Reviews and Comments

[lyrikkutvalget]

[lyrikkutvalget]

[lyrikkutvalget]

Leste den her en stille kveld hjemme, og det gikk jo såpass raskt at æ helt glemte å føre den inn her. Men om du like Our Super Adventure, kommer du også til å like reiseloggen, så det gjorde æ.

Æ har hatt den her boka i bokhylla i Tana i minst fem år, men aldri helt kommet så langt som å plukke den opp og lese den, men etter å ha rydda litt i hyllan (æ har en nattbordbokhylle æ fikk i julegave for seks-syv år siden) blei det enklere. Og så tok det mæ seks dager å lese en liten bok på 130 sider. Men den e tung. Ikke å lese, Le Guin skriv jo godt som bare det, men innholdsmessig, eller kanskje heller allegorimessig. For ka e en person og kæm fortjene respekt og kan man dekolonialisere uten vold (passanes temaoppfølging til Babel, det va kanskje det underbevisstheta mi skjønte), og kan man bli voldelig og fortsatt være sæsjøl?

Det e ikke lystig lesing, men æ e glad æ endelig leste den.

Dest her e mest intervjuer og den slags, utgitt i forbindelse med Tungtvann sitt 25-årsjubileum og Bodø 2024 og konserten på Operaen, men det va gøyale innblikk i historien, om bildan til Rune Bendiksen og grafittien Poppa Lars dreiv og driv med, om Jan Steigen og kordan det va å drive med norsk hiphop for 25-30 år siden. Æ sett pris på at lokalhistoriegenet til Jørgen Nordeng også e et sjangerhistoriegen, for å si det sånn. (Dokker vet, den klassiske twitter-memen med ka menn e interessert i (lokalhistorie).)

Oppdaga plutselig at Archie Bongiovanni va å finne hos Libby, så da måtte æ selvfølgelig lese Mimosa. I hine hårde dager, da både dollaren og portoen va på et fornuftig nivå handla æ tegneserier fra USA som en helt, men etterhvert har det blitt så dyrt at det knapt e til å holde ut.

Men den her e akkurat midt i blinken for sånt æ brukte å handle og lese, om fire skeive venner i trettiåran og kordan vennskap utvikle sæ. Æ skulle kanskje ønske historien va litt lengre, det føles som en del av det skjer for fort, eller blir for lite utdypa, men generelt va det gøy og fint og æ e glad æ fikk lest den!

På mitt første kaffebarbesøk for året leste æ ved et uhell hele den her boka. Et uhell fordi den e så raskt lest at det va umulig å stoppe, uten at æ nødvendigvis hadde et ønske om å stoppe heller, som sådan. Men den e delt inn i korte segmenter, med en springende kronologi og en blanding av historien om ka som skjedde med Harris (som e vennen som begår selvmord hele boka handle om), kæm man e i et vennskap som vare lenge, psykiatri og medikamenter, og generelle observasjoner, og alt va interessant. Æ va sikker på at æ kom til å gråte, men med unntak av den aller siste sida va det ikke egentlig trist, på den måten, så æ e glad æ leste den.

Gøyalt nok kommer Maggie Nelson inn på Anne Carson sin The Gender of Sound i den her lille boka, sjøl om æ nok vil si at om man bare skal lese en av dem bør man velge Carson sin. Om man derimot har en hang til Sylvia Plath og/eller Taylor Swift, så e ikke det her så dumt. Men man bør nok ha en tendens til å i hvert fall ikke aktivt mislike Swift, for om så e tilfelle tror æ man kommer til å himle en del med øyan. Sjøl blei æ mest interessert i delan om Plath (æ har et ambivalent forhold til Swift: like musikken, hate milliardærer, dokker vet nu), men det va ikke så dumt, sjøl om æ helt klart har lest anna av Nelson æ har likt bedre.

Den her kommer også inn under «veldig små og korte bøker æ kjøpte fordi dem e veldig små og kort», men i likhet med Carson e også den her stappfull av innhold. Æ har lest sørgelig lite Audre Lorde så langt (og vanligvis bryr æ mæ ikke om ka æ har lest og ikke lest, men i noen tilfeller føles det viktigere å få gjort nokka med enn i andre), og det her ga absolutt mersmak. Æ har en essaysamling til i bokhylla et sted, så æ tror en ambisjon for året skal være å få plukka fram den.

Det vise sæ at æ like å lese krim som tegneserieromaner, fordi det går mye fortere, men man behold spenninga i å finne ut av kæm morderen e, så det e det beste av begge verdener (æ burde kanskje finne ut av kordan æ kan få lest krimnoveller, det e muligens mer min greie?). Tegnestilen e litt annerledes enn den æ vanligvis trekkes til, men det e jo sant for krim som sjanger også, så det føles passanes på sitt vis.

Gøyale tegneseriestriper om litteratur – æ har jo sett drøssevis av Tom Gauld sine striper oppgjennom, så det va gøy å lese en hel samling, og det e mye av det som e veldig morsomt (sjøl om alt som ikke e veldig morsomt blir ekstra tydelig når det e i selskap med så mye anna gøy).

Det som endte opp som årets julebok (æ e litt på etterskudd med registreringa). Handlinga e småabsurd urealistisk (ikke som i magisk realisme, men som i himmelstormanes usannsynlig), men Tessa Bailey e god på sånt, i det æ har lest, og det e en god dose juleoptimisme i det, så det va gøy å lese likevel.

(det e også nokka her med litterære evner innen sjangerkonvensjoner og forskjellen på for eksempel Wreck the Halls og Pumpkin Spice Café, som æ leste tidligere i år, kor begge på mange måter kan sies å være like dårlige bøker, men den her likevel e en langt bedre bok innenfor feltet.)