Er i ein fase der eg prøver å bruke mindre tid på internett og meir tid på bøker. Testar ut eit sosialt bokmedium for første gong for å sjå om det funkar for meg.
Les alltid fleire bøker parallelt. Les bøker omatt.
This link opens in a pop-up window
Ein kjem litt opp i åra og trur kanskje at ein i det minste har tenkt ein og annan sjølvstendig og original tanke i løpet av livet. Så les ein Sigrid Undset og oppdagar at nei, ho har tenkt dei alle i hop, pluss endå nokon.
"You are about to begin reading Italo Calvino's new novel...Relax. Concentrate. Dispel every other thought. Let the world around you …
@TanteGulo@snabelen.no Dette er faktisk første boka eg har lese av han, men eg må jo innrømme at det gav meirsmak!
For alltid skal det være Johannes og Ingeborg. Hun er den ildfulle tjenestejenta på gården …
Eg likte denne betre enn eg trudde eg kom til å gjere. Basert på baksideteksten forventa eg ei oppkonstruert tåreperse av typen Å vanne blomster om kvelden, men eg tykte det var meir å hente mellom linene her enn eg hadde trudd, trass i at både språket og handlinga er nokså monotone. Det kan sjølvsagt ha å gjere med at hovudpersonen er ein (etter kvart) gammal og forsiktig mann som ikkje stikk seg fram (ein karaktertype eg veit at eg er veldig svak for), men eg likte også måten dei små opplevingane hans er skrivne på, og korleis livet hans berre går, utan at det kjem nokon tydeleg moral eller samling av trådar eller høgare meining med det heile. Eit mønster eg først oppdaga mot slutten, er korleis hovudpersonen, i dei tilfella der han faktisk har ei sterk meining eller intensjon om noko, alltid endar med å måtte gje seg …
Eg likte denne betre enn eg trudde eg kom til å gjere. Basert på baksideteksten forventa eg ei oppkonstruert tåreperse av typen Å vanne blomster om kvelden, men eg tykte det var meir å hente mellom linene her enn eg hadde trudd, trass i at både språket og handlinga er nokså monotone. Det kan sjølvsagt ha å gjere med at hovudpersonen er ein (etter kvart) gammal og forsiktig mann som ikkje stikk seg fram (ein karaktertype eg veit at eg er veldig svak for), men eg likte også måten dei små opplevingane hans er skrivne på, og korleis livet hans berre går, utan at det kjem nokon tydeleg moral eller samling av trådar eller høgare meining med det heile. Eit mønster eg først oppdaga mot slutten, er korleis hovudpersonen, i dei tilfella der han faktisk har ei sterk meining eller intensjon om noko, alltid endar med å måtte gje seg på det fordi omverda viser seg å ikkje vere som han hadde trudd. Her er ingen "alt er mogleg om du berre vil det sterkt nok". Veldig befriande.
Utvalet i denne samlinga består av Måneskinssmauet (1922), Brev frå ei ukjend kvinne (1922), Den …
Eg lånte denne på biblioteket for å lese Brev frå ei ukjend kvinne. No har eg lese alle dei fem novellene og eg likte fire av dei. Den første bikka for langt over i det melodramatiske til at eg greidde å la meg engasjere. Det er mykje melodrama i dei andre og, men ikkje for mykje, og eg er ein slik som likar eit snev av melodrama (eg likar t.d. opera). Brev frå ei ukjend kvinne svarte til alle forventingane og vel så det, men favoritten min var kanskje Den usynlege samlinga, ikkje berre fordi hovudpersonen er akkurat den typen karakter eg har lettast for å bli rørt av, men også fordi eg ikkje har lese så mykje fiksjon med hyperinflasjon som bakgrunn.
Utvalet i denne samlinga består av Måneskinssmauet (1922), Brev frå ei ukjend kvinne (1922), Den usynlege samlinga (1927), Uventa innføring …
Hvordan skal jeg gå frem for å fortelle om denne tiden? De små lommene av …
Da mørket senket seg, begynte jeg å samle sammen de tomme øl- og vinflaskene fra hagebordene. Mikael kom bort til meg. "Du trenger ikke gjøre det", sa han. Setningen gjorde meg usikker. Var jeg ikke vertinne? Var jeg ikke kjæresten til Mikael - eller var jeg bare en som bodde i huset? Jeg kan ikke si annet enn at det er viktig: at andre ser og merker at man er elsket. Snart var det så mørkt som det kan bli en sommernatt.
— Sent på dagen by Kristin Vego (Page 77)
Hvordan skal jeg gå frem for å fortelle om denne tiden? De små lommene av tid der det ikke var …
"On his deathbed in 1601, the Danish nobleman and greatest naked-eye astronomer, Tycho Brahe, begged …
Kepler's work habits, though they were certainly productive, were (and would continue to be all his life) a source of some disquiet for him. He was in a state of "permanent repentance about lost time and permanent loss of time through my own fault." He also admitted, "Although I am very industrious, I am the harshest hater of work. But I work for my own thirst of knowledge. I am never lacking an object of my desire, my burning eagerness, to do research on difficult matters." His enthusiasms often went beyond his capacity to carry through on them. "In my eagerness, I talked myself into a lot of things that looked easy, but that were difficult and time-consuming in the carrying-out, because the mind is finer, faster, and quicker than the hand."
— Tycho and Kepler by Kitty Ferguson (35%)
Antologien 'Stopp våpenkappløpet. Uten fred er alt ingenting' består av 18 artikler i tillegg til …
Eg kjem neppe til å lese denne frå A til Å, men har likt dei artiklane eg har lese så langt, og kjem nok til å bruke boka som oppslagsverk og tenkepartnar framover.
Etter seinskiftet på fabrikken tar Kasper nattbussen helt til endestoppet. Hjemme venter kona Inger og …
Mi andre Petterson-bok nokonsinne. Eg likte denne, trass i at forteljaren overlet til lesaren å inferere store delar av handlinga. Eg kjende meg att i mykje her, og eg veksla litt mellom å føle meg sett og å føle meg djupt uoriginal som person. Og det er nok heilt greitt.
Kjerstin
boosted
Det er jo det som alltid har vært problemet for science fiction også. Det virker som om mange har en sperre mot å ta på alvor bøker og teater som sier "tenk om", eller stiller hypotetiske spørsmål: "Hva ville du gjøre hvis det eller det hendte - hvis det ble mer sånn og mindre slik - eller tenk hvis alt var omvendt?"
Slik har det seg at fantasi nærmest er blitt et fyord - i stedet for et synonym for visjon.
— Vade Mecum by Tor Åge Bringsværd (Råk, #5) (Page 253)
Etter seinskiftet på fabrikken tar Kasper nattbussen helt til endestoppet. Hjemme venter kona Inger og de to barna deres. Men …
Somewhere in the future, ordinary history students must travel back in time as part of …
Den mest oppslukande boka eg har lese på lenge. Plottet er eigentleg ekstremt enkelt, men ein må heile tida lese vidare for å sjå om rollefigurane greier å få gjennomført det dei vil gjere når verda deira er så full av misforståingar og teknisk svikt og mangelfull kommunikasjon og uheldige slumpetreff (litt som den verkelege verda!). Historia er lenge nokså komisk og småfrustrerande, men ho tek ei veldig mørk vending etter kvart, nesten uten at ein merkar overgangen. Det tykkjer eg er godt gjort.
Boka vart publisert i 1993, og eg har sett ein del kritikk som går på korleis den delen som føregår i framtida, fungerer: At dei framleis driv med fasttelefon og at det er eit stort poeng at ingen kjem gjennom på telefonen når krisa inntreff. Eg tykte ikkje det var noko problem, men så las eg heller ikkje boka som ei framtidsskildring, men som ei …
Den mest oppslukande boka eg har lese på lenge. Plottet er eigentleg ekstremt enkelt, men ein må heile tida lese vidare for å sjå om rollefigurane greier å få gjennomført det dei vil gjere når verda deira er så full av misforståingar og teknisk svikt og mangelfull kommunikasjon og uheldige slumpetreff (litt som den verkelege verda!). Historia er lenge nokså komisk og småfrustrerande, men ho tek ei veldig mørk vending etter kvart, nesten uten at ein merkar overgangen. Det tykkjer eg er godt gjort.
Boka vart publisert i 1993, og eg har sett ein del kritikk som går på korleis den delen som føregår i framtida, fungerer: At dei framleis driv med fasttelefon og at det er eit stort poeng at ingen kjem gjennom på telefonen når krisa inntreff. Eg tykte ikkje det var noko problem, men så las eg heller ikkje boka som ei framtidsskildring, men som ei skildring av ei parallell verd. Dessutan er eg gamal nok til å hugse fasttelefonar, så eg fekk eit lite element av nostalgi også.
Samstundes har boka med mange mange element som kjennest nesten skummelt forutsjåande, dei har t.d. nettopp vore gjennom ein pandemi, og dei er plaga med vaksinemotstand og konspirasjonsteoriar og EU-motstand. Religion har anten gjort eit stort comeback eller aldri forsvunne.
Ein sjarmerande detalj er at boka opererer med eit fiktivt Oxford-college innimellom alle dei reelle (Shrewsbury), som visstnok er ei helsing til Dorothy L. Sayers.
