Reviews and Comments

En sånn bok æ endte opp med å lese fordi den sto på riktig hylle på biblioteket til rette tidspunktet. Det sørgelige e at boka hete Aldri god nok, og æ skulle ønske den va bedre. Den handle om Jeswanthiny Mayooran som e overlege i psykiatri, men som har innvandrerforeldre med større ambisjoner enn som så for ho, derav tittelen. Men den får liksom ikke til hverken fugl eller fisk, for ho tar ikke et oppgjør med foreldran (det kan æ skjønne), men det virke heller ikke som om ho har reflektert nok over ka ho har gjort og koffor ho har gjort det. I hvert fall ikke nok til å skrive en hel pamflett om det. Det e en god tanke der, og det kunne vært en god bok, og det kan hende ho kunne skrevet den, men æ tror ho burde venta minst ti år til for å være på riktig sted med riktig mengde refleksjoner.

Æ har vært svak for Elliot Page siden Juno (og falt pladask etter Whip It, fordi æ e en stereotypi), så det e egentlig litt rart at det tok mæ så lang tid å lese sjølbiografien hannes. Men æ tror det va fordi æ har så mange fordommer mot kjendisbiografier. De fleste av dem kom til skamme i den boka her, som hoppe i tid og rom på en måte som fungere uventa bra, og som har akkurat riktig blanding av anonymisering og namedropping. Det e en bok skrevet av noen æ tror på har lest bøker, som har en tanke om kordan dem vil kordan boka skal være, som fortell nok. Og æ tror de fleste kan kjenne igjen nokka i den oppdagelsen av å være den man vil være, og kor vanskelig det e å komme fram dit.

Og tittelen, da, mest perfekte ordspillet, æ elska den bare mer og mer underveis.

Æ leste de første to kapitlan av den her en gang ikke så lenge etter at æ skaffa ebokleseren (som va en gang i 2017-2018?), og så har den blitt ligganes ulest, tidvis som eneste påbegynte bok i bunken, tidvis som en som ligg langt der bak. Uten at det e boka sin feil, som sådan. Det va bare nokka med tittelen og omslaget som aldri helt va forlokkanes.

Det e en gjenfortelling av Dickens' A Tale of Two Cities, som æ ikke har lest, bortsett fra at den her har magi og sånt. Æ orka ikke lese de to første kapitlan på nytt (alle bøker e in medias res om du går på med dødsforakt), så det va et gøyalt puslespill i lesinga, men æ likte historien. Æ hadde sannsynligvis likt den enda bedre om æ kjente kildematerialet, men det gikk helt ok å lese den med blanke ark.

Æ sett generelt stor pris på Sarah Rees Brennan sine bøker, men den her e litt mindre morsom enn dem vanligvis e, og sjøl om det nok passe tematikken føltes det tidvis ikke helt som en av hennes bøker, men det va helt ok. Men om du ikke har lest Rees Brennan og kunne tenke dæ å prøve vil æ heller anbefale In Other Lands, den burde alle lese, spør du mæ (det e aldri noen som spør mæ).

Samme dagen som æ fant Pabbi i lesekiosken plukka æ også med mæ den her. Æ innså etterpå at det va fordi æ blanda sammen Matt Haig og Robin Sloan, som e en mann æ ikke har lest men har hatt intensjoner om å lese, i motsetning til Matt Haig, som æ ikke har nokka forhold til, anna enn at æ har sett noen av bøkern hannes på jobb og tenkt at dem har interessante omslag. (E dokker klar over kor mange mannlige forfattera som finnes? Det e mye forlangt at æ skal huske forskjellen på dem!)

Men æ begynte å lese den og så slutta æ ikke (og leste den ferdig i tide til å legge den igjen i en anna bokbyttehylle, så kanskje noen andre kan forveksle den med en forfatter dem har ment å lese), så det va jo god underholdning likevel!

Den handle om ei dame som vil dø og så dør ho kanskje (det her e ikke en spoiler for det skjer cirka på første side) men før det får ho besøke midnattsbiblioteket og prøve ut en rekke forskjellige liv. Boka e helt ok, men den va morsomst i form av å åpne opp for mine egne tanker om kæm æ kunne vært og ka slags valg æ kunne tatt og kordan livet kunne vært annerledes enn det e og ka æ hadde bedt om å prøve først.

Vag spoiler: Den e kan hende litt i overkant «vær glad for det livet du har» mot slutten, men æ synes likevel konseptet står sæ.

Æ fant den her i hylla på min lokale lesekiosk i Tana, med inskripsjonen «Til Toril, god jul fra Trine med familie» (eller nokka sånt, æ huske ikke navnan), og siden æ har tenkt litt på å lese den siden den kom tok æ det som et tegn fra oven og plukka den med mæ.

Æ har ikke lest noen av de andre bøkern hannes, men æ hørte på en samtale han va med i på Lillehammer om alkohol, så æ hadde fått med mæ noen av poengan, men den va interessant, og overraskanes full av sjølinnsikt (man kan sikkert si mye fint om Mimir Kristjansson, men det e sjelden æ tenke det om han), sjøl om det også e frustreranes å lese en bok om en fyr som så åpenbart ser alle probleman det føre med sæ, men likevel ikke gjør nokka med det. Snakk om alkoholens «det vil jo helst gå godt».

Men ja, om du snuble over den i din lokale lesekiosk e den vel verdt en kikk.

Julia Armfield skriv så rart. Alt e skrudd bittelitt til sida for ka æ hadde forventa, alt e gjort et hakk mer ubekvemt enn æ vanligvis ville valgt, og måten ho skriv om vann og hav på gjør mæ sikrere enn noensinne på at det ikke e for mæ. Men det e så fascineranes, likevel.

Det e en novellesamling, og æ leste en novelle av gangen og så leste æ nokka anna, og det tror æ e lurt, for dem e litt for lik hverandre i stemning til at man kan sluke alle på en gang (det bør man jo generelt unngå med novellesamlinger uansett, e lærdom fra tidligere), men den stemninga e interessant å være i, og æ tror æ kommer til å lese mer av ho uansett, for æ klare ikke helt å la være. Litt som å trykke på et blåmerke for å se om det fortsatt gjør ondt å trykke på det – æ vet ikke om det e min type bøker, men det e heller ikke ikke min type bøker.