Graphic novel star Kazu Kibuishi returns with his mysterious world full of new allies . …
Fikk ikke sove, så æ leste ferdig den andre boka i serien, men va (heldigvis?) for trøtt til å begynne på tredje.
Mitt eneste innspill som sådan e at alle slåsscenan føles som dem e tegna av noen som vil lage et storyboard for en tegneserie, og æ vet ikke om æ like det.
Øyvind Hjelmen’s 30-year practice in photography—as any fortunate gallery director, book publisher, editor, critic, or …
Skeleton Key Press lage fascineranes kunstbøker, for eventuelle andre nerder som like å se på sånt. (Æ vet ikke kor man eventuelt kan se på dem, for dem kommer i ganske små opplag og dekkes neppe av noen innkjøpsordninger, men poenget e at om man skulle snuble over bøker av dem e det ofte verdt å kikke på, særlig om man like ting som e litt mørk og/eller gotisk)
CROSSWORKS er et samarbeid mellom den tyske fotografen Klaus Fröhlich og den norske forfatteren Arild …
Føles det litt teit å si at æ har lest en bok når det e en kunstbok og æ har bladd gjennom den på jobb? Ja, litt. Men det e også en veldig enkel måte å faktisk huske ka dem hete om æ får et plutselig behov for å dele det med noen, så da gjør æ det likevel.
The first book in Kazu Kibuishi's #1 New York Times bestselling series that features a …
Æ oppdaga at hele Amulet-serien e tilgjengelig på Libby, så nu skal æ lese mæ gjennom den bare fordi æ har sett de bøkern på biblioteket++ så ofte. Første boka va omtrent som forventa?
Carpe Jugulum (; Latatian for "seize the throat", cf. Carpe diem) is a comic fantasy …
Begynte gjenlesingsrunden med den første Discworldboka æ i sin tid kjøpte (på halv pris til 44.50 på Jacobskiosken i Tromsø (den finnes ikke lenger, nu e det en cocktailbar eller nokka sånt, i nærheten av Våpen Andresen)).
A look at modern Native American life as told by a citizen of the Cherokee …
En av kjempefordelan med Libby, har æ oppdaga, e at æ kan gjøre et innhogg i engelskspråklige barne- og bildebøker, sånt æ ikke finn på biblioteket hjemme, men ikke føle et behov for å eie sjøl. Det her va blant den bunken, en fin liten bildebok med enkle historier om ka Cherokeefolk gjør i de forskjellige årstiden, inkludert et ord på cherokee, med uttale, og med alfabetet som Sequoyah laga.
På ingen måte fantastisk litteratur, som sådan, det e mer forklaranes enn fortellanes, men æ e glad æ leste den.
Nina Hemmingsson kommenterar med sina teckningar samhällets olika förväntningar och normer. Både vad gäller kärlek …
Det her e også på lista over bøker det føles litt juks å si at æ har lest, siden det e 160 enkelttegninger, men æ har jo lest den, så da må det duge.
Sånn ellers e æ veldig glad i den kombinasjonen av ekstrem sjøltillit og dyp angst Hemmingsson tegne og skriv, det e liksom Nemi uten grenser – uten sammenligning for øvrig, for det finnes åpenbart andre tegnera det e mer fruktbart å sammenligne ho med, men det e også nokka med at Nemi va for Siri på seksten, mens Nina Hemmingsson e for Siri på 30+.
Æ tror fort man synes det e teit om det ikke treff, men e man først i målgruppa e det knapt måte på kordan det tidvis vrir kniven i sår du ikke vil tenke på.
A workplace romance mystery, second in the Trojan Women arc of Olympus Inc!
Laodice Troiades …
Følgera med grei langtidshukommelse vil kanskje huske at æ slukte de fire (fem om man regne med en novella) første bøkern i Olympus Inc.-serien mens æ va syk i høst, og nu fikk æ endelig knødd mæ til å sluke den femte boka som kom på julaften.
Det e også en av grunnan til at æ avbrøyt lesinga på den Kate Meader-boka æ posta om i går, fordi æ blei påmint kordan det helst skal være å lese romance: altoppslukanes og heftig, med en forfatter som kan skrive om, øh, runde kvinner (dem e så himla glad i eufemismer) mer som en faktaopplysning enn nokka å unngå.
Og siden den her også handle om to stykker som jobbe sammen og ikke egentlig like hverandre og så må late som om dem e forlova, og må dele seng … DUN DUN DUNNNN. Perfekt bok på en lørdag! Eller kordan som helst …
Følgera med grei langtidshukommelse vil kanskje huske at æ slukte de fire (fem om man regne med en novella) første bøkern i Olympus Inc.-serien mens æ va syk i høst, og nu fikk æ endelig knødd mæ til å sluke den femte boka som kom på julaften.
Det e også en av grunnan til at æ avbrøyt lesinga på den Kate Meader-boka æ posta om i går, fordi æ blei påmint kordan det helst skal være å lese romance: altoppslukanes og heftig, med en forfatter som kan skrive om, øh, runde kvinner (dem e så himla glad i eufemismer) mer som en faktaopplysning enn nokka å unngå.
Og siden den her også handle om to stykker som jobbe sammen og ikke egentlig like hverandre og så må late som om dem e forlova, og må dele seng … DUN DUN DUNNNN. Perfekt bok på en lørdag! Eller kordan som helst dag i uka, æ elske det.
Æ har brukt en knapp måned på å ikke lese videre i den her, og nu når æ tenkte «æ kan jo gi den et forsøk til, æ e tross alt nesten halvveis» kom æ fire sider inn før det sukka opp atter en påminnelse om at den kvinnelige hovedpersonen en gang hadde vært tjukk men nu Passe På Kroppen Sin, og sjøl om æ vanligvis like det æ har lest av Kate Meader tror æ ho hadde et dårlig år da ho skreiv den her, så nu takke æ for mæ.
From a brilliant new voice comes an electrifying novel of a young immigrant building a …
Æ vet ikke helt ka æ hadde forventa da æ lånte den her, og æ huske heller ikke helt koffor æ endte opp med å låne den i utgangspunktet (æ tror noen som har en smak æ stole på sa at dem likte den), men æ e glad æ leste den.
Det e historien om S, som bor i USA, med foreldre som ikke gjør det, som skal være den amerikanske drømmen, men kanskje ikke helt får det til, som e ung og usikker og altfor tøff for sitt eget beste.
Historien i sæ sjøl e ikke så nyskapanes, men det e måten den e fortalt på som treff så uventa godt. Den e i fire deler, med ujevt antall kapitler i delan, og varieranes lengde. Det e fortalt i fortid, med hint av en forteller som vet kordan det kommer til å gå, men ikke på en slitsom måte. …
Æ vet ikke helt ka æ hadde forventa da æ lånte den her, og æ huske heller ikke helt koffor æ endte opp med å låne den i utgangspunktet (æ tror noen som har en smak æ stole på sa at dem likte den), men æ e glad æ leste den.
Det e historien om S, som bor i USA, med foreldre som ikke gjør det, som skal være den amerikanske drømmen, men kanskje ikke helt får det til, som e ung og usikker og altfor tøff for sitt eget beste.
Historien i sæ sjøl e ikke så nyskapanes, men det e måten den e fortalt på som treff så uventa godt. Den e i fire deler, med ujevt antall kapitler i delan, og varieranes lengde. Det e fortalt i fortid, med hint av en forteller som vet kordan det kommer til å gå, men ikke på en slitsom måte. Det e mørkt og intenst og lyst og håpefullt, og det handle mest av alt om vennskap og korvidt man kan stole på folk. Æ e solgt, og glad æ leste den.
Han burde ha vært en masse av verkende muskler – ødelagt, oppbrukt, ute av stand …
Den her sto også i hylla på biblioteket (mens æ satt og lada telefonen min før æ skulle gå hjem), og av ukjente grunner knødde æ mæ aldri til å handle den sjøl, så nu har æ endelig lest den. Morsomt, akkurat som forvente, og æ e så fornøyd med at det finnes nyere Mads Eriksen-greier i hylla, siden han e gøy på akkurat den måten æ like.
Dyrene i skogen står i kø.
Det ser gøy ut, synes Kvist. Han vil være …
Den sto i en hylle på biblioteket, så æ leste mæ gjennom den for gøy. Og det va det! Sikkert enda morsommere om man e i målgruppa, men også ganske gøy om man bare e barnslig.
Stinas jojk är den fascinerande berättelsen om Stina Larsdotter, sameflickan som inte slutade växa.
När …
Der När vi var samer va stor og ganske overveldanes, e Stinas Jojk en langt mer kompakt bok, innholdet til tross. Stor-Stina, eller «långa lappflickan» som ho også blei kjent som, endte nemlig opp med å være over to meter høy. Et stykke over gjennomsnittshøyden på både samer og ikke-samer, altså.
Boka fortelles gjennom søstra hennes, om kordan ho blir «oppdaga» og får reise rundt i Europa og bli vist fram. Det e en fin historisk framstilling, og den får inn noen stikk til kolonialismen og ikke-samer og dets like, men mest handle den om to søstre og kor vanskelig det kan være når den ene slit med sykdom.
(Min eneste innvendning mot tegnestilen til Mats Jonsson e at det noen ganger e litt vanskelig å se korvidt noen skal være pur ung eller godt voksen, for alle personan ser aldersmessig lik ut. Men sånn ellers like æ det veldig …
Der När vi var samer va stor og ganske overveldanes, e Stinas Jojk en langt mer kompakt bok, innholdet til tross. Stor-Stina, eller «långa lappflickan» som ho også blei kjent som, endte nemlig opp med å være over to meter høy. Et stykke over gjennomsnittshøyden på både samer og ikke-samer, altså.
Boka fortelles gjennom søstra hennes, om kordan ho blir «oppdaga» og får reise rundt i Europa og bli vist fram. Det e en fin historisk framstilling, og den får inn noen stikk til kolonialismen og ikke-samer og dets like, men mest handle den om to søstre og kor vanskelig det kan være når den ene slit med sykdom.
(Min eneste innvendning mot tegnestilen til Mats Jonsson e at det noen ganger e litt vanskelig å se korvidt noen skal være pur ung eller godt voksen, for alle personan ser aldersmessig lik ut. Men sånn ellers like æ det veldig godt!)
The course of true love never did run smooth . . . and neither does …
Man kan låne så mange tegneserieroman i Libby, så det gjør æ! Og den her va jo en vag omskriving av Shakespeare sin Twelfth Night, som e et av mine favorittstykker av Shakespeare (muligens den første filmatiseringa æ så av et Shakespeare-stykke, eller bare den som gjorde mest inntrykk).
Det e en kontekst for boka tror æ, som æ mangle, den basere sæ sikkert på ett eller anna (sånn i tillegg til Shakespeare), og den va et hakk for lettlest og -beint, men det va gøyal nyårsunderholdning i stedet for å sove. Raskt lest og raskt glemt, men gøy nok om man like Twelfth Night.