Å være blind for sitt driftsliv er fatalt, fortsetter [Freud], for det forsvinner ikke, slutter ikke å virke, tvert imot, så menneskets oppgave er å lære seg å leve med sine drifter, på en klok måte.
Det er vanskelig ikke å ha dette i mente i møte med krigene vi opplever for øyeblikket, at det er driftsliv i spill, særlig hos aggressorene, men jeg får også følelsen av at det er driftsliv i spill når mine egne ledere snakker, og det er foruroligende, når vestlige ledere bruker et språk som til tider virker mer krigshissende enn dempende, når jeg får følelsen av at enkelte av dem kjenner en slags lyst over dramatikken, over liksom endelig å være i nesten-nærkamp med fienden, når lederne mine bruker talemåter og tonefall som ikke kan skjule en slags iver bak ordene om beslutnings-, handlings- og slag-kraft, og som skaper stor avstand til min frykt og min forvirring og min skam over min handlingslammelse, over at jeg, selv om jeg som nå, gjør små forsøk på å protestere mot all verden, får følelsen av at jeg med mine ledere i spissen, er med på ferden - mot hva?
(Vigdis Hjorth: Prolog)