Staten krever inn skatter som mer eller mindre tilsvarer utgiftene på statsbudsjettet, selv om den egentlig har ubegrenset tilgang på penger. Grunnen til at staten henter inn omtrent like mye som den betaler ut handler om omfordeling, men også om inflasjon. Dersom staten bare hadde brukt en masse penger, uten å ta inn tilsvarende beløp i skatter, hadde man risikert å få for mange penger i omløp. Antallet mennesker som kan jobbe forandres jo ikke av at staten bruker penger. Derfor må det rett og slett inndras penger fra privat sektor for at offentlige penger skal kunne brukes uten å skape inflasjon. Hvis ikke risikerer man at helsefagarbeideren man ville ansette i det offentlige får et bedre tilbud innen telefonsalg, og når private og offentlige penger forsøker å overby hverandre for å få tilgang til de samme arbeidskrafressursene, kan det føre til høy inflasjon - at pengene mister sin verdi (og dermed blir mye vanskeligere å bruke som styringsinstrument). Det viktigste skatten gjør er dermed å inndra kjøpekraft fra privat sektor, noe som samtidig bidrar til omfordeling når rike betaler mer skatt enn fattige. Deler av de rikes kjøpekraft og samfunnsmakt må inndras for at vi skal kunne disponere mer av arbeidskraftressursen i demokratisk styrt offentlig sektor. Derfor skattlegger vi egentlig ikke de rike fordi vi trenger pengene deres, men fordi vi trenger at de ikke har de pengene.

— Kampen om verdiene by Ola Innset (Page 93)