Æ satt på kaffebar og leste ferdig den siste femtedelen av den her boka, og det enda æ på et tidspunkt tidligere hadde tenkt at den garantert kom til å få mæ til å gråte innen det va over. Så æ har jo bare mæsjøl å skylde på for at æ satt der og gjorde mitt beste for å ikke hulke litt i all offentlighet. Men det va en veldig fin bok, som æ har hatt ligganes på lesebrettet i over ti år, uten at det e en spesifikk grunn til koffor æ ikke leste den før nu – men det e nokka med at noen bøker bare må ligge på vent helt til man en dag ser på den og tenke «nu». Æ e glad æ endelig tenkte «nu».