Som om det ikke va nok at æ sjokkerte faren min med å lese krim i påska blei han også ganske forvirra over koffor æ leste sakprosa om Gunvor Galtung Haavik, men det va fordi Ingeborg Rygh Hjorthen va på bokdagen på Rana bibliotek og foreleste om boka (Rygh Hjorthen e født og oppvokst på Mo, så det hadde lokal interesse), og det virka som en spennanes historie ut fra det ho fortalte. Og det va det også!

Og så va den så velsigna kort! Drøye tohundre sider (det e mye kildehenvisninger og sånt på slutten), og det e en veldig bra biografilengde om en spion. Æ tok mæ i å lure litt underveis om problemet mitt med biografier e at for mange av dem e skrevet av menn som nekte å skrive kort, og æ e ikke 100% sikker på om det e helt sånn, men æ tror det hjelpe på min manglanes interesse. Æ kan være interessert i livan til de fleste, æ, men neppe 700+ sider-interessert. (Æ e også fullt klar over at det e et mæ-problem, om det nu e et problem, så æ sier ikke at alle biografier må være på under 500 sider. Men kanskje litt flere av dem?)

Uansett synes æ Rygh Hjorthen har fått til en bra balanse mellom historien om GGH og det man treng å vite om Russland og Norge og den kalde krigen, det va mye nok til at æ skjønte greia, men lite nok til at æ orka å henge med, med imponeranes få avstikkera til sånt forfatteren sjøl har synes va interessant. Det va noen tidspunkt kor ho sneia innom Arne Treholt kor æ tok mæ i å ønske at det kunne vært et lite sidespor om ka Treholt egentlig gjorde, for det innså æ at æ vet veldig lite om, anna enn spionasje, men æ skjønne at det fort kunne ha blitt så omfangsrikt at ho hadde endt opp med å gjøre akkurat det æ e glad for at boka ikke gjorde.

Men alt i alt va det underholdanes lesing om en usannsynlig spion. Ikke boka for dem som vil ha dyptpløyende analyser om ka spionasjen kan ha betydd, men helt klart en bok for andre som mæ som ikke e så begeistra for kjempelange biografier, men som kan sette pris på et overblikk over enkeltmenneskers betydning på hverandres liv (både positivt og negativt).