User Profile

Han tørket fingrene på den reneste delen av et håndkle de brukte til å blankpusse sko med, og åpnet brevet. Der sto det: "Kjære Mr. Boughton. Min tante Delia er her på besøk denne uken. Jeg vil gjerne at du skal treffe henne. Kunne du komme til kaffe en eller annen gang på lørdag, eventuelt søndag ettermiddag? Eller en hvilken som helst hverdagskveld? Hvis du kunne komme og bli her en liten stund, ville jeg være svært takknemlig." Deretter: "Med ærbødig hilsen." Dette var verre enn det verste han kunne ha forestilt seg. En tante. Tanter stikker aldri bare innom. Tanter griper inn. Han var nødt til å gå, selv om han visste hva damen kom til å si. Det er utvilsomt mer dannet å si ansikt til ansikt: "God dag. Nydelig vær. Kom aldri i nærheten av min niese igjen." Noe som i høy grad betyr at der tanter kommer, følger onkler etter. Diplomati er krig med andre midler.

— Jack by Marilynne Robinson (Page 101)

You would like to throw [the book] out of the house, out of the block, beyond the neighborhood, beyond the city limits, beyond the state confines, beyond the regional administration, beyond the national community, beyond the Common Market, beyond Western culture, beyond the continental shelf, beyond the atmosphere, the biosphere, the stratosphere, the field of gravity, the solar system, the galaxy, the cumulus of galaxies, to succeed in hurling it beyond the point the galaxies have reached in their expansion, where space-time has not yet arrived, where it would be received by nonbeing, or, rather, the not-being which has never been and will never be, to be lost in the most absolutely guaranteed undeniable negativity. Merely what it deserves, neither more nor less. But no. Instead you pick it up, you dust it off; you have to take it back to the bookseller so he will exchange it for you.

— If on a Winter's Night a Traveler by Italo Calvino (Page 25 - 26)

Det var bare en ting de ikke kunne enes om, og det var om kanarifuglen. De hadde hatt mange efter hinannen i årenes løp, og hver gang katten tok en, ble det svoret at sådan en sorg ville de aldri mere utsette seg for. Men ifølge skipper Worses beregning varte hoffsorgen over en kanarifugl akkurat tre uker; efter den tid kom det en ny. Det var alltid hunner; jomfruene likte ikke hanner av noen art, og dessuten tålte de ikke sangen. Den kanarifugl de nu hadde, var den aller søteste de noensinne hadde hatt. Ti foruten alle dens andre fullkommenheter hadde den også en, som fra først av satte dem i en viss forvirring: den kunne verpe egg. Men da det kloke lille dyr sannsynligvis var seg bevisst det ørkesløse i å legge egg i sin ensomhet, la den dem heller ikke fornuftig og varsomt i et rede. Men den oppsøkte seg et høyt sted, og derfra verpet den ned på bordet eller på gulvet, så de nydelige små egg knustes aldeles. Dette bedrøvet i høy grad jomfru Birgitte og jomfru Mette. For da de hadde vennet seg til fenomenet, som i begynnelsen syntes dem på randen av det uanstendige, fikk de en brennende lyst på et av disse søte små egg - helst ett til hver -, og de la mange planer for å bringe dyret til å oppføre seg fornuftig. I buret la de bomull og fint garn; rundt om i stuen - helst på de steder hvor de engang hadde funnet et knust egg, bygget de med all sin kunstferdighet små reder av bløte stykker multum foret med bomull og krøllhår; - ja til slutt løp de endog omkring i stuen med et rede i hver hånd, når fuglens oppførsel syntes dem mistenkelig.

— Garman & Worse. by Alexander Lange Kielland (Norges nasjonallitteratur,) (Page 237)

Ved et par bord, som er flyttet sammen litt lenger borte, smeller det av norske stemmer. Alberte er efterhvert kommet til å høre norsk så å si utenfra, slik en utlending må formodes å høre det. Det kan klinge godt, ligge fast og sikkert i et lyst, kraftig, litt unyansert toneleie, ha sin egen korthugne, klare melodi. Det er uten omsvøp, går rett på, er et redelig og åpent sprog. Men når mange taler sammen, farer de knappe setningene, de løsrevne, selvtilstrekkelige ordene mot hverandre som sinte bjeff: Nei. Jo. Javel. Ikke tale om. Tøv. På ingen måte. Tvertimot. De slår hårdt mot trommehinnen, og stemmene svinger op på siste stavelse som i tross. Når kvinner taler, er det imellem som vilde de snakke motstanderen ned, snakke ham matt, så han ikke orker mer. De bøier seg frem, tviholder ham med øinene, taler høit, kategorisk, uimotsigelig. Til plutselig en kvinnestemme, lav, klar og bøielig, ferdes så fuglelett op og ned i sin lille, rene tonestige, at man følger den som man følger musikk. Og også den er norsk og ligner ingen annen stemme i noget annet sprog --

— Alberte-trilogien by Cora Sandel (Page 304)

Rikke Lossius går nynnende omkring i malerforklæ. Hun har fått en ny måte at se på folk på - med hodet på skakke og mysende øine. Hun er også svært forandret av utseende, endda mere end ifjor. På hende værelse ligger bemalte lærreter løst utover stoler og bord. Sofaen er behængt i hele sin længde. De har tilbøielighet til at rulle sig sammen igjen av sig selv, og de forestiller kvindepersoner så nakne, at Alberte aldrig hadde tænkt sig, man kunde se så bitterlig naken ut, samt en mand i badebukser. Alberte sitter på en stol midt i det hele og ser sig konsternert omkring. Samme syn møter hende på alle kanter, sørgelige fremtoninger i etslags slapt og opgitt på stedet hvil, med brystet ind og maven ut, hængende skuldre og et utstyr av kraftig betonete detaljer, så man ikke tror sine øine. Istedenfor føtter og hænder har de noget, som ligner våtter og svømmeføtter. Ansiktene er bare en klat. Dette er altså kunst, tænker hun forvirret og vet bare, at forsvare den vil hun, om også stiltiende, ut fra prinsippet om, at det, som forarger fruene, sikkert må ha sit værd. For mandens badebukser er hun opriktig taknemlig. Hun har ikke ligget og plasket i båt mellem skutene hele barndommen opover, ikke lekt og holdt til i brygger og boder uten at få stygge minder, som suget sig fast på sindet som ekle dyr og som hun kanske aldrig blir kvit. Gudskelov for badebuksen. Rikke slår ut med cigaretten i retning av sine værker: Der har jeg fått noget ind i bevægelsen, sier hun: Der er noget i farven, som ikke er dårlig. Og denne armen, da Ola Møklebust så den, sa han, at på den så man, at jeg måtte male, at jeg ikke kunde la være.

— Alberte-trilogien by Cora Sandel (Page 165)

Godmorgen mamma, sier Alberte. Godmorgen Alberte, svarer fru Selmer træt og kort uten at se op. Alberte setter sig. Frokostbordets ufestlige stilleben er uforanderlig og uten omskiftelse. Mysosten, gammelosten under sin klokke og nøkkelosten under sin, brødbakken. To smørasjetter, meierismør til den ældre generation, margarin til den yngre, fløten, sukkeret. Men ved fru Selmers plass kaffekanden under hætte. Når hætten tas av, står kanden der som en åpenbaring, velpusset, av messing, varm, dampende, duftende, håb- og livgivende, en sol mellom døde kloder. Alberte tar brød og margarin med mindst mulig støi, ost tar hun, om stemningen er til det. Hun rækker forsiktig sin kop frem, og fru Selmer skjænker uten at se på hende. Først når hætten er anbrakt over kanden igjen, ser de på hverandre, fru Selmer med et resignert, alt opgivende blik, som skyter Alberte isænk. Hun blir rød og stiv, hendes hænder skjælver. Hun er våbenløs alt i første træfning og tør ikke be om mere kaffe.

— Alberte-trilogien by Cora Sandel (Page 19)