Reviews and Comments

Æ like bøkern til Zen Cho (dem æ har lest så langt, i hvert fall), det går litt i oppoverbakke med alle referansan æ ikke kjenne (og æ blir så nysgjerrig på all maten æ ikke kan se for mæ, enkel som æ e), så det e nokka litt mer slitsomt i å lese nokka du ikke kan være inneforstått i, men det e jo som oftest verdt det – det her e en slags spøkelsesfortelling om Jess og guder og bestemødre og sinne, og æ e glad æ leste den.

Æ driv jo ikke med grøssera og skrekkfilmer og den slags, så æ tror den her boka e min type Skrekktober-lesing.

Æ vet ikke helt ka æ hadde sett for mæ, men den her boka va mer eller annerledes enn alt det – æ likte den, og om man e interessert i, eller i det store og det hele vet nokka om, den amerikanske boksfæren, så e det mye gøy her, av både større og mindre situasjoner og bittesmå observasjoner.

Men nu vil æ lese nokka hyggelig og ukomplisert.

Det tok en drøy time i selskap med en kaffe, og det va akkurat fornøyelig nok til å være en perfekt liten fredagsbok (den e satt til målgruppe 9-12 år). Den første boka til Thoralf synes æ blei litt for rabuleranes og finurlig, men den her e en bra blanding av absolutt urealistisk men likevel troverdig innafor sitt univers, så den fungerte som underholdning også for voksne mennesker – i tillegg har den noen språklige vendinger som løfte den et lite hakk over den mest generiske barnelitteraturen, men uten å bli pretensiøst.

Æ e litt inhabil, siden æ kjenne han, men æ tror likevel æ vil driste mæ til å anbefale den :)

Den her boka gjorde mæ så glad 🥰

Og så e det nokka med kordan det, sjøl i den letteste historien, e biter av tyngde, samfunns- ikke -kritikk, men … -observasjoner?, på en måte som funke uten å føles overlessa eller insisteranes (synes æ, som en kvinne som e minst dobbelt så gammel som målgruppa, så ymmv).

Og så e det så kostelig morsomt underveis, på den der måten som e vanskelig å sitere, fordi alt det gøye bygge på det som kom før og så blir det boblanes latter i magen og så sitt du og fnise på offentlige steder, men pytt.

Æ e ikke nokka god på å høre på lydbøker, egentlig, og Kate Zambreno e en sånn forfatter æ treng å streke under i mens æ les, så æ fikk mest av alt slått fast at også den her e verdt å eie (og fundert litt mer på om æ i 2025 skal lese snevert: Olav H. Hauge sin dagbok, Kate Zambreno og kanskje Sofia Samatar. Det e fristanes.).

Det va en bitteliten bok, men å, den ga mæ ondt i hjertet etter endt lesing (på den bra måten).

(Det e en fjerdeklassing i Japan som e henført av Ms Ice Sandwich (pluss litt mer) og hele teksten e som resitert av en fjerdeklassing på en utmattanes og entusiastisk måte, og det kunne blitt slitsomt, men den e kort nok til at det bær hele veien og va så fint.)

Anbefales!

Nu e det ikke anna å gjøre enn å håpe på at Jamaica Kincaid vinn Nobelprisen for litteratur til neste år, sånn at æ kan skryte på mæ å ha lest ho.

Det ga mersmak, så kanskje æ plukke opp flere bøker etterhvert; det va rart og tidvis uforståelig, men på en sånn måte æ like. Det blei muligens bedre/verre av at æ også insisterte på å høre på Pauline Oliveros mens æ leste, æ tror dem e på fremmedgjøringsskalaen begge to (æ skulle si «i hver sin ende av», men så visste æ ikke lenger ka det skulle bety).

Det e en bitteliten sak, seksten sider med femti punkter, referansetungt som bare det til (andre) feministiske forfattera og kunstnera, om å skrive kropp og å skrive fra kropp, og med ujevne mellomrom gjenles æ den for å huske kordan man kan skrive, alt man kan lære og ta med sæ, å skrive i en sammenheng – det e betrygganes og beroliganes.

[lyrikkutvalget]

[lyrikkutvalget]

[lyrikkutvalget]

[lyrikkutvalget]

[lyrikkutvalget]

[lyrikkutvalget]