Er i ein fase der eg prøver å bruke mindre tid på internett og meir tid på bøker. Testar ut eit sosialt bokmedium for første gong for å sjå om det funkar for meg.
Les alltid fleire bøker parallelt. Les bøker omatt.
This link opens in a pop-up window
A quest, a literary thriller and a love story, What We Can Know spans the …
The humanities are always in crisis. I no longer believe this is an institutional matter - it's in the nature of intellectual life, or of thought itself. Thinking is always in crisis.
— What We Can Know by Ian McEwan (Page 58)
A quest, a literary thriller and a love story, What We Can Know spans the past, present and future to …
En dag, etter tjue års samliv, stilte Svein seg opp foran mikrobølgeovnen og sa at …
Las første halvdel av denne boka i fjor då eg låg nokre dagar på sjukehus og fann henne på pasientbiblioteket. Då eg vart skriven ut, måtte eg levere inn boka, og no vart ho endeleg ledig på hovudbiblioteket så eg fekk lest henne ferdig. Eg elskar måten Linda tenkjer og ordlegg seg på, samtidig som eg er utruleg glad for at eg slepp å ha henne i omgangskrinsen. Utruleg kor mykje sant forfattaren får sagt om kjærleik, vonbrot og bygdesamfunn ved hjelp av ein hovudperson som hovudsakleg driv med sarkasme og dårleg skjult forakt.
@gaski Så moro at du likt boka! Eg tenkte også undervegs på at eg openbert er komen i den alderen der Unni-karakteren resonnerer mest. Eg les framleis bøker om ungdom og unge vaksne, men det er med meir distanse enn før, og eg er blitt mykje meir interessert i å lese korleis middelaldrande og eldre menneske blir framstilt i romanar.
Boka tar for seg Camilla Colletts liv fram til hun utgav Amtmandens døttre i 1850-åra. Vi følger oppveksten på Eidsvoll, …
Boka tar for seg Camilla Colletts liv fram til hun utgav Amtmandens døttre i 1850-åra. …
Løve er for øvrig det nye ordet for det den eldre generasjon kalte laps. Lenger tilbake i tid het det friskfyr, men ogå strå- og motejunkere hører med til dette herreselskapet. Både løver og lapser gjør inntrykk på hverandre og på damene fordi de er selvsikre, belevne og vet å kle seg. Lapsen fikk et gjennombrudd i kjølvannet på Napoleonskrigene, da de unge offiserer inntok Europas ballsaler og damehjerter i årene fram mot 1815. Det var for eksempel påfallende mye laps blant offiserene på juleballene på Nedre Romerike i 1813. Løvene derimot er 1830- og 40-årenes urbane unge herrer med løpende skredder- og hanskeregninger og helst et par utenlandsreiser i ryggen. De er i sitt ess i selskapslivet og viser seg gjerne i teatret og på byen. I utlandet kalles de ofte dandy, stundom også i Norge. Men de er blitt kalt "lions" i England også, for løvene i London var en severdighet lenge før Norge fikk noen. Kanskje er lapsen mer umoralsk enn løven og dandyen mer biseksuell, og kanskje har løver oftere intellektuelle ambisjoner - monokkel og lorgnett kan jo brukes til mer enn å fange dameblikk og signalisere status og sosiale ambisjoner -; det går litt over i hverandre, dette.
— Camilla Collett by Torill Steinfeld (Page 329)
Boka tar for seg Camilla Colletts liv fram til hun utgav Amtmandens døttre i 1850-åra. …
Nei, han gir seg ikke, Johan Sebastian Welhaven. Camillas St. Sebastian. En fallert student og en ikke lenger helt ung litterat og poet, som begynner å bli blek om kinnene og tynn i håret. Han legger seg som en tung bør over dette kvinnelivet og denne boken. Best som en tror han har listet seg bort for godt, er han der igjen - selvhøytidelig, belærende, refsende. Hva har du gjort med hans vidd, Camilla, spør Emilie en gang, hvorfor er brevene hans så kjedelige? Emilie er til å stole på, hun visste at han også kunne være vittig og slagferdig. Men hva hjelper det oss, hvilken fornøyelse kan vi ha av hans bergenske replikk og skolerte stemme og alskens forsikringer om at han et "overmaade smukt Exemplar af et Mandfolk", når brevene til Camilla er så irriterende? Nå er han der igjen. 27. april må han ha skåret pennen og gått løs på papiret. Kanskje har det vært en dag da magen var tommere og knærne enda mer blankslitte enn vanlig? Eller kanskje har den unge Ida Kjerulf, som to uker tidligere hadde fått brev hvor han fortalte at han hadde vært forelsket i henne i tre år, svart uventet forbeholdent? For ble ikke hun oppvartet av den unge baron Wedel-Jarlsberg, som hennes mor anså som et så godt parti? Hva vet vi? Han var i en "traurig Stemning", og tanken ble med "en selsom Magt" trukket mot Camilla, "min fjerne, søsterlige Veninde". Så skriver han og forteller at han har vært syk i to måneder og hatt vansker med øynene, og da han omsider fikk skrevet et brev, hørte han om hennes "underbare Forlovelse". Nyheten berørte ham "ubehageligt"; hans "adopterede Søster" virket nå like så fremmed som en av de "fabelagtige Princesser" i 1001 natt; det var som om hun "med eet var død og borte". Derfor brente han brevet. Men nå vet han at forlovelsen er avviklet, og griper til pennen.
— Camilla Collett by Torill Steinfeld (Page 250 - 251)
Boka tar for seg Camilla Colletts liv fram til hun utgav Amtmandens døttre i 1850-åra. Vi følger oppveksten på Eidsvoll, …
"Herman og jeg skulle gifte oss. Herman og jeg, etter bare seks måneder, seks korte …
Nok eit tilfeldig og heldig bibliotekfunn. Dette er forfattarens debutbok og eg vonar han skriv fleire.
Alexandra ligner ikke seg selv der hun står krumbøyd og kaster opp i hekken utenfor …
Om å gå vidare etter overgrep: Såg denne utstilt på biblioteket og lånte henne på eit innfall, og det er eg glad for! Boka handlar om ei ung jente som opplever ei valdtekt. Men mest handlar det om kræsjet mellom hennar eigne reaksjonar og reaksjonane til dei næraste, sjølv når alt ligg til rette for at det skal gå så bra som det kan: hovudpersonen blir trudd når ho fortel, og ho er omgitt av folk som vil henne vel. Historia er fortalt gjennom mange korte kapittel frå ulike synsvinklar, som gjorde boka til ein pageturner. Prosedyrane og dei ulike psykologiske reaksjonane er truverdige, og kanskje spesielt nyttige å lese om for slike som meg, som ikkje har noka erfaring med tematikken. Eg likar måten dei ulike rollefigurane blir introdusert litt etter litt, slik at det tek litt tid før vi får grep om kven dei er. Eg likar den …
Om å gå vidare etter overgrep: Såg denne utstilt på biblioteket og lånte henne på eit innfall, og det er eg glad for! Boka handlar om ei ung jente som opplever ei valdtekt. Men mest handlar det om kræsjet mellom hennar eigne reaksjonar og reaksjonane til dei næraste, sjølv når alt ligg til rette for at det skal gå så bra som det kan: hovudpersonen blir trudd når ho fortel, og ho er omgitt av folk som vil henne vel. Historia er fortalt gjennom mange korte kapittel frå ulike synsvinklar, som gjorde boka til ein pageturner. Prosedyrane og dei ulike psykologiske reaksjonane er truverdige, og kanskje spesielt nyttige å lese om for slike som meg, som ikkje har noka erfaring med tematikken. Eg likar måten dei ulike rollefigurane blir introdusert litt etter litt, slik at det tek litt tid før vi får grep om kven dei er. Eg likar den usubtile, in-your-face leiken med prinsippet om Tsjekhovs pistol. Klimakset verkar først alt for dramatisk, men snart forstår ein at det er meininga at det skal verke alt for dramatisk, og eg vil seie boka slepp unna med det. Første boka eg les av denne forfattaren, men ho har skrive mange, og eg får lyst til å lese fleire.
Alexandra ligner ikke seg selv der hun står krumbøyd og kaster opp i hekken utenfor en bygård langs Unnis faste …
Da våre forfedre en gang i tiden lærte seg å beherske språket, kunne vi mennesker …
Denne var eit tilfeldig bibliotekfunn, og eg likte henne! Novellene handlar som baksideteksten seier om vanlege folk som ikkje greier å kommunisere, som snakkar forbi kvarandre eller som meiner at dei fortener meir frå sine næraste enn dei får, og difor svarar med same mynt. Eg trur på kjenslene og reaksjonane deira. Det er få stadnamn i forteljingane, men dei er heilt openbert lagt til bergensregionen, som gjer dei ekstra gjenkjennelege. Ein merkar at novellene er skrivne av ein mann, for eit par av kvinnekarakterane er litt vanskeleg å svelgje, men ikkje verre enn det som er vanleg i andre kritikarroste bøker skrivne av menn, og dei mannlege karakterane har flust av svakheiter, dei også. Eg las éi novelle om dagen, som var akkurat passeleg.
Da våre forfedre en gang i tiden lærte seg å beherske språket, kunne vi mennesker for første gang snakke forbi …
