«Bois» er en samling dikt hvor jeget slynges mellom begjær, ensomhet, kropper og menn, et …
Æ bestemte mæ for å endelig låne Renessansefeminin horror, etter å ha lest etterordet til Sug, og så oppdaga æ at Runa Borch Skolseg har gitt ut en diktsamling også, så da leste æ den når æ først va i gang (siden diktsamlinger som oftest går vesentlig raskere å lese enn romaner).
Det e passe rare greier, litt ubestemmelig; det handle om sex, og vold, innleggelser, psykisk helse (men ikke på en avklart måte), pengeskammen fører meg til graven din/jeg røsker de døde blomstene opp/mens jeg tenker på min nye mann/mens jeg tenker på hvordan jeg vil sutte på pikken hans/til den oppløses og blir jord/jeg vet alt om forråtnelsesprosesser.
En sånn diktsamling æ e glad æ leste, men også glad æ ikke treng å si nokka fornuftig om.
Overlevelsesplanen er en romantisk og sexy roman av Elin Brend Bjørhei for alle som har …
Etter å ha lest ferdig åtte bøker på en dag, gikk æ på biblioteket og lånte det dummeste æ fant. Og du verden, så dumt det va!
Overlevelsesplanen e en del av Cappelen Damms nye forsøk på å være relevant for unge kvinner som vil lese booktokbøker (altså sånt som e omtalt på tiktok, for dem av dokker som bor under en stein). Æ e åpenbart ikke i den kategorien, men som et menneske som har lest såkalte romance novels i nærmere tjue år va æ nysgjerrig på kordan det så ut på norsk. Og så fortsatte æ å lese fordi æ måtte se om det tok sæ opp. Det gjorde det ikke, anna enn orgasmisk for hovedpersonen.
Det e ikke en dårlig bok, den e helt ok skrevet og alt det der, så for målgruppa e det godt mulig at den e tilfredsstillanes som bare det, men …
Etter å ha lest ferdig åtte bøker på en dag, gikk æ på biblioteket og lånte det dummeste æ fant. Og du verden, så dumt det va!
Overlevelsesplanen e en del av Cappelen Damms nye forsøk på å være relevant for unge kvinner som vil lese booktokbøker (altså sånt som e omtalt på tiktok, for dem av dokker som bor under en stein). Æ e åpenbart ikke i den kategorien, men som et menneske som har lest såkalte romance novels i nærmere tjue år va æ nysgjerrig på kordan det så ut på norsk. Og så fortsatte æ å lese fordi æ måtte se om det tok sæ opp. Det gjorde det ikke, anna enn orgasmisk for hovedpersonen.
Det e ikke en dårlig bok, den e helt ok skrevet og alt det der, så for målgruppa e det godt mulig at den e tilfredsstillanes som bare det, men den e så full av overtenking fra hovedpersonen at det knapt e plass til et plott. Plottet e kvinne flytte til Feheim (for å overta hundepensjonatet til den avdøde tanta), møte eksen Nikolai (som det blei slutt med på dramatisk vis da dem va 18 (nu e dem 30)), besøke alle butikkan et lite tettsted i en romance-bok må ha (blomster og bakeri og bokhandel), havne i en bokklubb, har drama med Nikolai, har drama med eksen Jonas, snakke med venninna Liss, date Nikolai?, middag, drama, bursdag, drama, storslått konklusjon. Alt ispedd et hav av referanser til musikk og litteratur det e godt mulig ingen kommer til å tenke på om fem år, og overraskanes lite hunder til å være satt til et hundepensjonat.
Det e så himla omstendelig, alt sammen, og hovedkonflikten e en sånn som hadde løst sæ om folk hadde snakka sammen på et tidligere tidspunkt, og som har null praktisk betydning for nokka. Det e for lett, alt sammen, det mangle den inderligheten æ tenke at romance treng, men det e mulig at det e det her som e sjangerkravan for den typen romance æ ikke les (les: booktok romantasy monsterfucking spicy).
Birgitte Solheim ligger på dødsleiet på et privat pleiehjem utenfor Paris. Aldringens siste kapittel har …
Ingenting e som en roman om døden man kan suse gjennom skikkelig skikkelig fort.
Æ har lest de to foregående bøkern om Birgitte Solheim da dem kom, og likt stemmen hennes der. I den her boka e den, forståelig nok, i ferd med å svinne hen, men på en måte som fungere. Det e en bok som helt klart gjør mer inntrykk om man les den som sisteboka i trilogien, ikke som enkeltståanes verk, tror æ, sjøl om den nok hold som det også.
Æ burde sikkert lest den med større andakt, men det har æ ikke i mæ for øyeblikket, så æ leste den, og likte den, og om andre ikke e redd for bøker om gamle folk som e i ferd med å dø anbefale æ alle tre bøkern her.
Portrett av en slags dame er en leken og tilgjengelig diktsamling. Med fandenivoldskhet skriver Karen …
Æ kom mæ cirka 1/3 gjennom den her diktsamlinga før æ blei lei og ga opp (men den e jo såpass lang at det kunne vært tre diktsamlinger av det korte slaget).
Den handle om kronisk sykdom og den slags, og æ tror æ kunne likt den godt om det va en essaysamling, eller kortsakprosa eller nokka sånt, men som dikt e det ganske uinteressant og framstår mest som knekkprosa. Æ vil kunne i hvert fall skimte koffor nokka må være poesi heller enn en anna sjanger, men her fant æ ingenting sånt.
Det kan meget godt hende det treff bra for andre sin del, og kanskje e det høy gjenkjennelseseffekt og mental støtte for andre som slikt med kronisk sykdom og teite leger, og det e bra for dem. Det va bare ikke så interessant for mæ.
Hun så på meg med pupiller som smelta svartmetall og sa
Men jeg er vokst …
Æ treng ikke lenger lese lyrikk mot betaling! Nu kan æ lese lyrikk for gøy!
Så æ starte med Øyvind Berg sine dikt om krig og elendighet? Egentlig starta æ med det æ kunne finne i hyllan på mitt lokale folkebibliotek (æ skal egenhendig øke utlånet av poesi med minst 100% i løpet av året i statistikkan demmes, tenke æ), så da blei det Øyvind Berg. Æ får aldri helt grep på poesien hannes, så æ e glad æ ikke trengte å mene nokka om den, men æ like det.
Nu må æ bare vende mæ av med den der greia kor æ les en hel diktsamling på rappen, men æ satse på at det kommer litt etterhvert.
Etter morens død har Olivia og faren flyttet nordover for å starte på nytt. Men …
I stedet for å gå på utdelinga av Havmannprisen satt æ heller på kaffebaren i etasjen under biblioteket og leste boka som vant prisen (for beste nordnorske bok utgitt i fjor). Det va ikke et dumt valg, som sådan (sjøl om æ gikk glipp av kake), og æ skjønne godt at den blei nominert (sjøl om æ ikke har lest mye nok av Noreng til å vite kor den her plassere sæ i hannes ouvre).
Æ ville nok ikke valgt den som vinner (av årets nominerte som æ har lest ville nok den æren gått til Caroline Kaspara Palonen), kanskje aller mest fordi æ synes slutten e litt svak. Oppbygginga fram dit e god, fenganes og akkurat passe skummel, men det føles som den har det samme problemet som en del andre bøker som bygge opp mot nokka mystisk og uforståelig: det finnes ikke en fornuftig måte å avslutte …
I stedet for å gå på utdelinga av Havmannprisen satt æ heller på kaffebaren i etasjen under biblioteket og leste boka som vant prisen (for beste nordnorske bok utgitt i fjor). Det va ikke et dumt valg, som sådan (sjøl om æ gikk glipp av kake), og æ skjønne godt at den blei nominert (sjøl om æ ikke har lest mye nok av Noreng til å vite kor den her plassere sæ i hannes ouvre).
Æ ville nok ikke valgt den som vinner (av årets nominerte som æ har lest ville nok den æren gått til Caroline Kaspara Palonen), kanskje aller mest fordi æ synes slutten e litt svak. Oppbygginga fram dit e god, fenganes og akkurat passe skummel, men det føles som den har det samme problemet som en del andre bøker som bygge opp mot nokka mystisk og uforståelig: det finnes ikke en fornuftig måte å avslutte på, så i stedet for blir det … ikke helt tilfredsstillanes, synes æ. Men Noreng har også vært forfatter så lenge, og skrevet for et undervurdert segment i ungdomslitteraturen (les: han skriv bøker til og med tenåringsgutter kanskje kan ha glede av (ikke den her, hovedpersonen e en jente, så æ antar dem styre unna)), så det føles fortjent at han får en pris for det.
Floke og venene kjem endeleg fram til Åsgard, heimen til gudane. Der møter dei mellom …
… og tre av de her bøkern på det som sannsynligvis va i underkant av en time til sammen.
Og æ likte dem! Ulempen med tegneserieromaner e at dem går så fort (og æ e i utgangspunktet dårlig på å la øyan hvile på detaljer, æ vil bare vite kordan det går), så det føles tidvis ikke som å faktisk lese, men det e jo ikke til å komme unna at når det e tegneserieromaner for barn (æ vil gjette barneskolealder, uten å ha sjekka) så går det raskt, for æ les (heldigvis, kan man vel si) raskere enn barn flest.
Dem handle om den lille vikingen Floke, som e litt som oksen Ferdinand i viking-forstand, men som ramle uti et eventyr han ikke hadde venta. Det anbefales egentlig å lese alle tre bøkern i et jafs, historien heng veldig sammen mellom de tre – det blir ikke …
… og tre av de her bøkern på det som sannsynligvis va i underkant av en time til sammen.
Og æ likte dem! Ulempen med tegneserieromaner e at dem går så fort (og æ e i utgangspunktet dårlig på å la øyan hvile på detaljer, æ vil bare vite kordan det går), så det føles tidvis ikke som å faktisk lese, men det e jo ikke til å komme unna at når det e tegneserieromaner for barn (æ vil gjette barneskolealder, uten å ha sjekka) så går det raskt, for æ les (heldigvis, kan man vel si) raskere enn barn flest.
Dem handle om den lille vikingen Floke, som e litt som oksen Ferdinand i viking-forstand, men som ramle uti et eventyr han ikke hadde venta. Det anbefales egentlig å lese alle tre bøkern i et jafs, historien heng veldig sammen mellom de tre – det blir ikke helt cliffhanger mellom dem, men det va mest tilfredsstillanes å lese alle.
Og så va dem en overfladisk, tidvis fjollate introduksjon til norrøn mytologi, men om man e i målgruppa tror æ det fungere fint som en liten hvem hva hvor, som kan gjøre ungan interessert i å finne ut mer sånn etterhvert.
Æ like streken til Neverdahl i utgangspunktet, og den gjør sæ i nokka barnevennlig, den e enkel, men småfinurlig og gøy.
There's a new governess at Fairmont House, and she's going to be nothing but trouble.
…
Den her, derimot, den leste æ ferdig på to dager, så her synes æ virkelig Lex Croucher kom inn i en bra skrivestim!
Æ vil nok anbefale å begynne med enten Not for the Faint of Heart eller Gwen and Art are not in Love – dem føles som bedre inngangsportaler til å avgjøre korvidt det e en forfatter du kommer til å synes e gøy, men den delen av mæ som av og til like å fullføre hele løp e veldig fornøyd med nu å ha lest alt Croucher har utgitt så langt (tror æ?). Det kommer to nye bøker i løpet av sommeren, det blir bra!
Men altså, plottet e at Amy skulle reise som guvernante til et hus i ingenmannsland, men så e ho syk, så søstra Emily drar i stedet for. Og så blir det intriger og forviklinger og en blanding av folk og …
Den her, derimot, den leste æ ferdig på to dager, så her synes æ virkelig Lex Croucher kom inn i en bra skrivestim!
Æ vil nok anbefale å begynne med enten Not for the Faint of Heart eller Gwen and Art are not in Love – dem føles som bedre inngangsportaler til å avgjøre korvidt det e en forfatter du kommer til å synes e gøy, men den delen av mæ som av og til like å fullføre hele løp e veldig fornøyd med nu å ha lest alt Croucher har utgitt så langt (tror æ?). Det kommer to nye bøker i løpet av sommeren, det blir bra!
Men altså, plottet e at Amy skulle reise som guvernante til et hus i ingenmannsland, men så e ho syk, så søstra Emily drar i stedet for. Og så blir det intriger og forviklinger og en blanding av folk og kjønn som historiske nerder nok ville si ikke hadde forekommet, men som æ synes dem balansere fint i skrivinga – det føles ikke som å presse flest mulig minoriteter inn i historien, men mer det der med at minoriteter/utsatte folk finn hverandre. Det e morsomt (sjøl om æ synes humoren har falt enda mer på plass i de to tidligere nevnte bøkern), og om du e av typen som kan like historical romance, men gjerne vil ha den med en twist eller to (som i ikke-kjempestreit, ikke krimroman-twist), så anbefales den her. Og så kan du eventuelt lese de to første bøkern helt til sist, om du som mæ vil ha mer (og gjerne støtte forfattera med å kjøpe bøker), men som sagt, dem gir ikke et korrekt inntrykk av kordan det e å lese Croucher sin nyeste bok (men om man les mye kan man ane konturan av ka som kommer til å fungere når dem blir en stødigere forfatter).
Sug er en usedvanlig roman skrevet i en poetisk og samtidig respektløs prosa. Den handler …
Æ lånte den her av pur nysgjerrighet etter at den blei nevnt i Ruby baby, og det e en rar liten bok. En rar liten bok æ måtte minne mæsjøl på e eldre enn mæ (utgitt i 1979), for det føles virkelig ikke sånn. Det e en slags oppfølger til Alltid skyer over Askøy, som æ ikke har lest (men nu har lånt fra biblioteket, av mer pur nysgjerrighet), så æ vet ikke ka æ eventuelt vil skjønne etter å ha lest den også, eller om det ikke e meninga at æ skal forstå ting.
Det e ikke så viktig okke som, men om du les den vil æ varmt anbefale å lese 2023-utgaven, som innehold et etterord av Runa Borch Skolseg, kor ho nevne å ha lest den her for første gang som fjortenåring. Det like æ, for snakk om forvirranes bok å møte som fjortenåring, perfekt.
22-year-old aspiring writer Edith 'Eddie' Miller and her best friend Rose have always done everything …
Lesinga av den her gikk ganske sakte, æ holdt på i to måneder, men det e mest fordi æ omtrent slutta å lese etter påske (kæm vet koffor). Det e også litt fordi det her e den andre boka Lex Croucher skreiv, og i likhet med den første bær den et visst preg av akkurat det. I tillegg til at historian i de to e akkurat lik nok til at det blei litt slitsomt, men sånn alt i alt e æ glad for at æ leste den, det e gøy og underholdanes (men æ begynte på den tredje boka i går, og like den langt bedre allerede, pluss at æ glede mæ til de to nye bøkern demmes kommer snart, for det e helt klart en bra utvikling, reint håndverksmessig) (så ikke begynn med en av de to første om du har lyst til å lese Croucher).
Hvis jeg skulle fremstille denne hendelsen i livet mitt ved hjelp av ett maleri, ville …
Æ plukka opp den her fra lesekiosken på Solli plass, fordi æ har hatt en intensjon om å lese den uten helt å komme så langt, så da den va eneste bok av særlig interesse i kiosken tok æ det som et tegn fra oven. Og så leste æ hele i ett jafs på Kaffebrenneriet i Skovveien dagen etterpå, før æ la den tilbake så noe andre kan snuble over den etter mæ.
Æ har lest nokka Ernaux før, men æ tror bare i engelsk oversettelse, uten at det utgjorde noen stor forskjell for opplevelsen fra eller til. Æ likte den, likte kordan det va en bok som på ett vis gikk raskt å lese, men som man på den andre sida kan lese gjentatte ganger fordi teksten føltes rik og verdt å bli i. Æ hadde samme opplevelse av Água Viva av Clarice Lispector, den har æ lest …
Æ plukka opp den her fra lesekiosken på Solli plass, fordi æ har hatt en intensjon om å lese den uten helt å komme så langt, så da den va eneste bok av særlig interesse i kiosken tok æ det som et tegn fra oven. Og så leste æ hele i ett jafs på Kaffebrenneriet i Skovveien dagen etterpå, før æ la den tilbake så noe andre kan snuble over den etter mæ.
Æ har lest nokka Ernaux før, men æ tror bare i engelsk oversettelse, uten at det utgjorde noen stor forskjell for opplevelsen fra eller til. Æ likte den, likte kordan det va en bok som på ett vis gikk raskt å lese, men som man på den andre sida kan lese gjentatte ganger fordi teksten føltes rik og verdt å bli i. Æ hadde samme opplevelse av Água Viva av Clarice Lispector, den har æ lest to ganger, begge ganske raskt, men æ vet æ kan vende tilbake til den.
Den ytre handlinga e enkel, ikke uinteressant, men heller ikke det vesentlige. Æ fikk lyst til å lese Årene, som æ heller ikke har lest enda, men en dag. Æ tror det e mer å si, men æ e glad æ leste den, det e kanskje det vesentligste.
Ántes liv har präglats av de samiska traditionerna. För honom är det självklart att han, …
I dag hadde Sápmis minste boksirkel sitt andre møte, og den her gangen leste vi ungdomsromandebuten til Moa Backe Åstot. Æ for første, de to andre for andre gang (litt fordi det ene medlemmet vårres ikke rakk å lese forrige bok, så vi gikk for nokka litt enklere den her runden). Æ leste den ferdig på ene flyturen hjem fra påskeferie, og gråt mæ forhåpentligvis diskré gjennom de siste førti-femti sidan.
Vi va ganske enig om at det ikke føles som en debutroman, og det blei litt mer forståelig da det viste sæ at Backe Åstot har gått et forfatterstudie et sted, kor ho arbeida med det her manuset. Den har en letthet i fortellermåten som gjør at historien sveve avgårde, og stort sett e det positivt, men noen ganger kan det bli litt for lett. Og så måtte vi vurdere realismen i det, men landa på at det …
I dag hadde Sápmis minste boksirkel sitt andre møte, og den her gangen leste vi ungdomsromandebuten til Moa Backe Åstot. Æ for første, de to andre for andre gang (litt fordi det ene medlemmet vårres ikke rakk å lese forrige bok, så vi gikk for nokka litt enklere den her runden). Æ leste den ferdig på ene flyturen hjem fra påskeferie, og gråt mæ forhåpentligvis diskré gjennom de siste førti-femti sidan.
Vi va ganske enig om at det ikke føles som en debutroman, og det blei litt mer forståelig da det viste sæ at Backe Åstot har gått et forfatterstudie et sted, kor ho arbeida med det her manuset. Den har en letthet i fortellermåten som gjør at historien sveve avgårde, og stort sett e det positivt, men noen ganger kan det bli litt for lett. Og så måtte vi vurdere realismen i det, men landa på at det e en bok som har bestemt sæ for ett tema, og derfor gjør noen nødvendige justeringer for å få det til, uten at det e til forkleinelse for historien (kanskje særlig for ikke-samiske lesera, men det kan jo ikke vi si nokka om).
Historien klare også å bruke rasebiologien som en del av fortellinga uten at det føles påklistra (sjøl om det e én scene der som det viste sæ at vi alle hadde himla litt med øyan av), den bidrar heller til å være en illustrasjon av kordan rammer andre har satt for ka samisk kultur e, og så blir spørsmålet om vi må la oss ramme inn av det.
Boka e nettopp kommet i norsk oversettelse, men den e skrevet på en sånn svensk som e så enkel å lese at du nesten glemme at du ikke snakke svensk, så det e ingenting i veien for å lese den på originalspråket. Sjøl skal æ finne og lese de andre bøkern hennes også, for æ vil gjerne ha mer.
En storslått og skjebnetung beretning fra den kalde krigens dager, fra en virkelighet som overgår …
Som om det ikke va nok at æ sjokkerte faren min med å lese krim i påska blei han også ganske forvirra over koffor æ leste sakprosa om Gunvor Galtung Haavik, men det va fordi Ingeborg Rygh Hjorthen va på bokdagen på Rana bibliotek og foreleste om boka (Rygh Hjorthen e født og oppvokst på Mo, så det hadde lokal interesse), og det virka som en spennanes historie ut fra det ho fortalte. Og det va det også!
Og så va den så velsigna kort! Drøye tohundre sider (det e mye kildehenvisninger og sånt på slutten), og det e en veldig bra biografilengde om en spion. Æ tok mæ i å lure litt underveis om problemet mitt med biografier e at for mange av dem e skrevet av menn som nekte å skrive kort, og æ e ikke 100% sikker på om det e helt sånn, men æ tror …
Som om det ikke va nok at æ sjokkerte faren min med å lese krim i påska blei han også ganske forvirra over koffor æ leste sakprosa om Gunvor Galtung Haavik, men det va fordi Ingeborg Rygh Hjorthen va på bokdagen på Rana bibliotek og foreleste om boka (Rygh Hjorthen e født og oppvokst på Mo, så det hadde lokal interesse), og det virka som en spennanes historie ut fra det ho fortalte. Og det va det også!
Og så va den så velsigna kort! Drøye tohundre sider (det e mye kildehenvisninger og sånt på slutten), og det e en veldig bra biografilengde om en spion. Æ tok mæ i å lure litt underveis om problemet mitt med biografier e at for mange av dem e skrevet av menn som nekte å skrive kort, og æ e ikke 100% sikker på om det e helt sånn, men æ tror det hjelpe på min manglanes interesse. Æ kan være interessert i livan til de fleste, æ, men neppe 700+ sider-interessert. (Æ e også fullt klar over at det e et mæ-problem, om det nu e et problem, så æ sier ikke at alle biografier må være på under 500 sider. Men kanskje litt flere av dem?)
Uansett synes æ Rygh Hjorthen har fått til en bra balanse mellom historien om GGH og det man treng å vite om Russland og Norge og den kalde krigen, det va mye nok til at æ skjønte greia, men lite nok til at æ orka å henge med, med imponeranes få avstikkera til sånt forfatteren sjøl har synes va interessant. Det va noen tidspunkt kor ho sneia innom Arne Treholt kor æ tok mæ i å ønske at det kunne vært et lite sidespor om ka Treholt egentlig gjorde, for det innså æ at æ vet veldig lite om, anna enn spionasje, men æ skjønne at det fort kunne ha blitt så omfangsrikt at ho hadde endt opp med å gjøre akkurat det æ e glad for at boka ikke gjorde.
Men alt i alt va det underholdanes lesing om en usannsynlig spion. Ikke boka for dem som vil ha dyptpløyende analyser om ka spionasjen kan ha betydd, men helt klart en bok for andre som mæ som ikke e så begeistra for kjempelange biografier, men som kan sette pris på et overblikk over enkeltmenneskers betydning på hverandres liv (både positivt og negativt).
