User Profile

Og nå sto Kimon og Toril og snakket om de brente skriftene. Jeg kjente en begynnende interesse, en trang til å utforske skriftene, til å dykke ned i hele den epikureiske filosofien, til å følge med i undersøkelsene deres. Men samtidig kjente jeg en merkelig uro, nesten en slags frykt, sikkert en frykt for å falle ned i det svarte papyrushullet deres. Bare for å se alt sammen oppløse seg. For var det ikke bare enda et prosjekt som skulle begeistre og settes ut i verden og oppgis og etterlates igjen, og snart kunne vi le litt av Kimon og Toril, som vi innimellom har gjort av Ralf eller Gita eller metonittene eller folkene i Lugano: av insisteringen deres, begeistringen, forsøkene på å få andre til å bli med? Og nå sto jeg her igjen. Stadig med en følelse av en fornyet vilje til å komme ut av den attende, men nå også med en spirende interesse for det store papyrusprosjektet som vi kunne kaste oss inn i og sitte fast i. Alle mulighetene den attende gir oss. Dører som åpner seg. Ikke til den nittende, men til en ny variant av gleden over å ha all denne tiden som den attende forærer oss.

Jeg kjente på en oppgitthet, et mildt mismot, en trang til å trekke meg tilbake, til å holde meg fri fra deres tankegang, en frykt for at jeg igjen skulle kaste meg inn i et lovende prosjekt, for å sitte fast i disse skriftene og kanskje til og med ønske meg flere attende novembre. Det hadde skjedd før.

Burde vi ikke heller dyrke grønnsakene våre og la være å slite på verden, bli eldre og eldre og til slutt dø stillferdig og med en eller annen form for verdighet, stadig midt i den attende? Én etter én. Forsvinne. Falle av verden. Helst uten å sette spor. Uten å ødelegge noe. Tenkte jeg, eller hva man nå gjør når det bare er en svak tåke i hjernen, en følelse et sted i kroppen og noen svevende og litt vage forestillinger, som man først får utkrystallisert senere.

— Om utregning av romfang VI by Solvej Balle (Page 43 - 44)

Møtet med doktor Øwre går inn i en klinisk fase. Vi kan jo forsøke, sier doktor Øwre, og beordrer Jæger til sofaen, der han legger seg ned. Doktoren planlegger å føre inn noen lapisbougier, altså et stavformet instrument, opprinnelig av voks eller kautsjuk, beregnet på å innføres i lengre kanaler i legemet, f.eks urinrøret. Ved påvirkning av lapis kan den problematiske muskelen bringes til å snerpe seg sammen. Men det viser seg at Jæger har en sterk forsnevring i uretra. Det stavformede instrumentet finner ikke veien inn i Jægers indre kanaler. Har vi hatt gonoré? spør doktor Øwre. Nei, merkelig nok, svarer Jæger, der han ligger på sofaen. Gonoré har vi ikke hatt. Akkurat der har han vært forbausende heldig.

— Jæger: En rekonstruksjon by Ketil Bjørnstad (Page 61)

Men i tillegg til sin vitenskapelige begavelse hadde Lucy Eyelesbarrow en kjerne av godt, sunt menneskevett. Hun kunne ikke unngå å legge merke til at en fremragende akademisk innsats var enestående slett betalt. Hun nærte ikke noe ønske om å undervise og hun hadde glede av å komme i kontakt med langt mindre glimrende begavelser enn seg selv. Kort sagt, hun hadde en smak for mennesker, alle slags mennesker - og ikke de samme menneskene hele tiden. Uten å skamme seg over det likte hun også penger. For å tjene penger må man utnytte vareknapphet. Lucy Eyelesbarrow støtte straks på en meget alvorlig vareknapphet - knappheten på all slags velutdannet huslig arbeidskraft. Til den største forbauselse for sine venner og medstuderende gikk Lucy Eyelesbarrow inn i hushjelpyrket. [...] En av hennes regler var at hun aldri tok imot noe engasjement for lengre tid fremover. Fjorten dager var hennes vanlige periode - en måned i høyden under ekstraordinære omstendigheter. For de fjorten dagene måtte en betale! Men, i de fjorten dagene var ens liv et himmerike. En kunne slappe fullstendig av, reise til utlandet, bli hjemme, gjøre som en ville, trygg på at alt gikk bra på hjemmefronten i Lucy Eyelesbarrows kyndige hender.

— 4.50 fra Paddington by Agatha Christie (Page 26)