Det e en redsel for aldring og «kroppslig forfall» i den her boka som æ ikke helt klarte å bestemme mæ for om va intensjonell fra forfatteren sin side, eller om det e en bivirkning av at ho e født etter år 2000 og dermed ikke overskue alt ho ikke vet (som alle vi andre, altså, men folk født før årtusenskiftet e i hvert fall litt nærmere et overblikk over aldring og endring).

Det e også en bok man helt klart må styre unna om man ikke synes nokka særlig om fortellinger om folk som sitt mest fast i sitt eget hode og ikke tenke så mye på omverden (anna enn kordan den påvirke en sjøl). Begge de to tingan høres kanskje negativ ut, men det e mest av alt en forventingsavklaring. Det e en bok om en nittenåring som høres ut som en nittenåring, e den egentlige advarselen. Æ tror æ kunne levd et lykkelig liv uten å måtte forholde mæ til begrepet hjernefettet, men det e også en kroppslighet i beskrivelsan og historien som æ like, og som æ synes ho fikk til å fungere.

Mest av alt en sånn bok om unge mennesker som fikk mæ til å være glad for at æ ikke lenger e et så ungt menneske.