User Profile

I couldn't deny some satisfaction in my rival, my disruptor, dispensing of himself so conveniently. But Rose's account had softened me, a little, just a little, towards Kevin Howard. A young man, clever, strangely pretty, inexperienced, falls crazily in love. He sees, as in a vision, the bright terminus beyond which his loneliness need not proceed. Rose's tender arms were around him last night. This is where their lovemaking has brought them, and he knows she'll understand. He blurts it out, three children so close in age that they and their toys are constant happy playmates. He is the willing prisoner of an ecstatic solipsism. But Rose brings ruin with her alien antipathies and withdraws her love. Banishment! He takes his sorrow along the airless corridor to the lift that will carry him down into an indifferent world.

— What We Can Know by Ian McEwan (Page 159)

The humanities are always in crisis. I no longer believe this is an institutional matter - it's in the nature of intellectual life, or of thought itself. Thinking is always in crisis.

— What We Can Know by Ian McEwan (Page 58)

Løve er for øvrig det nye ordet for det den eldre generasjon kalte laps. Lenger tilbake i tid het det friskfyr, men ogå strå- og motejunkere hører med til dette herreselskapet. Både løver og lapser gjør inntrykk på hverandre og på damene fordi de er selvsikre, belevne og vet å kle seg. Lapsen fikk et gjennombrudd i kjølvannet på Napoleonskrigene, da de unge offiserer inntok Europas ballsaler og damehjerter i årene fram mot 1815. Det var for eksempel påfallende mye laps blant offiserene på juleballene på Nedre Romerike i 1813. Løvene derimot er 1830- og 40-årenes urbane unge herrer med løpende skredder- og hanskeregninger og helst et par utenlandsreiser i ryggen. De er i sitt ess i selskapslivet og viser seg gjerne i teatret og på byen. I utlandet kalles de ofte dandy, stundom også i Norge. Men de er blitt kalt "lions" i England også, for løvene i London var en severdighet lenge før Norge fikk noen. Kanskje er lapsen mer umoralsk enn løven og dandyen mer biseksuell, og kanskje har løver oftere intellektuelle ambisjoner - monokkel og lorgnett kan jo brukes til mer enn å fange dameblikk og signalisere status og sosiale ambisjoner -; det går litt over i hverandre, dette.

— Camilla Collett by Torill Steinfeld (Page 329)

Nei, han gir seg ikke, Johan Sebastian Welhaven. Camillas St. Sebastian. En fallert student og en ikke lenger helt ung litterat og poet, som begynner å bli blek om kinnene og tynn i håret. Han legger seg som en tung bør over dette kvinnelivet og denne boken. Best som en tror han har listet seg bort for godt, er han der igjen - selvhøytidelig, belærende, refsende. Hva har du gjort med hans vidd, Camilla, spør Emilie en gang, hvorfor er brevene hans så kjedelige? Emilie er til å stole på, hun visste at han også kunne være vittig og slagferdig. Men hva hjelper det oss, hvilken fornøyelse kan vi ha av hans bergenske replikk og skolerte stemme og alskens forsikringer om at han et "overmaade smukt Exemplar af et Mandfolk", når brevene til Camilla er så irriterende? Nå er han der igjen. 27. april må han ha skåret pennen og gått løs på papiret. Kanskje har det vært en dag da magen var tommere og knærne enda mer blankslitte enn vanlig? Eller kanskje har den unge Ida Kjerulf, som to uker tidligere hadde fått brev hvor han fortalte at han hadde vært forelsket i henne i tre år, svart uventet forbeholdent? For ble ikke hun oppvartet av den unge baron Wedel-Jarlsberg, som hennes mor anså som et så godt parti? Hva vet vi? Han var i en "traurig Stemning", og tanken ble med "en selsom Magt" trukket mot Camilla, "min fjerne, søsterlige Veninde". Så skriver han og forteller at han har vært syk i to måneder og hatt vansker med øynene, og da han omsider fikk skrevet et brev, hørte han om hennes "underbare Forlovelse". Nyheten berørte ham "ubehageligt"; hans "adopterede Søster" virket nå like så fremmed som en av de "fabelagtige Princesser" i 1001 natt; det var som om hun "med eet var død og borte". Derfor brente han brevet. Men nå vet han at forlovelsen er avviklet, og griper til pennen.

— Camilla Collett by Torill Steinfeld (Page 250 - 251)