Reviews and Comments

En av tre biblioteksbøker æ henta fra reservert-hylla, og den åpenbare kandidaten til å lese på kaffebaren før æ leverte den inn igjen og gikk hjem.

Æ leste første boka i serien i fjor vår, så æ innså etterhvert at det va ting æ ikke huska av ka som hang sammen med kæm, men det gikk sæ fort til, og så va det en veldig søt historie om jenter i konfirmasjonsalderen og alt sånt. Med en Fucking Åmål-inspirert scene mot slutten, så æ e pent nødt til å elske den litt ekstra for det. Veldig sjarmeranes, begge bøkern i serien e sånt æ kan finne på å plukke med mæ og gjenlese om æ får et desperat behov etter nokka koselig.

(men nu har æ lest nesten påfallanes mange norske tegneserieromaner for ungdom kor det e en jente i jentegjengen som e ekstremt insisteranes på at alle må ha kjæreste (oftest fordi ho har det sjøl), æ tror det e en trope mitt ungdomsliv va velsigna fri for?)

Æ gikk innom biblioteket på søndag og bare vasa rundt på jakt etter nokka å lese, og den her sto utstilt sammen med diverste andre skeive bøker, så æ blei nysgjerrig og plukka den med mæ.

Den va ganske rar, på en måte som for så vidt fungere, men kor æ også e litt for gammel for den, tror æ. Omtalen sier den e intenst personlig, og det stemme, men den e også intenst sjølopptatt på en ganske ubehjelpelig måte (men også en måte det e vanskelig å ikke være i store deler av livet), så mest av alt leste æ den og blei glad for at æ har bikka førti. Men den sier nokka interessant om å være elskelig og ka man tror andre kommer til å bry sæ om, og kanskje ka man går glipp av når man tenke for mye på ka andre kommer til å tenke.

Æ likte den, men æ e glad det va en tegneserieroman, og dermed går ganske raskt å lese, for det hadde vært utmattanes å bo i den en lengre periode.

Ka treng man å skamme sæ over, ka gjør man når andre påføre dæ skam for nokka du ikke engang har gjort, og ka i alle dager e egentlig et situationship? Og andre spørsmål man stille sæsjøl når man les norsk samtidslitteratur, eller den her boka.

Æ e, som vanlig, dypt inhabil når det gjeld bøkern til Maren, så æ les med den velvilligste innstillinga og stemmen hennes i hodet. (Ikke at ho skriv sjølbiografisk, men ho skriv jo som sæ sjøl, i en stemme som e velkjent for dem av oss som har lest greier av ho i et tosifra antall år.)

Æ likte den, på en sånn måte kor æ lukka boka etter endt lesing og tenkte «hm?», men så har gått og grunna på den i etterkant, på den bra måten. Den løse kanskje ikke alle trådan den legg ut, men den gjør det med vilje, tror æ, det e anslag til kordan ting kan gå, ikke nødvendigvis to streker under svaret på kordan det går.

Og så har æ tenkt en del på tittelen, som i teksten e en konkret instagram-greie, du har lagt ut en historie og ingen har sett historien din, så du e ignorert og usynlig. Men samtidig, ingen har sett historien din, så du e ikke nødt til å dra med dæ alle delan av den til enhver tid, den e din, du kan la andre se så mye eller lite av den som du vil. Ingen har sett historien din, alle ser den gjennom sine egne linser av sjølopptatthet, som du ser alle historier gjennom din sjølopptatthet. Det e bekymringsverdig og beroliganes?

Æ likte den, æ glede mæ til neste bok!

Æ har hørt på den her av og på i over et år, på tross av at den bare e fjorten timer lang. Det e ikke fordi den e uinteressant, mest fordi den va så lett å forlate og komme tilbake til (og fordi lydbokkonsumet mitt variere veldig). Boka e skrevet av Danyel Smith, som også les lydboka, og handle, som tittelen tilsier, om svarte kvinner i popmusikken, stort sett i USA. Smith har vært redaktør for diverse toneangivende tidsskrift siden nittitallet, og har en sentral plassering i nyere tids historie innafor feltet.

Det e også ganske røranes å høre alle gangan ho e på gråten, sjøl om det kanskje ikke e så profesjonelt gjort sånn rent opplesingsmessig, men personlig e det definitivt! Det e litt sjølbiografi, men ikke til forkleinelse for artistan. Også e det egentlig en sånn bok æ gjerne skulle hatt i papirformat, fordi det hadde gjort det lettere å huske at æ ville slå opp den og den artisten

En dag tror æ æ skal lese en sakprosabok om disco, for det e fascineranes og deprimeranes kor rasistisk motstanden mot den va.

Det her e en bok skrevet av noen som synes LinkedIn e et nyttig verktøy.

Og det som e dumt e at den foregående setninga kommer til å skremme unna ganske mange (fornuftige) mennesker, fordi dem ser for sæ en hel masse fordommer om forfatteren basert på at ho synes LinkedIn e et nyttig verktøy. Eller, skremme e ikke riktig ord, dem kommer til å styre unna, fordi den foregående setninga (i forrige avsnitt) tilsier at det ikke e en bok dem kommer til å ha nytte av.

Æ skulle ønske æ kunne si at det e feil, men æ leste boka ferdig, hele veien med et håp om at forfatteren skulle komme innom et uunngåelig faktum i skrivinga. Det e en bok skrevet av en hvit, norsk kvinne, trygt plassert i det æ vil si virke å være øvre middelklasse, over en viss alder og som i sin generelle framtoning virke å gi et visst inntrykk.

Og det her e en bok som handle om å møte verden med kjærleik (veldig forenkla). Om å være åpen for menneskemøter, møtets mysterium, å veve tynne bånd av kjærleik til sine medmennesker, ikke bare dem du har tykke bånd med (familie, den ene store kjærleiken), men dem du møte på butikken eller i en kø eller kor som helst. Å ikke forvente at alle møter skal bli nokka stort, men å være åpen for at noen e det, i kortere eller lengre tid.

Og det e en fin tanke, æ synes den e godt forklart og vist fram. Deler av det basere sæ på ignatisk kristen filosofi, og så bruke Birgitte Lange også bell hooks, og særlig/bare All about Love. Men uten å ha lest veldig mye hooks, tror æ ho, som mæ, ville lest den her boka og sagt «men har du tenkt over kordan din posisjon gjør det her mulig på måter det ikke e for andre?» Det framstår i helhet som at svaret på det e nei. (Og om svaret e ja e æ særdeles skuffa over at den diskusjonen ikke e tatt med i boka.)

Æ e nesten to tiår yngre enn Birgitte Lange, og på det æ merke e ytterkantan av å være en kvinne som ikke lenger e synlig for menn [her e det et helt sidespor om kordan det e når man også e en tjukk kvinne, for ordens skyld]. Det e jo mange som har skrevet om det fenomenet, men det e en viss type oppmerksomhet man unngår når man havne utfor kategorien kvinne-æ-vil-ha-mæ-med, som gjør at andre typer oppmerksomhet kan få mer plass, fordi man ikke treng å være avvisanes for å sikre at man får være i fred. Lange skriv litt om å ha vokst opp med skoliose, så det kan hende ho ville si sæ uenig her, mene at det e nokka ho har erfaring med, men i lesinga av boka føles det for min del som om ho ikke helt har tenkt over kordan det ville være for noen som faller utenom på ett eller anna vis å gjøre det samme. Det sæ være en anna hudfarge, et anna kjønnsuttrykk, påkledning, språk, alle de tingan som e barrierer for at folk e villig til å møte dæ med et åpent sinn på den måten dem e åpen for hvite kvinner over en viss alder med en viss autoritet.

Det hadde ikke behøvd å være så mye, i teksten, men det å ha med noen betraktninger om kor ho sjøl e plassert, se på kordan det kan se ut for andre, anerkjenne at ho e i en priviligert posisjon, ville gjort den her boka mye lettere å anbefale videre. Og det ville æ gjerne gjort, fordi det e mange fine tanker her, mye æ sjøl har tenkt og gjort i det å møte livet uten den store kjærleiken, men fortsatt full av kjærleik, å være villig til å prøve, uten et mål anna enn en kontakt, kort eller lang.

Men for å komme fram dit hjelpe det på å være hvit middelklasse, ellers e det kanskje litt for mye å måtte bære over med, særlig når man heller kan lese bell hooks, som utmerket godt vet kor og kordan ho e plassert. Det e synd, for det e fin liten bok.

Æ va innom nettsidan til depotbiblioteket i ett eller anna formål, da den her boka dukka opp som et «ting vi kanskje tror du like»-forslag, og æ tror tankestrømmen min va omtrent «rosa omslag, poesi, islandsk forfatter? Gøy!» og så lånte æ den.

Æ har lest noen islandske poeter de siste åran, og det e nesten påfallanes kor ofte boka insistere på at dem e blant de viktigste kunstneran på Island. Ofte på en måte som føles som dem prøve for hardt. Ikke det, forfatteren her hørtes interessant ut, ho har arbeida som danser og med scenekunst fram til ho debuterte med den her boka.

Ulempen e at æ sitt igjen med en følelse av at boka e ganske mye bedre på islandsk. Det e tre søstre som har oversatt den, et helt familieprosjekt, og æ skulle så inderlig gjerne ønske at det hadde blitt ordentlig bra, men utgivelsen skjemmes av sånne småfeil som bøker på små/pay-to-publish forlag ofte gjør. Det e banale skrivefeil, litt for mange til at man kan bære over med det, og så e det deler kor æ lure på om oversettelsen e feil, fordi det ikke helt heng på greip.

Det e et veldig sympatisk prosjekt, men det skulle hatt en streng redaktør eller et forlag med strammere regi for å bli en ordentlig god oversettelse, det hadde det fortjent.

Men boka va veldig fin og rosa, det skal den ha!