Dokker skulle sett ansiktet til faren min da han hørte at æ satt og leste en krimroman. I påsken. Som en anna pleb. Men det e jo gøy å cosplaye påsketurist i ny og ne, og egentlig va det mest tilfeldig at den blei lest i påsken.

I hine hårde dager va æ nemlig i juryen til Havmannprisen, en litteraturpris for beste nordnorske bok publisert foregående år, og i den anledning har æ lest en eller to av Bakkeid sine Thorkild Aske-bøker, så æ hadde litt lyst til å lese hele serien, bare fordi. Æ e ganske sikker på at den boka æ leste, som må ha vært nummer tre i serien, va noen hakk mindre parodisk nordic noir enn den her, for her e det ingenting som går bra. Thorkild Aske har vært i fengsel, av årsaker som gradvis avdekkes, han slit med forstoppelse, han har en pløsate søster med en mann som slår, og alle de andre greian blir spoilera, så æ skal ikke nevne dem, men det e liksom ikke måte på kor mørkt og skittent absolutt alt kan være, og det e ganske slitsomt. Men Bakkeid skriv godt, synes æ, så æ heng med (sjøl om æ himle med øyan), og æ skal lese neste bok i serien, for æ synes å huske at den boka æ leste va litt mindre tristesse hele veien. Eller så hadde han bare lært sæ å balansere det litt mer. Det vil vise sæ!