Kjerstin replied to 📚torstein📚's status
@torstein@bookwyrm.social Takk! Det freistar litt, kjenner eg. Og så er det eit stort pluss at det berre er to bøker. Eg er ikkje heilt innstilt på lange seriar for tida.
Er i ein fase der eg prøver å bruke mindre tid på internett og meir tid på bøker. Testar ut eit sosialt bokmedium for første gong for å sjå om det funkar for meg.
Les alltid fleire bøker parallelt. Les bøker omatt.
This link opens in a pop-up window
@torstein@bookwyrm.social Takk! Det freistar litt, kjenner eg. Og så er det eit stort pluss at det berre er to bøker. Eg er ikkje heilt innstilt på lange seriar for tida.
@torstein@bookwyrm.social Korleis likte du desse? Eg har lyst til å lese meir av Elliott, men er nervøs for at ingenting skal fenge like mykje som Jaran, som er ei av mine absolutte favorittbøker.

Fru McGillicuddy sitter på toget på vei til sin gamle venninne Miss Marple da et annet tog kjører forbi. Plutselig …
Møtet med doktor Øwre går inn i en klinisk fase. Vi kan jo forsøke, sier doktor Øwre, og beordrer Jæger til sofaen, der han legger seg ned. Doktoren planlegger å føre inn noen lapisbougier, altså et stavformet instrument, opprinnelig av voks eller kautsjuk, beregnet på å innføres i lengre kanaler i legemet, f.eks urinrøret. Ved påvirkning av lapis kan den problematiske muskelen bringes til å snerpe seg sammen. Men det viser seg at Jæger har en sterk forsnevring i uretra. Det stavformede instrumentet finner ikke veien inn i Jægers indre kanaler. Har vi hatt gonoré? spør doktor Øwre. Nei, merkelig nok, svarer Jæger, der han ligger på sofaen. Gonoré har vi ikke hatt. Akkurat der har han vært forbausende heldig.
— Jæger: En rekonstruksjon by Ketil Bjørnstad (Page 61)
Men i tillegg til sin vitenskapelige begavelse hadde Lucy Eyelesbarrow en kjerne av godt, sunt menneskevett. Hun kunne ikke unngå å legge merke til at en fremragende akademisk innsats var enestående slett betalt. Hun nærte ikke noe ønske om å undervise og hun hadde glede av å komme i kontakt med langt mindre glimrende begavelser enn seg selv. Kort sagt, hun hadde en smak for mennesker, alle slags mennesker - og ikke de samme menneskene hele tiden. Uten å skamme seg over det likte hun også penger. For å tjene penger må man utnytte vareknapphet. Lucy Eyelesbarrow støtte straks på en meget alvorlig vareknapphet - knappheten på all slags velutdannet huslig arbeidskraft. Til den største forbauselse for sine venner og medstuderende gikk Lucy Eyelesbarrow inn i hushjelpyrket. [...] En av hennes regler var at hun aldri tok imot noe engasjement for lengre tid fremover. Fjorten dager var hennes vanlige periode - en måned i høyden under ekstraordinære omstendigheter. For de fjorten dagene måtte en betale! Men, i de fjorten dagene var ens liv et himmerike. En kunne slappe fullstendig av, reise til utlandet, bli hjemme, gjøre som en ville, trygg på at alt gikk bra på hjemmefronten i Lucy Eyelesbarrows kyndige hender.
— 4.50 fra Paddington by Agatha Christie (Page 26)
Eg likte stemma i denne boka, det var veldig lett å kjenne att diverse eldre amerikanske damer eg har kjent, og eg set stor pris på bøker som tillet seg å innimellom avslutte ei setning med tre ropeteikn. Og det var interessant å bli teken tilbake til pandemiperioden og bli minna om kor mykje eg har gløymt av alt det absurde vi gjennomlevde. Samstundes kjennest historia akkurat litt for banal til å sette varige spor. Eit overraskande irritasjonsmoment var kor ofte andre menneske brukar namnet til eg-personen. Eg hadde blitt sprø om folk tiltala meg med namn i annakvar setning.
@gaski Eg las nyleg dei to første, og planen var å lese denne også, men så plukka eg henne ut av hylla på biblioteket og las baksideteksten og sette ho inn att. Kanskje eg gjer ein nytt forsøk om ei stund.
Eg likte denne mykje betre enn eg trudde eg kom til å gjere. Eg har aldri lese noko av Bjørnstad før og har ikkje vore freista til det heller, men her vart eg positivt overraska. Eg tykkjer boka er ein god inngang til Kristianiabohemen, og eg trur på Oda-karakteren. Eg tykkjer det er godt skildra korleis ho prøver å leve i sanning midt oppi eit motkulturelt program, og korleis ho oppdagar at det kanskje ikkje er mogleg.
Veit ikkje om eg kjem til å lese meir av Bjørnstad, men eg er veldig redd for at eg kanskje må lese noko av Hans Jæger.
Eg fryktar at det å byrje å interessere seg for Kristiania-bohemen er eit teikn på at ein har starta på nedturen, men no har eg kome borti ekko av dei i så mange samanhengar i det siste, at eg fann ut eg like gjerne kunne lese ei bok i staden for å slå dei opp på wikipedia heile tida.
Vanskeleg å vite heilt kva eg meiner om denne. Kanskje eg kan seie at det er ei god bok som ikkje er for meg? Eg kan sjå at ho har kvalitetar i språket og konstruksjonen, men dei er ikkje av den typen som skapar store leseopplevingar for mitt vedkommande. Eg irriterte meg ofte over skrivemåten under lesinga, særleg når folk gjorde og sa ting eg berre ikkje greidde å tru på. Og det finst sikkert folk som er så manisk opptekne av sex som karakterane i denne boka, men det blir litt slitsamt når det gjeld absolutt alle, absolutt heile tida. Samtidig likte eg godt skildringane av bygde-Sverige og den temmeleg gufne atmosfæren ho greidde å skape utan at eg heilt kan setje fingeren på korleis. Det kjem nok til å sitje i, men eg tvilar på eg kjem til å lese boka på nytt.
Vanskeleg å vite heilt kva eg meiner om denne. Kanskje eg kan seie at det er ei god bok som ikkje er for meg? Eg kan sjå at ho har kvalitetar i språket og konstruksjonen, men dei er ikkje av den typen som skapar store leseopplevingar for mitt vedkommande. Eg irriterte meg ofte over skrivemåten under lesinga, særleg når folk gjorde og sa ting eg berre ikkje greidde å tru på. Og det finst sikkert folk som er så manisk opptekne av sex som karakterane i denne boka, men det blir litt slitsamt når det gjeld absolutt alle, absolutt heile tida. Samtidig likte eg godt skildringane av bygde-Sverige og den temmeleg gufne atmosfæren ho greidde å skape utan at eg heilt kan setje fingeren på korleis. Det kjem nok til å sitje i, men eg tvilar på eg kjem til å lese boka på nytt.
Det banket. Eller famlet på døren til kammerset. Løst, som om den som stod der ute, var redd for at han sov. Det var Pegutten. Da Johan lukket opp, spurte han: - Vil du spille Monopol? Johan sa ingenting, men Pegutten trodde kanskje at han nikket, for han hentet spilleplaten og esken med sedler og kort fra buffeten. Det var et norsk spill, og han gikk over til å snakke norsk. Johan sa at Pegutten kunne ha banken, men angret nesten, for det var ikke lett å vurdere gatene og torgene uten å se kortene foran seg. - Jeg har aldri vært i Oslo, sa han da det begynte å gå dårlig, og det gjorde det nesten med en gang. - Ikke jeg heller, svarte Pegutten. Men han hadde allerede Rådhusplassen og Prinsens gate. Det var uhyggelig dyrt å havne der, og det gjorde Johan ganske snart. Han hadde uflaks også. Neste gang det var hans tur, tok han et kort der det stod: Gå i fengsel! - Fy faen, sa han. - Godt det bare er et spill. Det var Pegutten enig i, og de spilte en hel omgang som han vant overlegent. Så hentet han Pepsicola og potetgull, og da var klokken halv to. Han spurte om de skulle fortsette, og Johan sa ja. Han tok en tablett til, og nå fikk han ha banken. De satte seg på sofaen begge to, slik at den som ikke kastet og flyttet, kunne halvligge og hvile seg. Johan våknet ved femtiden av at Pegutten snorket. Han lå i den andre enden av sofaen med hodet på en korsstingspute. På brystet hans lå Ullevål hageby, Prinsens gate, Rådhusplassen og Trondheimsveien spredt utover.
— Hendelser ved vann by Kerstin Ekman (Page 230)