User Profile

Det er helt normalt, sier Sonia når hun besøker årstidsgruppen. Vi blir eldre. Tiden går. Dagene og pentanene og desimene og centiene og milliene går. Sonia snakker om hormoner og gåturer og mikrogrønt. Hera snakker om fysioterapi og kosttilskudd. Også til oss andre. Vi burde bli undersøkt litt oftere. Hun sier at man kan gjøre mye for å leve lenger. Særlig hvis man vet hva man har risiko for å komme til å rammes av.

Jeg tror legene våre ser oss som et slags Troja med innbygget hest. Vi bærer allerede rundt på det vi skal dø av, det handler om å holde det i sjakk. Å finne ut hva som er inne i hesten. Hvordan krigerne er bevæpnet, hva planene deres er. De sender oss til undersøkelser så vi kan få vite mer. Den stansede dagen gjør et angrep utenfra mindre sannsynlig. Vi kjenner dagen, det er det vi selv har med, vi må kjenne.

Yngre blir vi ikke, sier Sonia, og vi har bare oss selv til å holde oss unge. Ingen barn eller barnebarn. Det ville hun gjerne hatt, men så sier hun også: Hva tenkte vi på? Man kan ikke sette barn til verden i en stanset dag. En verden uten fremtid.

— Om utregning av romfang VI by Solvej Balle (Page 111 - 112)

Jæger arbeider på en artikkel han vil kalle Filippinene, der han igjen feller dødsdommen over den vestlige kapitalismen: I løpet av det siste århundre er Vest-Europas og Nord-Amerikas befolkninger ved hjelp av de oppfinnelser som er gjort og den deling av arbeid og organisasjon som er kommet istand, blitt ti ganger flinkere enn de var til å lage det de behøver. Allikevel er man i disse landene ikke rukket lenger enn man var for hundre år siden, da massen av dens befolkning ennå den dag i dag, til tross for sin tidoblede produksjonsevne, fremdeles er nødt til å leve fra hånd til munn. Jæger ønsker å spørre: Hva er egentlig sivilisasjon? Jo, svarer han. Først nå alle jordens 1500 millioner mennesker er blitt i den forstand ett hjerte og én tanke at hvert enkelt individ sier til seg selv og til alle andre: Så og så mange er vi. For at hver av oss skal kunne leve sitt liv helt ut etter sitt hjertes begjær, må det og det uavlatelig frembringes. Vel, la oss altså frembringe dette som behøves på den letteste måte, ved et planmessig, organisert arbeid, slik at alle vi som bor her på jorden, endelig en gang kan komme til å leve vårt liv som de frie vesener vårherre har skapt oss til!

— Jæger: En rekonstruksjon by Ketil Bjørnstad (Page 662)

Og nå sto Kimon og Toril og snakket om de brente skriftene. Jeg kjente en begynnende interesse, en trang til å utforske skriftene, til å dykke ned i hele den epikureiske filosofien, til å følge med i undersøkelsene deres. Men samtidig kjente jeg en merkelig uro, nesten en slags frykt, sikkert en frykt for å falle ned i det svarte papyrushullet deres. Bare for å se alt sammen oppløse seg. For var det ikke bare enda et prosjekt som skulle begeistre og settes ut i verden og oppgis og etterlates igjen, og snart kunne vi le litt av Kimon og Toril, som vi innimellom har gjort av Ralf eller Gita eller metonittene eller folkene i Lugano: av insisteringen deres, begeistringen, forsøkene på å få andre til å bli med? Og nå sto jeg her igjen. Stadig med en følelse av en fornyet vilje til å komme ut av den attende, men nå også med en spirende interesse for det store papyrusprosjektet som vi kunne kaste oss inn i og sitte fast i. Alle mulighetene den attende gir oss. Dører som åpner seg. Ikke til den nittende, men til en ny variant av gleden over å ha all denne tiden som den attende forærer oss.

Jeg kjente på en oppgitthet, et mildt mismot, en trang til å trekke meg tilbake, til å holde meg fri fra deres tankegang, en frykt for at jeg igjen skulle kaste meg inn i et lovende prosjekt, for å sitte fast i disse skriftene og kanskje til og med ønske meg flere attende novembre. Det hadde skjedd før.

Burde vi ikke heller dyrke grønnsakene våre og la være å slite på verden, bli eldre og eldre og til slutt dø stillferdig og med en eller annen form for verdighet, stadig midt i den attende? Én etter én. Forsvinne. Falle av verden. Helst uten å sette spor. Uten å ødelegge noe. Tenkte jeg, eller hva man nå gjør når det bare er en svak tåke i hjernen, en følelse et sted i kroppen og noen svevende og litt vage forestillinger, som man først får utkrystallisert senere.

— Om utregning av romfang VI by Solvej Balle (Page 43 - 44)