Reviews and Comments

Det her e en bok skrevet av noen som synes LinkedIn e et nyttig verktøy.

Og det som e dumt e at den foregående setninga kommer til å skremme unna ganske mange (fornuftige) mennesker, fordi dem ser for sæ en hel masse fordommer om forfatteren basert på at ho synes LinkedIn e et nyttig verktøy. Eller, skremme e ikke riktig ord, dem kommer til å styre unna, fordi den foregående setninga (i forrige avsnitt) tilsier at det ikke e en bok dem kommer til å ha nytte av.

Æ skulle ønske æ kunne si at det e feil, men æ leste boka ferdig, hele veien med et håp om at forfatteren skulle komme innom et uunngåelig faktum i skrivinga. Det e en bok skrevet av en hvit, norsk kvinne, trygt plassert i det æ vil si virke å være øvre middelklasse, over en viss alder og som i sin generelle framtoning virke å gi et visst inntrykk.

Og det her e en bok som handle om å møte verden med kjærleik (veldig forenkla). Om å være åpen for menneskemøter, møtets mysterium, å veve tynne bånd av kjærleik til sine medmennesker, ikke bare dem du har tykke bånd med (familie, den ene store kjærleiken), men dem du møte på butikken eller i en kø eller kor som helst. Å ikke forvente at alle møter skal bli nokka stort, men å være åpen for at noen e det, i kortere eller lengre tid.

Og det e en fin tanke, æ synes den e godt forklart og vist fram. Deler av det basere sæ på ignatisk kristen filosofi, og så bruke Birgitte Lange også bell hooks, og særlig/bare All about Love. Men uten å ha lest veldig mye hooks, tror æ ho, som mæ, ville lest den her boka og sagt «men har du tenkt over kordan din posisjon gjør det her mulig på måter det ikke e for andre?» Det framstår i helhet som at svaret på det e nei. (Og om svaret e ja e æ særdeles skuffa over at den diskusjonen ikke e tatt med i boka.)

Æ e nesten to tiår yngre enn Birgitte Lange, og på det æ merke e ytterkantan av å være en kvinne som ikke lenger e synlig for menn [her e det et helt sidespor om kordan det e når man også e en tjukk kvinne, for ordens skyld]. Det e jo mange som har skrevet om det fenomenet, men det e en viss type oppmerksomhet man unngår når man havne utfor kategorien kvinne-æ-vil-ha-mæ-med, som gjør at andre typer oppmerksomhet kan få mer plass, fordi man ikke treng å være avvisanes for å sikre at man får være i fred. Lange skriv litt om å ha vokst opp med skoliose, så det kan hende ho ville si sæ uenig her, mene at det e nokka ho har erfaring med, men i lesinga av boka føles det for min del som om ho ikke helt har tenkt over kordan det ville være for noen som faller utenom på ett eller anna vis å gjøre det samme. Det sæ være en anna hudfarge, et anna kjønnsuttrykk, påkledning, språk, alle de tingan som e barrierer for at folk e villig til å møte dæ med et åpent sinn på den måten dem e åpen for hvite kvinner over en viss alder med en viss autoritet.

Det hadde ikke behøvd å være så mye, i teksten, men det å ha med noen betraktninger om kor ho sjøl e plassert, se på kordan det kan se ut for andre, anerkjenne at ho e i en priviligert posisjon, ville gjort den her boka mye lettere å anbefale videre. Og det ville æ gjerne gjort, fordi det e mange fine tanker her, mye æ sjøl har tenkt og gjort i det å møte livet uten den store kjærleiken, men fortsatt full av kjærleik, å være villig til å prøve, uten et mål anna enn en kontakt, kort eller lang.

Men for å komme fram dit hjelpe det på å være hvit middelklasse, ellers e det kanskje litt for mye å måtte bære over med, særlig når man heller kan lese bell hooks, som utmerket godt vet kor og kordan ho e plassert. Det e synd, for det e fin liten bok.

Æ va innom nettsidan til depotbiblioteket i ett eller anna formål, da den her boka dukka opp som et «ting vi kanskje tror du like»-forslag, og æ tror tankestrømmen min va omtrent «rosa omslag, poesi, islandsk forfatter? Gøy!» og så lånte æ den.

Æ har lest noen islandske poeter de siste åran, og det e nesten påfallanes kor ofte boka insistere på at dem e blant de viktigste kunstneran på Island. Ofte på en måte som føles som dem prøve for hardt. Ikke det, forfatteren her hørtes interessant ut, ho har arbeida som danser og med scenekunst fram til ho debuterte med den her boka.

Ulempen e at æ sitt igjen med en følelse av at boka e ganske mye bedre på islandsk. Det e tre søstre som har oversatt den, et helt familieprosjekt, og æ skulle så inderlig gjerne ønske at det hadde blitt ordentlig bra, men utgivelsen skjemmes av sånne småfeil som bøker på små/pay-to-publish forlag ofte gjør. Det e banale skrivefeil, litt for mange til at man kan bære over med det, og så e det deler kor æ lure på om oversettelsen e feil, fordi det ikke helt heng på greip.

Det e et veldig sympatisk prosjekt, men det skulle hatt en streng redaktør eller et forlag med strammere regi for å bli en ordentlig god oversettelse, det hadde det fortjent.

Men boka va veldig fin og rosa, det skal den ha!

Av alle bøkern æ leste [ferdig] på lørdag va nok det her den med mest substans, og dermed også den det e vanskeligst å si nokka fornuftig om.

Det va et kort, men informativt etterord til slutt i oversettelsen, etter de tre artiklan boka består av. Den første og lengste e den tittelen kommer fra, og etterordet e bra for å forklare koffor det gjorde sånt inntrykk da det opprinnelig blei publisert. Det e mye kunsthistorie der æ ikke kjente til, kordan mangelen på «store» kvinnelige kunstnera dels skyldes at dem aldri fikk muligheten til å male akt, som va det som måtte til, for man kunne ikke bli stor når man va forvist til bare sjangermaleriet (landskap, portrett, stilleben, om æ huske rett?) – kordan de tilløpan til store kvinnelige kunstnera man har hatt ofte har vært døtre og koner fordi det har åpna en dør, men også kordan målet ikke kan være å grave fram alle tiløp til kvinnelige kunstnera som kan sies å være «stor», fordi det e et systemproblem, og dem løses aldri av fremragende enkelteksempler (velkjent problemstilling fra så mange ting, det). I den andre artikkelen skriv ho om et maleri av en amme, kordan ammen va det som måtte til for at kvinnen kunne gjøre nokka, hennes opphøyde rolle som ansatt, men likevel i jobb (og kæm amme ammens barn).

Det va mye, og æ gjorde ikke en god jobb i å lese for å huske, men det e anbefalt lesing, æ lærte masse, og vet kor æ skal vende tilbake om og når æ treng å huske ting.

Etter å ha lest ferdig åtte bøker på en dag, gikk æ på biblioteket og lånte det dummeste æ fant. Og du verden, så dumt det va!

Overlevelsesplanen e en del av Cappelen Damms nye forsøk på å være relevant for unge kvinner som vil lese booktokbøker (altså sånt som e omtalt på tiktok, for dem av dokker som bor under en stein). Æ e åpenbart ikke i den kategorien, men som et menneske som har lest såkalte romance novels i nærmere tjue år va æ nysgjerrig på kordan det så ut på norsk. Og så fortsatte æ å lese fordi æ måtte se om det tok sæ opp. Det gjorde det ikke, anna enn orgasmisk for hovedpersonen.

Det e ikke en dårlig bok, den e helt ok skrevet og alt det der, så for målgruppa e det godt mulig at den e tilfredsstillanes som bare det, men den e så full av overtenking fra hovedpersonen at det knapt e plass til et plott. Plottet e kvinne flytte til Feheim (for å overta hundepensjonatet til den avdøde tanta), møte eksen Nikolai (som det blei slutt med på dramatisk vis da dem va 18 (nu e dem 30)), besøke alle butikkan et lite tettsted i en romance-bok må ha (blomster og bakeri og bokhandel), havne i en bokklubb, har drama med Nikolai, har drama med eksen Jonas, snakke med venninna Liss, date Nikolai?, middag, drama, bursdag, drama, storslått konklusjon. Alt ispedd et hav av referanser til musikk og litteratur det e godt mulig ingen kommer til å tenke på om fem år, og overraskanes lite hunder til å være satt til et hundepensjonat.

Det e så himla omstendelig, alt sammen, og hovedkonflikten e en sånn som hadde løst sæ om folk hadde snakka sammen på et tidligere tidspunkt, og som har null praktisk betydning for nokka. Det e for lett, alt sammen, det mangle den inderligheten æ tenke at romance treng, men det e mulig at det e det her som e sjangerkravan for den typen romance æ ikke les (les: booktok romantasy monsterfucking spicy).

(for dem som driv med sånt laga æ en hel tråd på bsky underveis i lesinga: bsky.app/profile/gaski.bsky.social/post/3mlgtcxot4c2p)

I stedet for å gå på utdelinga av Havmannprisen satt æ heller på kaffebaren i etasjen under biblioteket og leste boka som vant prisen (for beste nordnorske bok utgitt i fjor). Det va ikke et dumt valg, som sådan (sjøl om æ gikk glipp av kake), og æ skjønne godt at den blei nominert (sjøl om æ ikke har lest mye nok av Noreng til å vite kor den her plassere sæ i hannes ouvre).

Æ ville nok ikke valgt den som vinner (av årets nominerte som æ har lest ville nok den æren gått til Caroline Kaspara Palonen), kanskje aller mest fordi æ synes slutten e litt svak. Oppbygginga fram dit e god, fenganes og akkurat passe skummel, men det føles som den har det samme problemet som en del andre bøker som bygge opp mot nokka mystisk og uforståelig: det finnes ikke en fornuftig måte å avslutte på, så i stedet for blir det … ikke helt tilfredsstillanes, synes æ. Men Noreng har også vært forfatter så lenge, og skrevet for et undervurdert segment i ungdomslitteraturen (les: han skriv bøker til og med tenåringsgutter kanskje kan ha glede av (ikke den her, hovedpersonen e en jente, så æ antar dem styre unna)), så det føles fortjent at han får en pris for det.

… og tre av de her bøkern på det som sannsynligvis va i underkant av en time til sammen.

Og æ likte dem! Ulempen med tegneserieromaner e at dem går så fort (og æ e i utgangspunktet dårlig på å la øyan hvile på detaljer, æ vil bare vite kordan det går), så det føles tidvis ikke som å faktisk lese, men det e jo ikke til å komme unna at når det e tegneserieromaner for barn (æ vil gjette barneskolealder, uten å ha sjekka) så går det raskt, for æ les (heldigvis, kan man vel si) raskere enn barn flest.

Dem handle om den lille vikingen Floke, som e litt som oksen Ferdinand i viking-forstand, men som ramle uti et eventyr han ikke hadde venta. Det anbefales egentlig å lese alle tre bøkern i et jafs, historien heng veldig sammen mellom de tre – det blir ikke helt cliffhanger mellom dem, men det va mest tilfredsstillanes å lese alle.

Og så va dem en overfladisk, tidvis fjollate introduksjon til norrøn mytologi, men om man e i målgruppa tror æ det fungere fint som en liten hvem hva hvor, som kan gjøre ungan interessert i å finne ut mer sånn etterhvert.

Æ like streken til Neverdahl i utgangspunktet, og den gjør sæ i nokka barnevennlig, den e enkel, men småfinurlig og gøy.