Reviews and Comments

Det vise sæ at cozy fantasy for tenåringer fungere helt fint for voksne også – æ hadde egentlig lagt inn varsel i Libby om å få beskjed når The Spellshop blei tilgjengelig, men så har dem begynt med en (genuint hjelpsom (e det lov???)) greie kor du får beskjed om at en anna bok av forfatteren e tilgjengelig, så da lånte æ den her, mens æ vente på boka æ vil ha (dem har den som lydbok, men det vil æ ikke egentlig ha).

Det handle om et lite gjestgiveri langt borte, som det etterhvert vise sæ at e mer magisk enn gjestgiveri i Vermont (til og med midt i foliage season!) bruke å være – og så skjer det greier, men ingenting som e forferdelig, og det e i det store og hele akkurat det du ser for dæ når noen sier «cozy fantasy for teens», men mer velskrevet enn mange andre booktok-aktige bøker æ har lest, så sånn sett anbefales den – sjøl om æ avslørte et plotpunkt kjempelenge før det blei avslørt i handlinga (men det skjer aldri, så æ bare følte mæ smart).

Det e ikke lov å lese den her og klage over at det ikke e høyverdig litteratur, men om du like gledeslesing med et visst kvalitetsnivå anbefales det!

Æ leste bok én i serien i april 2025, og ytra da et ønske om at æ gjerne skulle lest en oppfølger. En del måneder etterpå så æ at æ kunne forhåndsbestille bok to hos Kobo, og når æ nu har lest oppfølgeren skjønne æ godt koffor det tok seks år å skrive den. Fy fader.

Det e verdensbygging her av en, heh, anna verden, en veksling mellom godt og ondt, og hele spennet av grått i midten.

Handlinga følge ganske rett etter førsteboka, vi e i et univers med superhelter og nemesisan demmes, kor The Draft har ansvaret for superheltan, alle e enig om at det e bra, og ingen har brydd sæ så mye om ka det koste for alle andre. Helt til The Auditor, tidligere kjent som Anna, begynne å regne på det, og slår fast kostnader i økonomi og menneskeliv. Men kanskje e det en forskjell mellom å regne kostnader i excelark og å forstå dem?

Den her boka va mer grusom enn den første, litt mindre morsom (men det kunne den knapt vært og fortsatt hatt et grep om plottet), mer bodyhorror, det va noen deler kor æ måtte skumme gjennom sider, men den e også overraskanes gripanes. Æ håpe det kommer en bok tre, og æ håpe det ikke tar seks nye år å skrive den, men om den skal fortsette i samme baner som de to første tror æ den blir verdt å vente på.

Æ har en liste med bøker i Libby som æ kan tenke mæ å låne, for sånne tilfeller kor æ ikke vet ka æ vil ha men vil ha nokka, og der har den her oppholdt sæ en god stund. En ganske kort (under timen lang) lydbok, skrevet og lest av Louise Glück, som æ har lest noen diktsamlinger av, men ikke så mye, men det æ har lest har æ likt. Og en lydbok på femtito minutter e enklere å forholde sæ til en en lydbok på fjorten-førti-hundre timer, så da æ ganske seint søndag kveld tenkte «æ treng å gjøre nokka», endte det nokka opp med å bli å gå fire kilometer langs E6 (på gangveien!) mens æ hørte den her.

Den handle om Marigold og Rose, som e tvillinger, og babyer, som ikke kan røre på sæ og ikke kan snakke, men som kan tenke, og som tenke mye. Nokka av det logisk (koffor e det helt ok når faren reise til jobb, men ikke bra når bestemora reise til himmelen), og nokka av det e helt åpenbart ikke sånt et barn kan tenke. Men det kunne vært sånt et barn kan tenke, det e en undring i det som æ tror man som voksen ofte ikke har. Det e enkeltsetninger æ vil streke under, deler av det om å være tvilling som fikk mæ til å tenke på mine små tvillingsiessáler, å være to, og kanskje også å være to på en sånn måte at man ikke tenke på det, fordi det e så selvsagt.

Og så stemmen til Louise Glück, som jo va nesten åtti år gammel da ho leste inn det her, det e nokka der også, den gamle stemmen og de unge unge tankan, men det fungere så fint. Det e en perfekt lengde for en passe lang gåtur, anbefales varmt.

Om æ ville være slem hadde æ sagt at det her i det minste e mer effektivt enn å se seks sesonger av The L Word, men det får det til å høres langt skeivere ut enn det e (og den har på ingen måte det samme problematiske forholdet til bifile som originalen hadde).

Om æ bare vil være litt slem vil æ si at å lese det her samtidig som Etter Sapfo e en uting, for den klare å si alt æ tror den her boka prøve å si på en langt mer effektiv og besnæranes måte.

Men egentlig vil æ jo ikke være slem i det hele tatt, så æ skal la være, for det va interessant nok til at æ leste hele, sjøl om æ mer og mer intenst skulle ønske det va mindre Sylvia og mer alle andre (se også: The L Word og Jenny Schecter). Det e en del ting der som e tatt på kornet, gjenkjennelig på så mange vis, men ikke så mye som omtalan har fått mæ til å anta, det va heller ikke så sexy som æ hadde forventa (det e sex, den e ikke for bluferdige sjeler, men det e en scene i starten som fikk mæ til å anta mer enn resten egentlig holdt).

Æ e glad æ leste den, men kanskje mest fordi æ har gjort det, og dermed kan si at æ har gjort det. Og så vidt æ kunne bedømme va oversettelsen god, det va i hvert fall ingenting som stakk i øyan, så æ har troa på arbeidet Kyrre Andreassen har gjort.

Æ oppdaga plutselig at æ ikke har lest det æ vil karakterisere som en ordentlig romancebok siden februar, så det måtte æ gjøre nokka med, og i gjøringa tok æ mæsjøl i å lure på koffor i alle dager den her boka av Courtney Milan har forblitt ulest så lenge (men det e litt fordi æ treng å ha ting på lager som æ vet æ kommer til å elske).

Det handle om å være sæsjøl og lik eller ulik foreldran sine, om løgn, om jukseforlovelser og om å bli voksen. Historien e satt til det fiktive stedet Wedgeford, en landsby i England kor flesteparten av innbyggeran e kinesisk og japansk, og i etterordet lærte æ om reglan for britiske båter som førte til at mange asiater blei stranda i England (cirka sånn her: når britiske båter skulle seile fra England måtte minst 80% av dem som jobba på båten være britisk, men på lange seilaser mista man folk, og ansatte nye på veien, sånn at mannskapet sjelden va 80% britisk når dem kom tilbake).

Det é en fjollate sjanger, og selvfølgelig visste æ allerede før æ begynte lesinga kordan det kom til å gå til slutt, men det e ikke forutsigbart av den grunn, og æ elske det.

(Det e bok to i serien, så æ anbefale å starte med The Duke who Didn't, sjøl om dem e frittståanes bøker e det en del greier som e enklere å skjønne om man har lest førsteboka.)

En av tre biblioteksbøker æ henta fra reservert-hylla, og den åpenbare kandidaten til å lese på kaffebaren før æ leverte den inn igjen og gikk hjem.

Æ leste første boka i serien i fjor vår, så æ innså etterhvert at det va ting æ ikke huska av ka som hang sammen med kæm, men det gikk sæ fort til, og så va det en veldig søt historie om jenter i konfirmasjonsalderen og alt sånt. Med en Fucking Åmål-inspirert scene mot slutten, så æ e pent nødt til å elske den litt ekstra for det. Veldig sjarmeranes, begge bøkern i serien e sånt æ kan finne på å plukke med mæ og gjenlese om æ får et desperat behov etter nokka koselig.

(men nu har æ lest nesten påfallanes mange norske tegneserieromaner for ungdom kor det e en jente i jentegjengen som e ekstremt insisteranes på at alle må ha kjæreste (oftest fordi ho har det sjøl), æ tror det e en trope mitt ungdomsliv va velsigna fri for?)

Æ gikk innom biblioteket på søndag og bare vasa rundt på jakt etter nokka å lese, og den her sto utstilt sammen med diverste andre skeive bøker, så æ blei nysgjerrig og plukka den med mæ.

Den va ganske rar, på en måte som for så vidt fungere, men kor æ også e litt for gammel for den, tror æ. Omtalen sier den e intenst personlig, og det stemme, men den e også intenst sjølopptatt på en ganske ubehjelpelig måte (men også en måte det e vanskelig å ikke være i store deler av livet), så mest av alt leste æ den og blei glad for at æ har bikka førti. Men den sier nokka interessant om å være elskelig og ka man tror andre kommer til å bry sæ om, og kanskje ka man går glipp av når man tenke for mye på ka andre kommer til å tenke.

Æ likte den, men æ e glad det va en tegneserieroman, og dermed går ganske raskt å lese, for det hadde vært utmattanes å bo i den en lengre periode.

Ka treng man å skamme sæ over, ka gjør man når andre påføre dæ skam for nokka du ikke engang har gjort, og ka i alle dager e egentlig et situationship? Og andre spørsmål man stille sæsjøl når man les norsk samtidslitteratur, eller den her boka.

Æ e, som vanlig, dypt inhabil når det gjeld bøkern til Maren, så æ les med den velvilligste innstillinga og stemmen hennes i hodet. (Ikke at ho skriv sjølbiografisk, men ho skriv jo som sæ sjøl, i en stemme som e velkjent for dem av oss som har lest greier av ho i et tosifra antall år.)

Æ likte den, på en sånn måte kor æ lukka boka etter endt lesing og tenkte «hm?», men så har gått og grunna på den i etterkant, på den bra måten. Den løse kanskje ikke alle trådan den legg ut, men den gjør det med vilje, tror æ, det e anslag til kordan ting kan gå, ikke nødvendigvis to streker under svaret på kordan det går.

Og så har æ tenkt en del på tittelen, som i teksten e en konkret instagram-greie, du har lagt ut en historie og ingen har sett historien din, så du e ignorert og usynlig. Men samtidig, ingen har sett historien din, så du e ikke nødt til å dra med dæ alle delan av den til enhver tid, den e din, du kan la andre se så mye eller lite av den som du vil. Ingen har sett historien din, alle ser den gjennom sine egne linser av sjølopptatthet, som du ser alle historier gjennom din sjølopptatthet. Det e bekymringsverdig og beroliganes?

Æ likte den, æ glede mæ til neste bok!