Reviews and Comments

Æ skulle bare lese litt til æ blei trøtt og sovna, men så viste det sæ at ønsket om å lese ferdig va mer prekært enn ønsket om å sove, så plutselig hadde æ lest hele boka.

Æ tror at for min del så e det største skillet mellom Terry Pratchett udiskutabelt for voksne og Terry Pratchett hovedsakelig for unge, at det føles som førstnevnte flette sammen seks strimler med hår, mens sistnevnte hold sæ til tre. Hvilket vil si at resultatet e mye det samme, men det e litt lettere å få fingran med sæ i lesinga av bøkern for unge lesera. Dem e fortsatt umiskjennelig Pratchettsk, og æ synes ikke kvaliteten står tilbake for arbeidet, det e bare litt mindre komplekst. Uten at den kompleksiteten e en uting når den finnes.

Æ like alt, e det æ prøve å si på særdeles omstendelig vis. Æ slit nok litt med å tro på at Tiffany Aching e elleve, men så e vel alle Pratchett-karakterer litt utfor tid og rom og alderssegmenter, så det e ikke så farlig.

Fire fortellinger om livet og døden og kæm vi e når vi gir slipp?

I hine hårde dager mens æ abonnerte på Dagens Næringsliv likte æ godt å lese kommentaran til Eva Grinde, æ synes ho som oftest sa fornuftige ting, og generelt skreiv på en måte æ likte. Så æ va nysgjerrig på kordan det overføres til skjønnlitteratur, og det e mye det samme.

Det e nok en sånn bok kor innvendingan kan være det dem tidvis e mot norsk samtidslitteratur: middelklassemennesker som e mest opptatt av sine egne problemer, men æ tror jo ikke æ vil ha en verden uten hvite middelklasseforfattera som skriv om middelklasseproblemer (men æ vil helt klart ha en verden som består av mer enn bare det).

Ho skriv interessant om døden, om å nærme sæ den på forskjellig vis, det e kanskje mer hvite hansker enn all den skitne jorda i Ellen Støkken Dahl sin Dyrisk (som æ leste dels overlappanes), det e indre uro mer enn eksplosjoner, men æ likte dem, måten dem sirkle rundt ubehaget.

Det her e en sånn novellesamling som minne mæ på koffor novellesamlinger ikke burde leses i et jafs, for den hadde nok gjort sæ bedre strukket ut over to uker, gi hver tekst mer tid til å lande.

Samtidig. En av de Nemi-stripen æ oftest tenke på (men fortsatt ikke har funnet igjen) e en som handle om at Nemi får et flåttbitt, tror æ, kor punchlinen e at ho står og rope EKKELPEKKEL I ARMEN (om æ huske rett). Det tenke æ fortsatt, ganske ofte, når nokka e ekkelt, EKKELPEKKEL I ARMEN. Den her boka føles som om Ellen Støkken Dahl har satt sæ ned ved tastaturet, tenkt «ka e en klassisk trope?» landa på ting som «barnløs kvinne som vil ha barn» og så har funnet ut av kordan ho kan vri den EKKELPEKKEL. Og så har ho gjentatt det i de seks neste novellan også.

En av grunnan til at æ leste hele boka på to dager e at den ikke e for mæ, den driv på med et sånt kroppslig ubehag som ikke tiltale mæ i litteraturen. Jo visst e det ekkelt, men æ føle ikke et behov for å konfronteres med det, æ kan tenke ekle ting sjøl, æ treng ikke hjelp. (Det her e litt samme årsak til at æ styre unna skrekkfilmer og sånt, æ treng ikke hjelp med å tenke på skumle saker, heller tvert imot.) Det hadde vært fascineranes å lese den opp mot Julia Armfield sin Salt Slow, som gjør nokka lignanes, men med hav mer enn jord, sjøl om, om æ huske rett, Armfield styre unna å være fullt så påtrenganes EKKELPEKKEL, så æ likte den bedre.

Passanes nok hadde noen drept et enorm insekt midt i boka æ lånte, så den va sannelig ekkel på alle måter. Og det finnes nok dem der ute som hadde likt den, så æ håpe den finn de leseran også, ikke bare mæ.

Den her boka handle om Petter, som plutselig gjenkjenne sæsjøl som tenåring i sønnen Emil, og som så faller tilbake på tanker om kæm han va den gang da. Æ har gått i klasse med forfatteren på barneskolen, og på samme ungdomsskole, så sjøl om historien e lagt til et fiktivt sted litt mer bygdeligganes enn der vi e oppvokst (æ vet kordan hus foreldran hennes bor/bodde i), hadde æ kanskje en tanke om at det kom til å være nokka gjenkjennelig i det hele? Det va ikke egentlig det, sjøl om det va tilløp av sent nittitall der som fikk mæ til å nikke litt, og så tenkte æ en del på ka vi huske og koffor (æ huske omtrent ingenting fra skolegangen min, i motsetning til ei venninne av mæ som har stålhukommelse på alt sånt).

Det hele kretse rundt ho han aldri helt fikk tak på, ikke da, ikke seinere, og det e nok der det ramle litt sammen for min del – om man skal bygge en roman rundt en person så bør den personen klare å bære en historie, og det synes æ ikke forfatteren klare å få til. Nokka av det e nok at Petter framstår som en ganske tafatt fyr, men det e også nokka i bruken av hopp i tid, fram og tilbake, som ikke helt fungere. I tillegg e det noen typografiske grep som sammen med enkelte fortellertekniske grep enten burde vært mer gjennomført eller mindre påtrenganes.

Det kan hende mye av problemet i lesinga e at æ hadde et sett med forventninger som ikke helt blei oppfylt, så vi snakke forbi hverandre, boka og æ, men det e også nokka i at æ tror det kunne vært en ordentlig bra bok, men det har ikke helt fått til å bli det, enda?

Æ skulle bare lese litt mens æ satt på kaffebaren, og så skulle æ bare lese litt da æ kom hjem, og før æ visste ordet av det hadde æ lest alle de 340 sidan på en dag (vel, klokka e over midnatt, men siden æ starta klokka fem i ettermiddag e det jo egentlig på en knapp arbeidsdag). Og det enda æ kvia mæ litt for å starte fordi æ synes alt over 250 sider e for langt, æ e utålmodig sånn.

Dem e ikke egentlig lik, men den minte mæ om Dørene lukkes, av Maren Skolem, det e nokka i fortellerstemmen, i språket – en gang på forfatterstudiet sa Thure Erik Lund at hannes målestokk på om en roman e god e at man skal kunne lese en kordan som helst setning i den og merke den litterære kvaliteten (og etterpå sa han at min tekst va den rareste han hadde lest, det e muligens fortsatt den beste komplimenten æ har fått) – og æ tror han kunne funnet setninger i begge bøkern som ikke hadde overbevist han (men æ tror man kunne funnet setninger i nesten alle bøker som ikke hadde overbevist han, men noen ganger e kanskje målet med et krav at det skal være uoppnåelig, så man har nokka å strekke sæ etter), men det e en driv i teksten, i karakteran, i Leah her, ho gjør bare dumme ting og du vil bare at det skal gå bra med ho. Og æ tror det e en sånn bok som bare kan skrives av noen under tredve, og muligens også bare av en kvinne (ikke det, det finnes garantert menn som skriv sånne bøker, men æ les dem neppe i utgangspunktet så det e et moot point).

Det e så mye som e galt, men det vil helst gå godt?