det tenke æ fortsatt, ganske ofte, når nokka e ekkelt, EKKELPEKKEL I ARMEN. Den her boka føles som om Ellen Støkken Dahl har satt sæ ned ved tastaturet, tenkt «ka e en klassisk trope?» landa på ting som «barnløs kvinne som vil ha barn» og så har funnet ut av kordan ho kan vri den EKKELPEKKEL. Og så har ho gjentatt det i de seks neste novellan også.

En av grunnan til at æ leste hele boka på to dager e at den ikke e for mæ, den driv på med et sånt kroppslig ubehag som ikke tiltale mæ i litteraturen. Jo visst e det ekkelt, men æ føle ikke et behov for å konfronteres med det, æ kan tenke ekle ting sjøl, æ treng ikke hjelp. (Det her e litt samme årsak til at æ styre unna skrekkfilmer og sånt, æ treng ikke hjelp med å tenke på skumle saker, heller tvert imot.) Det hadde vært fascineranes å lese den opp mot Julia Armfield sin Salt Slow, som gjør nokka lignanes, men med hav mer enn jord, sjøl om, om æ huske rett, Armfield styre unna å være fullt så påtrenganes EKKELPEKKEL, så æ likte den bedre.

Passanes nok hadde noen drept et enorm insekt midt i boka æ lånte, så den va sannelig ekkel på alle måter. Og det finnes nok dem der ute som hadde likt den, så æ håpe den finn de leseran også, ikke bare mæ.

Den her boka handle om Petter, som plutselig gjenkjenne sæsjøl som tenåring i sønnen Emil, og som så faller tilbake på tanker om kæm han va den gang da. Æ har gått i klasse med forfatteren på barneskolen, og på samme ungdomsskole, så sjøl om historien e lagt til et fiktivt sted litt mer bygdeligganes enn der vi e oppvokst (æ vet kordan hus foreldran hennes bor/bodde i), hadde æ kanskje en tanke om at det kom til å være nokka gjenkjennelig i det hele? Det va ikke egentlig det, sjøl om det va tilløp av sent nittitall der som fikk mæ til å nikke litt, og så tenkte æ en del på ka vi huske og koffor (æ huske omtrent ingenting fra skolegangen min, i motsetning til ei venninne av mæ som har stålhukommelse på alt sånt).

Det hele kretse rundt ho han aldri helt fikk tak på, ikke da, ikke seinere, og det e nok der det ramle litt sammen for min del – om man skal bygge en roman rundt en person så bør den personen klare å bære en historie, og det synes æ ikke forfatteren klare å få til. Nokka av det e nok at Petter framstår som en ganske tafatt fyr, men det e også nokka i bruken av hopp i tid, fram og tilbake, som ikke helt fungere. I tillegg e det noen typografiske grep som sammen med enkelte fortellertekniske grep enten burde vært mer gjennomført eller mindre påtrenganes.

Det kan hende mye av problemet i lesinga e at æ hadde et sett med forventninger som ikke helt blei oppfylt, så vi snakke forbi hverandre, boka og æ, men det e også nokka i at æ tror det kunne vært en ordentlig bra bok, men det har ikke helt fått til å bli det, enda?