Reviews and Comments

Molly Øxnevad skriv så bra! Og, skulle æ si, så forståelig om det å være trans, men æ vet ikke om det e fordi æ har en grunnkunnskap. Æ leste Spiro i et langtrukkent jafs på kaffebar, og det å få være inni hodet til Frida i noen timer va så fint – litt fælt også, det e så mange ganger man vil be folk i verden skjerpe sæ. Det e gjenkjennbart i kastan, og så e det fremmed av og til, øyeblikk av «det har æ aldri tenkt på før». Det e også en ganske kort bok, bare 150 sider, så den anbefales!

Nyttårsforsettet e tolv Discworldbøker i løpet av året, og det her e bare den fjerde æ fullføre, så æ e litt på etterskudd, men æ endte jo litt uforvaranes opp med en plan om å lese hekse-rekka, og nu e neste bok Lords and Ladies, og etter den kommer Tiffany Aching, og dem går jo fortere, så æ har på ingen måte gitt opp. For det e en fryd å gjenlese Pratchett, alle referansan og de små stikkan rundt omkring og kordan han vrir på kjente historier, eller stille spørsmål ved dem på finurlige måter, alt iblanda en grunnlegganes respekt for mennesket og levende vesener. Witches Abroad e jo et primeksempel på sådant, når heksan møte voodoo og et lett forkledd New Orleans.

Sanne Mathiassen skriv skakke ungdomsromaner, ofte om ungdom som ikke helt får til verden, på ett eller anna vis, så også her. Grunnen til at Mia forlate chatten e at ho blir tvangsinnlagt, og sånt kan jo oppta en del tid i hodet til folk. Det e en fint fortalt historie, kor oppholdet vårres inni hodet til Mia tidvis blir brutt opp av bruddstykker fra gruppechatten ho forlot – en fin måte å minne oss på kor ung ho e, ka slags bekymringer vennan hennes har.

Æ likte den veldig godt, rett og slett.

Samme opplegget som Positively Izzy, kort og enkelt.

En antologi med 101 dikt om og fra og inni naturen, sortert cirka etter årstider. Æ brukte ikke så lang tid på å lese den som man burde bruke med diktsamlinger, det e åpenbart en sånn bok man eie for å slå opp i når man føle sæ inspirert, heller enn å lese gjennom når man har lånt den fra biblioteket, men sjøl når æ les så mye poesi at man skulle tro æ får betalt for det (fordi æ får betalt for det), så like æ fortsatt å lese det for gøy også.

En ganske streit romance, underholdanes underveis, men raskt lest og ganske raskt glemt.

En av de tingan æ like best med Libby e tilgangen på engelske middle grade-bøker, fordi det e et felt æ like å følge med på, men også nokka som e tilfredsstillanes å lese når man vil lese en bok på en knapp time for å føle at man har gjort nokka fornuftig. Den her serien e fine, korte fortellinger om at ingen e bare det man ser eller at man bestandig må være bare en ting – ingenting revolusjoneranes, men fint.

Æ havna litt bakpå med leseoppdateringan her (men så havna æ også i en liten lesedal, så æ har ikke så mye å komme med), så den her fullførte æ for nesten en måned siden. Den minte mæ litt om I Who Have Never Known Men, ikke i handling, men nokka med stemninga, og kor lett det føles å lese sjøl om det e dystert, på sitt vis. Men samtidig ikke, det e nokka med en selvfølgelighet i møte med ting som ikke e selvfølgelig som gjør at det flyt. Vanligvis huske æ knapt kordan bøker slutte, men slutten på den her har æ tenkt på med ujevne mellomrom siden æ leste den.

Innimellom strømmen av lyrikkutvalgbøker e det fint å ha en liten hvilerett for å tømme hjernen, det her e en sånn bok (den handle bare litt om rasisme og minoriteter, det gjelds som koselesing!). Den e titulert som bok 1, så kanskje det finnes eller kommer flere, og du skal ikke se bort fra at æ hadde lest dem også.

[lyrikkutvalget]

[lyrikkutvalget]

[lyrikkutvalget]

[lyrikkutvalget]

[lyrikkutvalget]