User Profile

Møtet med doktor Øwre går inn i en klinisk fase. Vi kan jo forsøke, sier doktor Øwre, og beordrer Jæger til sofaen, der han legger seg ned. Doktoren planlegger å føre inn noen lapisbougier, altså et stavformet instrument, opprinnelig av voks eller kautsjuk, beregnet på å innføres i lengre kanaler i legemet, f.eks urinrøret. Ved påvirkning av lapis kan den problematiske muskelen bringes til å snerpe seg sammen. Men det viser seg at Jæger har en sterk forsnevring i uretra. Det stavformede instrumentet finner ikke veien inn i Jægers indre kanaler. Har vi hatt gonoré? spør doktor Øwre. Nei, merkelig nok, svarer Jæger, der han ligger på sofaen. Gonoré har vi ikke hatt. Akkurat der har han vært forbausende heldig.

— Jæger: En rekonstruksjon by Ketil Bjørnstad (Page 61)

Men i tillegg til sin vitenskapelige begavelse hadde Lucy Eyelesbarrow en kjerne av godt, sunt menneskevett. Hun kunne ikke unngå å legge merke til at en fremragende akademisk innsats var enestående slett betalt. Hun nærte ikke noe ønske om å undervise og hun hadde glede av å komme i kontakt med langt mindre glimrende begavelser enn seg selv. Kort sagt, hun hadde en smak for mennesker, alle slags mennesker - og ikke de samme menneskene hele tiden. Uten å skamme seg over det likte hun også penger. For å tjene penger må man utnytte vareknapphet. Lucy Eyelesbarrow støtte straks på en meget alvorlig vareknapphet - knappheten på all slags velutdannet huslig arbeidskraft. Til den største forbauselse for sine venner og medstuderende gikk Lucy Eyelesbarrow inn i hushjelpyrket. [...] En av hennes regler var at hun aldri tok imot noe engasjement for lengre tid fremover. Fjorten dager var hennes vanlige periode - en måned i høyden under ekstraordinære omstendigheter. For de fjorten dagene måtte en betale! Men, i de fjorten dagene var ens liv et himmerike. En kunne slappe fullstendig av, reise til utlandet, bli hjemme, gjøre som en ville, trygg på at alt gikk bra på hjemmefronten i Lucy Eyelesbarrows kyndige hender.

— 4.50 fra Paddington by Agatha Christie (Page 26)

Det banket. Eller famlet på døren til kammerset. Løst, som om den som stod der ute, var redd for at han sov. Det var Pegutten. Da Johan lukket opp, spurte han: - Vil du spille Monopol? Johan sa ingenting, men Pegutten trodde kanskje at han nikket, for han hentet spilleplaten og esken med sedler og kort fra buffeten. Det var et norsk spill, og han gikk over til å snakke norsk. Johan sa at Pegutten kunne ha banken, men angret nesten, for det var ikke lett å vurdere gatene og torgene uten å se kortene foran seg. - Jeg har aldri vært i Oslo, sa han da det begynte å gå dårlig, og det gjorde det nesten med en gang. - Ikke jeg heller, svarte Pegutten. Men han hadde allerede Rådhusplassen og Prinsens gate. Det var uhyggelig dyrt å havne der, og det gjorde Johan ganske snart. Han hadde uflaks også. Neste gang det var hans tur, tok han et kort der det stod: Gå i fengsel! - Fy faen, sa han. - Godt det bare er et spill. Det var Pegutten enig i, og de spilte en hel omgang som han vant overlegent. Så hentet han Pepsicola og potetgull, og da var klokken halv to. Han spurte om de skulle fortsette, og Johan sa ja. Han tok en tablett til, og nå fikk han ha banken. De satte seg på sofaen begge to, slik at den som ikke kastet og flyttet, kunne halvligge og hvile seg. Johan våknet ved femtiden av at Pegutten snorket. Han lå i den andre enden av sofaen med hodet på en korsstingspute. På brystet hans lå Ullevål hageby, Prinsens gate, Rådhusplassen og Trondheimsveien spredt utover.

— Hendelser ved vann by Kerstin Ekman (Page 230)