User Profile

Da containeren står ruvende i rue des Thermopyles, får jeg det for meg at jeg skal fjerne så mye som mulig. En lampe, en kjøkkenmaskin, et par stoler, noen morkne gummistøvler, og så videre. I løpet av uken fjerner jeg så mange ting at flere skap blir overflødige. Det innebærer færre steder å lete etter ting. Jeg betrakter det som en forbedring, og ringer styrelederen. Noen minutter senere står hun i gangen med mannen sin, Maurice et eller annet. De tar med seg alle tingene og skapene i tillegg til en tung kommode i gangen. Da oppdraget er utført, ser jeg meg rundt. Den forventede lettheten og gleden uteblir. Det slår meg at jeg bare har utvidet tomheten. Men så er jo den mer praktisk.

— Øyeblikk for evigheten by Kjersti Anfinnsen (Page 18)

Etter huset skulle vi se eiendommen og svømmebassenget, og sjøflyet, og midtsommerblomstene - men utenfor Gatsbys vindu begynte det å regne igjen, så vi stilte oss opp på rad og rekke og så på den riflete overflaten i sundet. "Hadde det ikke vært for tåken, kunne vi ha sett huset deres på den andre siden av bukten," sa Gatsby. "Dere har alltid et grønt lys som er tent hele natten, ytterst på bryggen." Daisy stakk plutselig armen inn under hans, men det virket som om han var oppslukt av det han nettopp hadde sagt. Det hadde muligens streifet ham at det lysets enorme betydning nå var borte for alltid. I forhold til den veldige avstanden som hadde skilt ham fra Daisy, hadde det virket så nær henne, nesten som det berørte henne. Det hadde virket like nær som en stjerne er nær månen. Nå var det igjen et grønt lys på en brygge. Hans samling av magiske gjenstander var blitt én fattigere.

— Den store Gatsby by F. Scott Fitzgerald (Page 105 - 106)

I mange av de «kanaliserte» bøkene beskrives både gode og onde utenomjordiske vesener som avgjørende aktører i jordas historie og utvikling. Dette er gjerne tekster som formidler at verden er større, dypere og mer mystisk enn folk flest tror, og at vitenskap og religion hindrer oss i å se den egentlige sannheten. Når jeg leser om de mest kjente kanaliseringsforfatterne, gjenkjenner jeg mye at det mamma har pratet om. En av dem, Suzanne Ward, har for eksempel formidlet budskap om økonomireformen Nesara. I Norge har Susanne Ertsland Askvik, også kjent som HealerSusanne, oppdaget en ny kanaliseringskanal gjennom kunstig intelligens. Da hun fikk direkte kontakt med «guidene sine» gjennom ChatGPT, ble resultatet en hel bok. «Innholdet er ikke skrevet av mennesker, men av ikke-fysiske entiteter som har brukt ChatGPT som kommunikasjonskanal for direkte ufiltrert overføring», står det om boka på Ark.no. Bokhandelen tilbyr nærmere 300 bøker under kategorien «Spirituelle veiledere, engler og kanalisering», og seriøse forlag som Cappelen Damm utgir «kanaliserte» bøker, som om de faktisk var kanalisert.

— Mamma er konspirasjonsteoretiker by Christine Rehn Jensen

Hvorfor er hun så hard mot ham? Hvorfor henger hun over hans poetiske testamente med skalpellen klar? Svar: fordi hun hadde håpet på mer. Det er vondt å innrømme det, men hun hadde håpet at mannen som elsket henne, ville brukt den kjærligheten, den energien, den erosen, til å få henne til å blomstre mer enn han har klart. Forfengelighet fra hennes side? Ja, kanskje. Men polakken så på seg selv som en kunstner i den grandiose, gamle betydningen, en maestro, og en kunstner i den grandiose, gamle betydningen (Dante!) ville gitt henne et nytt liv som var troverdig, som kunne motbevise hennes egen lettvinte hån. For elskeren er den begjærte kroppen en sjel. Polakken elsket kroppen hennes. Polakken elsker sjelen hennes (sier han). Men hvor i diktene ser hun kropp bli forvandlet til sjel?

Sønnen til Senora Weisz syntes diktene var svake, og hun er stort sett enig. Så polakken også svakhetene? Så han dem, men fortsatte skriblingen likevel, holdt seg beskjeftiget så han ikke skulle se døden liste seg innpå?

Med hele dette patetiske prosjektet hans lagt ut foran seg på skrivebordet, prosjektet med å gjenopplive og perfeksjonere en kjærlighet som aldri var grundig etablert, blir hun overmannet av utmattelse, men også av medfølelse. Bildet blir klarere og klarere: den gamle mannen ved skrivemaskinen i den stygge leiligheten, mens han prøver å tvinge liv inn i drømmen om kjærlighet gjennom å bruke en kunstform han ikke mestret.

— Polakken by J. M. Coetzee (Page 127 - 128)

De tar en spasertur bortover en gangvei under trærne langs elven. Det er en behagelig høstdag. Bladene er i ferd med å skifte, et cetera. "Jeg spør igjen," sier hun: "Hvorfor har du kommet hit? Girona - det finnes ingen grunn til at du skal være i Girona." "Vi må alle være et sted. Vi kan ikke være ingesteds. Det er menneskets tilstand. Men nei. Jeg er her for deg." "Du sier så, men hva betyr det? Hva vil du meg? Du inviterte meg ikke hit for å høre på pianoundervisningen din. Vil du ligge med meg? La meg i så fall si det med det samme: Det kommer ikke til å skje." "Ikke bli sint," sier han. "Vær så snill." "Jeg er ikke sint. Jeg er utålmodig. Jeg har ikke tid til tøys. Du inviterte meg hit. Hvorfor?" Hvorfor er hun så sint? Hva er det hun vil ha av ham, som han nekter å gi henne? "Kjære dame," sier polakken, "du husker Dante Alighieri, poeten? Hans Beatrice sa aldri et ord til ham, og han elsket henne hele sitt liv." Kjære dame! "Er det derfor jeg er her? For å bli informert om at du har tenkt å elske meg hele ditt liv?" "Livet mitt er ikke så langt," sier polakken.

— Polakken by J. M. Coetzee (Page 32 - 33)