Reviews and Comments

Det e første gangen på ganske lenge æ har lest en bok som i så stor grad kommer inn under booktok-fanen (Abby Jimenez e jo også veldig aktiv på tiktok, nokka enkelte referanser i boka bær preg av, det e tydelig at den e skrevet av noen som e online, som dem sier), og det minte mæ på koffor den typen booktok-bruker kan lese fire-femhundre bøker i året.

For det e en god bok, for all del, i sin sjanger, æ strigråt mæ gjennom deler som æ stort sett gjør med de fleste romance-bøkern æ les (sånn e det når man e lettrørt). Men det e en bok kor alt den vil si står skrevet ned, side etter side. Alle bøker e jo som å se en film inni hodet sitt (enkelte sakprosabøker e vel hederlige unntak), men den her typen bøker e WYSIWYG [what you see is what you get] i sin mest umiddelbare form. Visst har karakteran indre liv og alt det der, men det e ingen motstand i fortellinga, sjøl der den vrir og vende på sæ på uventa måter (og det e noen plotdeler æ ikke så komme).

Det e som å spise loff. Og loff e godt! (Nu fikk æ lyst på loff og reker, akk, eller loff og leverpostei) Det e absolutt ingenting galt i å spise loff, og om man synes man får nok næring av å spise loff hver dag hele året så e det helt greit for min del, men sjøl treng æ rugbrød også. Og surdeigsbakst. Og hjemmebakt brød med bittelitt brent skorpe. For det e variasjonen som minne mæ på koffor æ like alle sorter bøker, da nytte det ikke å bare lese en type i lengden. Men om du treng nokka du kan sluke i dæ på en dag eller to, så e det her langt fra det verste valget!

Æ begynte på den her boka 21. november i fjor, og leste den ferdig fem over midnatt i dag (men æ regne den likevel som ferdiglest i juli, for det får være måte på regelrytteri).

Den e bare på drøye femhundre sider, og sjøl om det e lengre enn æ vanligvis les e det ikke egentlig grunnen til at det tok så lang tid. Det e en komplisert bok, på noen måter, med tidslinjer og klokkeslett (og en ulempe sånn sett å lese digitalt, fordi i en fysisk bok villle det vært lettere for mæ å bla fram til forrige kapittel for å se tidsangivelsen).

Æ e jo generelt fan av Seanan McGuire (æ bare styre unna alt ho skriv som Mira Grant, for skumle ting e ikke min greie), og æ skjønne utmerket godt koffor det her va en bok ho måtte vente med å skrive til ho følte ho hadde nådd et nivå kor ho va i stand til å skrive den, for det handle om alkemi, om verden, om avansert matte og at alt e språk. Og om søsken, og kjærleik og å finne og miste og skjønne og misforstå.

Og så tror æ mitt neste mål skal være å lese en bok på over femhundre sider på under et halvår.

En anna leseutfordring æ har e å lese en bok om eller av en sportsutøver, men æ satse på at to av dem e ok, når dem e søstre, og det e mora som har skrevet boka.

Æ snufsa mæ gjennom den, for det va så mange røranes øyeblikk. Det e på ingen måte en dyp analyse, og man kan sikkert lese den med et kritisk blikk og finne feil og svakheter, men den va imponeranes feministisk anlagt, og peke på strukturelle svakheter i kvinnefotballen, samtidig som man også skjønne koffor særlig Ada Hegerberg har klart og turt å stå i de negative omtalan, det e liksom ikke et alternativ å la være.

I en post-Gjert Ingebrigtsen-verden tror æ det e umulig å lese om foreldretrenera uten å være litt skeptisk, særlig når det e foreldretreneren sjøl som skriv boka (med en ghostwriter), men man må jo kunne tro på en verden kor folk kan bli verdens beste i nokka uten å ha blitt torturert på hjemmebane, så æ håpe det e tilfelle her.

Æ så at noen hadde satt opp den her på en leseutfordring om å lese en bok med en hovedperson på 50+, så æ bestemte mæ for å endelig se litt på den. Fire dager seinere ramla æ ut og va aldeles overvelda. For en bok!

Det e fascineranes å lese den såpass lenge i etterkant, det gjør nokka med lesinga å vite at den ene søstra til Vigdis Hjorth blei så sur at ho skreiv en hel roman som gjengjeldelse (sjøl om æ ikke har særlige planer om å lese den, tror æ), det gjør det vanskeligere å lese den som fiksjon på samme måte som æ hadde gjort om æ leste den uvitende da den først va publisert.

Men helt uavhengig av det va det også drivanes god lesing, med hoppan i tid og fortelling, de andre karakteran ho skriv om, Klara og Bo, kordan dem påvirke ho, kordan tankan demmes endre ka ho tenke – det e noen observasjoner om Palestina der som føles enda mer aktuell nu, mer presseranes, uten at det føles påtatt i historien (synes æ, men der tror æ det kan være delte meninger).

Og så fikk æ et intenst behov for å lese Gjentakelsen en gang til, for det e helt håpløst å ha lest den før den her, sjøl om æ synes den sto godt på egne bein. Men den har liksom helt andre bein etter å ha lest den her.

En sånn bok æ endte opp med å lese fordi den sto på riktig hylle på biblioteket til rette tidspunktet. Det sørgelige e at boka hete Aldri god nok, og æ skulle ønske den va bedre. Den handle om Jeswanthiny Mayooran som e overlege i psykiatri, men som har innvandrerforeldre med større ambisjoner enn som så for ho, derav tittelen. Men den får liksom ikke til hverken fugl eller fisk, for ho tar ikke et oppgjør med foreldran (det kan æ skjønne), men det virke heller ikke som om ho har reflektert nok over ka ho har gjort og koffor ho har gjort det. I hvert fall ikke nok til å skrive en hel pamflett om det. Det e en god tanke der, og det kunne vært en god bok, og det kan hende ho kunne skrevet den, men æ tror ho burde venta minst ti år til for å være på riktig sted med riktig mengde refleksjoner.

Æ har vært svak for Elliot Page siden Juno (og falt pladask etter Whip It, fordi æ e en stereotypi), så det e egentlig litt rart at det tok mæ så lang tid å lese sjølbiografien hannes. Men æ tror det va fordi æ har så mange fordommer mot kjendisbiografier. De fleste av dem kom til skamme i den boka her, som hoppe i tid og rom på en måte som fungere uventa bra, og som har akkurat riktig blanding av anonymisering og namedropping. Det e en bok skrevet av noen æ tror på har lest bøker, som har en tanke om kordan dem vil kordan boka skal være, som fortell nok. Og æ tror de fleste kan kjenne igjen nokka i den oppdagelsen av å være den man vil være, og kor vanskelig det e å komme fram dit.

Og tittelen, da, mest perfekte ordspillet, æ elska den bare mer og mer underveis.