User Profile

En anna leseutfordring æ har e å lese en bok om eller av en sportsutøver, men æ satse på at to av dem e ok, når dem e søstre, og det e mora som har skrevet boka.

Æ snufsa mæ gjennom den, for det va så mange røranes øyeblikk. Det e på ingen måte en dyp analyse, og man kan sikkert lese den med et kritisk blikk og finne feil og svakheter, men den va imponeranes feministisk anlagt, og peke på strukturelle svakheter i kvinnefotballen, samtidig som man også skjønne koffor særlig Ada Hegerberg har klart og turt å stå i de negative omtalan, det e liksom ikke et alternativ å la være.

I en post-Gjert Ingebrigtsen-verden tror æ det e umulig å lese om foreldretrenera uten å være litt skeptisk, særlig når det e foreldretreneren sjøl som skriv boka (med en ghostwriter), men man må jo kunne tro på en verden kor folk kan bli verdens beste i nokka uten å ha blitt torturert på hjemmebane, så æ håpe det e tilfelle her.

Æ så at noen hadde satt opp den her på en leseutfordring om å lese en bok med en hovedperson på 50+, så æ bestemte mæ for å endelig se litt på den. Fire dager seinere ramla æ ut og va aldeles overvelda. For en bok!

Det e fascineranes å lese den såpass lenge i etterkant, det gjør nokka med lesinga å vite at den ene søstra til Vigdis Hjorth blei så sur at ho skreiv en hel roman som gjengjeldelse (sjøl om æ ikke har særlige planer om å lese den, tror æ), det gjør det vanskeligere å lese den som fiksjon på samme måte som æ hadde gjort om æ leste den uvitende da den først va publisert.

Men helt uavhengig av det va det også drivanes god lesing, med hoppan i tid og fortelling, de andre karakteran ho skriv om, Klara og Bo, kordan dem påvirke ho, kordan tankan demmes endre ka ho tenke – det e noen observasjoner om Palestina der som føles enda mer aktuell nu, mer presseranes, uten at det føles påtatt i historien (synes æ, men der tror æ det kan være delte meninger).

Og så fikk æ et intenst behov for å lese Gjentakelsen en gang til, for det e helt håpløst å ha lest den før den her, sjøl om æ synes den sto godt på egne bein. Men den har liksom helt andre bein etter å ha lest den her.

En sånn bok æ endte opp med å lese fordi den sto på riktig hylle på biblioteket til rette tidspunktet. Det sørgelige e at boka hete Aldri god nok, og æ skulle ønske den va bedre. Den handle om Jeswanthiny Mayooran som e overlege i psykiatri, men som har innvandrerforeldre med større ambisjoner enn som så for ho, derav tittelen. Men den får liksom ikke til hverken fugl eller fisk, for ho tar ikke et oppgjør med foreldran (det kan æ skjønne), men det virke heller ikke som om ho har reflektert nok over ka ho har gjort og koffor ho har gjort det. I hvert fall ikke nok til å skrive en hel pamflett om det. Det e en god tanke der, og det kunne vært en god bok, og det kan hende ho kunne skrevet den, men æ tror ho burde venta minst ti år til for å være på riktig sted med riktig mengde refleksjoner.

Æ har vært svak for Elliot Page siden Juno (og falt pladask etter Whip It, fordi æ e en stereotypi), så det e egentlig litt rart at det tok mæ så lang tid å lese sjølbiografien hannes. Men æ tror det va fordi æ har så mange fordommer mot kjendisbiografier. De fleste av dem kom til skamme i den boka her, som hoppe i tid og rom på en måte som fungere uventa bra, og som har akkurat riktig blanding av anonymisering og namedropping. Det e en bok skrevet av noen æ tror på har lest bøker, som har en tanke om kordan dem vil kordan boka skal være, som fortell nok. Og æ tror de fleste kan kjenne igjen nokka i den oppdagelsen av å være den man vil være, og kor vanskelig det e å komme fram dit.

Og tittelen, da, mest perfekte ordspillet, æ elska den bare mer og mer underveis.

Æ leste de første to kapitlan av den her en gang ikke så lenge etter at æ skaffa ebokleseren (som va en gang i 2017-2018?), og så har den blitt ligganes ulest, tidvis som eneste påbegynte bok i bunken, tidvis som en som ligg langt der bak. Uten at det e boka sin feil, som sådan. Det va bare nokka med tittelen og omslaget som aldri helt va forlokkanes.

Det e en gjenfortelling av Dickens' A Tale of Two Cities, som æ ikke har lest, bortsett fra at den her har magi og sånt. Æ orka ikke lese de to første kapitlan på nytt (alle bøker e in medias res om du går på med dødsforakt), så det va et gøyalt puslespill i lesinga, men æ likte historien. Æ hadde sannsynligvis likt den enda bedre om æ kjente kildematerialet, men det gikk helt ok å lese den med blanke ark.

Æ sett generelt stor pris på Sarah Rees Brennan sine bøker, men den her e litt mindre morsom enn dem vanligvis e, og sjøl om det nok passe tematikken føltes det tidvis ikke helt som en av hennes bøker, men det va helt ok. Men om du ikke har lest Rees Brennan og kunne tenke dæ å prøve vil æ heller anbefale In Other Lands, den burde alle lese, spør du mæ (det e aldri noen som spør mæ).

Samme dagen som æ fant Pabbi i lesekiosken plukka æ også med mæ den her. Æ innså etterpå at det va fordi æ blanda sammen Matt Haig og Robin Sloan, som e en mann æ ikke har lest men har hatt intensjoner om å lese, i motsetning til Matt Haig, som æ ikke har nokka forhold til, anna enn at æ har sett noen av bøkern hannes på jobb og tenkt at dem har interessante omslag. (E dokker klar over kor mange mannlige forfattera som finnes? Det e mye forlangt at æ skal huske forskjellen på dem!)

Men æ begynte å lese den og så slutta æ ikke (og leste den ferdig i tide til å legge den igjen i en anna bokbyttehylle, så kanskje noen andre kan forveksle den med en forfatter dem har ment å lese), så det va jo god underholdning likevel!

Den handle om ei dame som vil dø og så dør ho kanskje (det her e ikke en spoiler for det skjer cirka på første side) men før det får ho besøke midnattsbiblioteket og prøve ut en rekke forskjellige liv. Boka e helt ok, men den va morsomst i form av å åpne opp for mine egne tanker om kæm æ kunne vært og ka slags valg æ kunne tatt og kordan livet kunne vært annerledes enn det e og ka æ hadde bedt om å prøve først.

Vag spoiler: Den e kan hende litt i overkant «vær glad for det livet du har» mot slutten, men æ synes likevel konseptet står sæ.