Kjerstin started reading Possession by A. S. Byatt

Possession by A. S. Byatt
A.S. Byatt has earned a unique reputation as a novelist who manages to combine passion and intellect, and the life …
Er i ein fase der eg prøver å bruke mindre tid på internett og meir tid på bøker. Testar ut eit sosialt bokmedium for første gong for å sjå om det funkar for meg.
Les alltid fleire bøker parallelt. Les bøker omatt.

A.S. Byatt has earned a unique reputation as a novelist who manages to combine passion and intellect, and the life …
Kjerstin
boosted
Jesus, det tok veldig mye mer tid enn jeg hadde sett for meg å komme gjennom denne, men altså for. en. bok!
Man blir sittende og vri seg over menneskets selvdestruktive idioti, og vår manglende kollektive evne til å forstå at det vi driver med ødelegger livsgrunnlaget vårt i det lange løp.
Men man blir også sittende og tenke at faen, hvorfor sitter jeg her, hvorfor er jeg ikke ute i skogen?
Om du ikke har lest den enda, er det bare å løpe og kjøpe! (og lese!)
Det tok litt tid å forstå kva dette var for ei bok. Basert på omtalar trudde eg det var ein framtidsdystopi, men det er det ikkje. Framtida i denne boka er ikkje skildra på ein truverdig måte. Verda har gjennomlevd atomkrig og klimakatastrofe, men halve menneskeheita har overlevd (om eg hugsar rett), og vår notid, som berre er hundre år unna i boka, blir omtala som om ho skulle ligge i alle fall tusen år tilbake. Det står ingenting om den verdsomspennande svoltkatastrofen som dei som har greie på slikt, fortel oss vil vere resultatet av ein krig med atomvåpen, og som vil ta livet av dei aller fleste menneske. Og eg kjøper heller ikkje at forskarane i boka har tilgang til eit så enormt digitalt arkivmateriale som dei påstår. Alt som nokon gong har vore publisert digitalt, er framleis tilgjengeleg etter alle katastrofane, medan fysisk materiale stort sett er …
Det tok litt tid å forstå kva dette var for ei bok. Basert på omtalar trudde eg det var ein framtidsdystopi, men det er det ikkje. Framtida i denne boka er ikkje skildra på ein truverdig måte. Verda har gjennomlevd atomkrig og klimakatastrofe, men halve menneskeheita har overlevd (om eg hugsar rett), og vår notid, som berre er hundre år unna i boka, blir omtala som om ho skulle ligge i alle fall tusen år tilbake. Det står ingenting om den verdsomspennande svoltkatastrofen som dei som har greie på slikt, fortel oss vil vere resultatet av ein krig med atomvåpen, og som vil ta livet av dei aller fleste menneske. Og eg kjøper heller ikkje at forskarane i boka har tilgang til eit så enormt digitalt arkivmateriale som dei påstår. Alt som nokon gong har vore publisert digitalt, er framleis tilgjengeleg etter alle katastrofane, medan fysisk materiale stort sett er gått tapt. Det er umogleg å tru på, vi veit jo allereie kor forgjengeleg digitalt materiale er. Men etter kvart som eg forsto at boka ikkje handlar om framtida, men om litteratur (og litt om sjølvframstilling og kjærleik), fall mykje på plass. Det litterære mysteriet er spennande og lett å engasjere seg i, og framtidsaspektet er berre ein premiss for at mysteriet skal fungere. Dette til orientering.

Kristin og Kim er studenter. De begynner et liv sammen, men skaffer seg ingen venner, ønsker ingen andre. Når Kristin …

Dette er en kjærlighetshistorie av i dag, en fortelling om et moderne samliv. Den handler om Hun og Han og …
Har aldri lese noko av Gulliksen før, og no fekk eg det for meg at det var på tide, så eg har hatt eit Gulliksen-raid på biblioteket. Denne sklei eg igjennom på nokre få timar, men eg kjem nok til å tenkje på henne ei god stund. Eg likar korleis han prøver å sette ord på kva kjærleik er og korleis han kan forandre seg og ta slutt, det er gjenkjennelege tankar. På det innhaldsmessige planet er det samtidig ikkje så overraskande at det går som det går. Eg får ikkje noko inntrykk av at dei to hovudpersonane har noko felles prosjekt eller noko dei er opptekne av eller bryr seg om, anna enn at dei dyrkar ei felles førestilling om at parforholdet deira er annleis og betre enn andre parforhold. Men slik boka framstiller det, verkar det som dette unike forholdet først og fremst kjem til uttrykk gjennom sex, …
Har aldri lese noko av Gulliksen før, og no fekk eg det for meg at det var på tide, så eg har hatt eit Gulliksen-raid på biblioteket. Denne sklei eg igjennom på nokre få timar, men eg kjem nok til å tenkje på henne ei god stund. Eg likar korleis han prøver å sette ord på kva kjærleik er og korleis han kan forandre seg og ta slutt, det er gjenkjennelege tankar. På det innhaldsmessige planet er det samtidig ikkje så overraskande at det går som det går. Eg får ikkje noko inntrykk av at dei to hovudpersonane har noko felles prosjekt eller noko dei er opptekne av eller bryr seg om, anna enn at dei dyrkar ei felles førestilling om at parforholdet deira er annleis og betre enn andre parforhold. Men slik boka framstiller det, verkar det som dette unike forholdet først og fremst kjem til uttrykk gjennom sex, og sex er jo strengt teke ikkje så unikt, det er vel tverimot ekstremt allmennmenneskeleg. Ho er treningsnarkoman (i seg sjølv eit teikn på at livet manglar meining), han har ryddemani, og det er det. Med det som utgangspunkt er det ikkje så overraskande at minst ein av dei er veldig open for noko nytt og uventa, noko som får henne til å kjenne seg viktig og levande. Dette er ikkje meint som kritikk av boka, tvertimot. Det interessante er jo å få eit innblikk i korleis dette forholdet, som eigentleg er eit heilt alminneleg forhold (eller, om ein vil, unikt på same måten som alle forhold er unike), går i oppløysing. Og boka viser at det går i oppøysing på kjende måtar, som det nettopp difor er viktig å prøve å sette ord på.

Dette er en kjærlighetshistorie av i dag, en fortelling om et moderne samliv. Den handler om Hun og Han og …

A quest, a literary thriller and a love story, What We Can Know spans the past, present and future to …
I couldn't deny some satisfaction in my rival, my disruptor, dispensing of himself so conveniently. But Rose's account had softened me, a little, just a little, towards Kevin Howard. A young man, clever, strangely pretty, inexperienced, falls crazily in love. He sees, as in a vision, the bright terminus beyond which his loneliness need not proceed. Rose's tender arms were around him last night. This is where their lovemaking has brought them, and he knows she'll understand. He blurts it out, three children so close in age that they and their toys are constant happy playmates. He is the willing prisoner of an ecstatic solipsism. But Rose brings ruin with her alien antipathies and withdraws her love. Banishment! He takes his sorrow along the airless corridor to the lift that will carry him down into an indifferent world.
— What We Can Know by Ian McEwan (Page 159)
The humanities are always in crisis. I no longer believe this is an institutional matter - it's in the nature of intellectual life, or of thought itself. Thinking is always in crisis.
— What We Can Know by Ian McEwan (Page 58)

A quest, a literary thriller and a love story, What We Can Know spans the past, present and future to …
Las første halvdel av denne boka i fjor då eg låg nokre dagar på sjukehus og fann henne på pasientbiblioteket. Då eg vart skriven ut, måtte eg levere inn boka, og no vart ho endeleg ledig på hovudbiblioteket så eg fekk lest henne ferdig. Eg elskar måten Linda tenkjer og ordlegg seg på, samtidig som eg er utruleg glad for at eg slepp å ha henne i omgangskrinsen. Utruleg kor mykje sant forfattaren får sagt om kjærleik, vonbrot og bygdesamfunn ved hjelp av ein hovudperson som hovudsakleg driv med sarkasme og dårleg skjult forakt.
@gaski Så moro at du likt boka! Eg tenkte også undervegs på at eg openbert er komen i den alderen der Unni-karakteren resonnerer mest. Eg les framleis bøker om ungdom og unge vaksne, men det er med meir distanse enn før, og eg er blitt mykje meir interessert i å lese korleis middelaldrande og eldre menneske blir framstilt i romanar.