Reviews and Comments

Å prøve å forstå rekkefølgen på ting i den serien her e jammen ikke bare-bare, men æ leste Legends & Lattes for en stund siden, og så dukka den her endelig opp i Libby, så æ lånte den (og glemte å umiddelbart legge inn en reservasjon på bok to, så nu må æ vente i fire måneder på den). Det har også gått lang nok tid siden æ leste L&L at æ ikke helt huske kæm folk va, og om noen av dem i den her boka dukka opp i den andre, etc etc.

På tross av alt det va det jo finfin underholdning, om enn ganske godt plassert i raskt lest og raskt glemt-potten, sammen med mye anna underholdningslitteratur. Men det e ikke til forkleinelse for boka, altså, den gjør det den skal, synes æ. Og det e jo bestandig fint å lese om bokhandler, enkel sjel som æ e.

Æ føle mæ bestandig som en blanding av verdens frieste og verdens dummeste menneske når æ ligg våken litt for lenge (bare til halv to i natt) for å lese ferdig en bok, men de fleste bøker har jo det der punktet kor du innser at du ikke lenger kan stoppe, for nu må du vite kordan det går, så da va det ikke anna å gjøre.

Det her e debutromanen til Lex Croucher, som æ vil si e en sånn forfatter kor det e en god idé å lese de seinere bøkern først (æ anbefale Gwen and Art are not in Love). Det gjør det lettere å lese forbi de delan av den her historien som ikke fungere fullt så bra som man skulle ønske, sjøl om æ synes mesteparten gjør det. Det e en type verdensbygging kor man må ta en del ting for gitt, det e Jane Austen på speed (muligens bokstavelig), og det e moderne referanser. Men det e gøy, om enn tidvis på den måten middels bra fanfic e gøy: du vet det ikke e høyverdig litteratur, men du vil vite kordan det går til slutt likevel.

En novellesamling fra en av Kasakhstans fremste unge forfattera, sier forlaget, og det e jo ikke som om æ vet nok om det litterære miljøet i Kasakhstan til å faktasjekke sånt.

Enten ho e det eller ikke e det et fascineranes nytt bekjentskap for min del, med korte historier, dels overlappanes, om folk i byen og på landsbygda. Oversettelsen e god, æ tror oversetteren har lagt til noen forklaranes innskutte komma på enkelte begreper som vil være åpenbar for en lokalkjent leser, men som e aldeles fremmed for mæ, men det fungere (sjøl om æ ikke e så nøye på sånt, om det e nokka æ ikke skjønne tar æ bare for gitt at konteksten forklare det æ treng å vite, i hvert fall grovt sett). Det e ikke noveller i tradisjonell forstand (eller vestlig forstand, æ vet ingenting om eventuelle asiatiske novellekonvensjoner), så dem har ikke nødvendigvis den dypsindige avslutninga som skal etterlate en tapt i tankefullhet, men æ tok mæ likevel i å lese den i korte bolker, fordi det va så mye å grunne over i alt æ ikke vet nokka om.

Og så kjøpte æ den, åpenbart, mest for tittelen, fordi planen va å lese den så fort æ va ferdig i lyrikkutvalget, så nu e æ fornøyd!

Å lese den her boka samtidig som æ så Wuthering Heights fungerte på en måte samtidig som det også ikke gjorde det. Den her boka e ikke så langt unna å være det Emerald Fennel ville lage, tror æ (minus litt bdsm), men den gjør det samtidig tydelig kor ho har feila i å lage en histrom (som dem kalle historical romance på kort). Her e betydelig mer sex enn man kanskje forvente mellom ugifte mennesker i den tidsperioden, men på en måte som fungere plotmessig.

Aldeles uavhengig av filmen e det en interessant bok i sæ sjøl, skrevet av en palestinsk-amerikansk forfatter, med en palestinsk-amerikansk kvinne som hovedperson. Og en engelsk duke, som sæ hør og bør, selvfølgelig. Æ leste mæ litt lei på histrom for noen år siden, alle de engelske overklassefolkan fløyt sammen, så når noen får til å skrive enten karakterer æ ikke har vært borti før, eller situasjoner som e ulik alt æ har lest, blir æ begeistra, og i så måte har æ definitivt planer om å se kordan andre av bøkern til Diana Quincy som kan passe det ønsket, for ho vil æ gjerne lese mer av!