Æ har en liste med bøker i Libby som æ kan tenke mæ å låne, for sånne tilfeller kor æ ikke vet ka æ vil ha men vil ha nokka, og der har den her oppholdt sæ en god stund. En ganske kort (under timen lang) lydbok, skrevet og lest av Louise Glück, som æ har lest noen diktsamlinger av, men ikke så mye, men det æ har lest har æ likt. Og en lydbok på femtito minutter e enklere å forholde sæ til en en lydbok på fjorten-førti-hundre timer, så da æ ganske seint søndag kveld tenkte «æ treng å gjøre nokka», endte det nokka opp med å bli å gå fire kilometer langs E6 (på gangveien!) mens æ hørte den her.

Den handle om Marigold og Rose, som e tvillinger, og babyer, som ikke kan røre på sæ og ikke kan snakke, men som kan tenke, og som tenke mye. Nokka av det logisk (koffor e det helt ok når faren reise til jobb, men ikke bra når bestemora reise til himmelen), og nokka av det e helt åpenbart ikke sånt et barn kan tenke. Men det kunne vært sånt et barn kan tenke, det e en undring i det som æ tror man som voksen ofte ikke har. Det e enkeltsetninger æ vil streke under, deler av det om å være tvilling som fikk mæ til å tenke på mine små tvillingsiessáler, å være to, og kanskje også å være to på en sånn måte at man ikke tenke på det, fordi det e så selvsagt.

Og så stemmen til Louise Glück, som jo va nesten åtti år gammel da ho leste inn det her, det e nokka der også, den gamle stemmen og de unge unge tankan, men det fungere så fint. Det e en perfekt lengde for en passe lang gåtur, anbefales varmt.