Er i ein fase der eg prøver å bruke mindre tid på internett og meir tid på bøker. Testar ut eit sosialt bokmedium for første gong for å sjå om det funkar for meg.
Les alltid fleire bøker parallelt. Les bøker omatt.
ODA! er dokumentarromanen om Oda Krohg, embetsmannsdatteren som ble Kristiania-bohemens kvinnelige lederskikkelse – et ideal …
Eg likte denne mykje betre enn eg trudde eg kom til å gjere. Eg har aldri lese noko av Bjørnstad før og har ikkje vore freista til det heller, men her vart eg positivt overraska. Eg tykkjer boka er ein god inngang til Kristianiabohemen, og eg trur på Oda-karakteren. Eg tykkjer det er godt skildra korleis ho prøver å leve i sanning midt oppi eit motkulturelt program, og korleis ho oppdagar at det kanskje ikkje er mogleg.
Veit ikkje om eg kjem til å lese meir av Bjørnstad, men eg er veldig redd for at eg kanskje må lese noko av Hans Jæger.
ODA! er dokumentarromanen om Oda Krohg, embetsmannsdatteren som ble Kristiania-bohemens kvinnelige lederskikkelse – et ideal …
Eg fryktar at det å byrje å interessere seg for Kristiania-bohemen er eit teikn på at ein har starta på nedturen, men no har eg kome borti ekko av dei i så mange samanhengar i det siste, at eg fann ut eg like gjerne kunne lese ei bok i staden for å slå dei opp på wikipedia heile tida.
I begynnelsen av syttiårene skjer et grufullt dobbeltmord i bygden Svartvattnet i Nord-Sverige. En ung …
Vanskeleg å vite heilt kva eg meiner om denne. Kanskje eg kan seie at det er ei god bok som ikkje er for meg? Eg kan sjå at ho har kvalitetar i språket og konstruksjonen, men dei er ikkje av den typen som skapar store leseopplevingar for mitt vedkommande. Eg irriterte meg ofte over skrivemåten under lesinga, særleg når folk gjorde og sa ting eg berre ikkje greidde å tru på. Og det finst sikkert folk som er så manisk opptekne av sex som karakterane i denne boka, men det blir litt slitsamt når det gjeld absolutt alle, absolutt heile tida. Samtidig likte eg godt skildringane av bygde-Sverige og den temmeleg gufne atmosfæren ho greidde å skape utan at eg heilt kan setje fingeren på korleis. Det kjem nok til å sitje i, men eg tvilar på eg kjem til å lese boka på nytt.
Vanskeleg å vite heilt kva eg meiner om denne. Kanskje eg kan seie at det er ei god bok som ikkje er for meg? Eg kan sjå at ho har kvalitetar i språket og konstruksjonen, men dei er ikkje av den typen som skapar store leseopplevingar for mitt vedkommande. Eg irriterte meg ofte over skrivemåten under lesinga, særleg når folk gjorde og sa ting eg berre ikkje greidde å tru på. Og det finst sikkert folk som er så manisk opptekne av sex som karakterane i denne boka, men det blir litt slitsamt når det gjeld absolutt alle, absolutt heile tida.
Samtidig likte eg godt skildringane av bygde-Sverige og den temmeleg gufne atmosfæren ho greidde å skape utan at eg heilt kan setje fingeren på korleis. Det kjem nok til å sitje i, men eg tvilar på eg kjem til å lese boka på nytt.
Midwinter in the early years of this century. A teenage girl on holiday has gone …
Dette var noko utanom det vanlege! Vi følgjer eit lokalsamfunn over tretten år, frå det tidspunktet der ei ung jente forsvinn sporlaust på heden over landsbyen. Boka handlar ikkje om forsvinninga, men om korleis lokalsamfunnet lever vidare etterpå. Ved første augnekast er det inga historie, berre ei oppramsing av små kvardagssituasjonar som menneska og naturen i landsbyen tek del i. Men ettersom åra går, hopar det seg opp tilstrekkeleg mange situasjonar til at det blir ei slags forteljing likevel. Ein byrjar lære namna på personane og gle seg til neste gong kameraet sveipar innom dei. Vi får aldri vite alt om nokon. Det er som ei ekte bygd, eller i Allheimen for den del: Ein støyter på dei same personane jamleg og trur at ein kjenner dei, og innimellom skjer det ting som gjer at ein får eit glimt bakom fasaden og forstår at dei også har opplevingar og tankar …
Dette var noko utanom det vanlege! Vi følgjer eit lokalsamfunn over tretten år, frå det tidspunktet der ei ung jente forsvinn sporlaust på heden over landsbyen. Boka handlar ikkje om forsvinninga, men om korleis lokalsamfunnet lever vidare etterpå. Ved første augnekast er det inga historie, berre ei oppramsing av små kvardagssituasjonar som menneska og naturen i landsbyen tek del i. Men ettersom åra går, hopar det seg opp tilstrekkeleg mange situasjonar til at det blir ei slags forteljing likevel. Ein byrjar lære namna på personane og gle seg til neste gong kameraet sveipar innom dei. Vi får aldri vite alt om nokon. Det er som ei ekte bygd, eller i Allheimen for den del: Ein støyter på dei same personane jamleg og trur at ein kjenner dei, og innimellom skjer det ting som gjer at ein får eit glimt bakom fasaden og forstår at dei også har opplevingar og tankar og erfaringar ein aldri har visst om. Språket er tørt og passivt og gjev inntrykk av at alle hendingar som blir fortalde, er like viktige, anten det gjeld eit dødsfall eller eit møte på puben eller ein reveunge som kjem ut av hiet for første gong. Dermed blir ein heile tida tvinga til å gjere seg opp si eiga meining om kva som skjer og kva det tyder. Eg oppdaga at boka må lesast langsamt, for at eg skulle få tid til å fordøye innhaldet. Denne kjem eg nok til å lese fleire gonger.
Jay Gatsby har slått seg opp til millionær, og holder selskaper for hundrevis av mennesker. …
Har kjent på ein uforklarleg trong til å lese denne på nytt ei stund. Primært på engelsk, sekundært på nynorsk, men ventelista på biblioteket var for lang, så no les eg ei bokmålsutgåve.
Birgitte Solheim har blitt så gammel at de fleste av vennene hennes er døde. Ensom …
Var spent på denne sidan ho har fått så mykje skryt. Eg tykte ho var heilt grei. Birgitte Solheim er på ein måte ein interessant karakter, men ho er så avvisande til alt og alle at det interessante består meir i kva ein kan ane om livshistoria hennar, enn kva ho sjølv tenkjer og seier. Eg kjem nok til å låne neste bok i trilogien også, om så berre for å sjå kva slags liv som er i vente for ein så gammal person. Men eg trur ikkje denne boka i seg sjølv kjem til å sette varige spor. Det blir spennande å sjå om eg tek feil, sjølvsagt.
Denne lille romanen av J.M. Coetzee, en av vår tids fremste forfattere, stiller spørsmålet om …
Eg likar denne om mogleg endå betre no enn då eg las henne første gongen. Men er jammen ikkje heilt sikker på kvifor. Eg likar mangelen på sentimentalitet, sjølv om eg vanlegvis er ein sucker for melodrama. Eg likar hovudpersonen Beatriz som nektar å la seg affisere av at ho er blitt livets store kjærleik for polakken. Eg likar at ho ikkje gjev han noko (falskt) håp sjølv om ho gjev han nokre smuler på vegen. Eg likar at det ikkje er noka oppbyggeleg historie om kjærleikens kraft, på same tid som det kanskje er det likevel. Eg har lese nokre meldarar som har gjort ei mengd subtile observasjonar i boka som eg ikkje ser i det heile, så det er sikkert fullt opp av akademiske grunnar til at boka er god. For min del kan eg berre seie at eg likar å lese henne, og nok kjem til å …
Eg likar denne om mogleg endå betre no enn då eg las henne første gongen. Men er jammen ikkje heilt sikker på kvifor. Eg likar mangelen på sentimentalitet, sjølv om eg vanlegvis er ein sucker for melodrama. Eg likar hovudpersonen Beatriz som nektar å la seg affisere av at ho er blitt livets store kjærleik for polakken. Eg likar at ho ikkje gjev han noko (falskt) håp sjølv om ho gjev han nokre smuler på vegen. Eg likar at det ikkje er noka oppbyggeleg historie om kjærleikens kraft, på same tid som det kanskje er det likevel. Eg har lese nokre meldarar som har gjort ei mengd subtile observasjonar i boka som eg ikkje ser i det heile, så det er sikkert fullt opp av akademiske grunnar til at boka er god. For min del kan eg berre seie at eg likar å lese henne, og nok kjem til å lese henne fleire gonger. Det er nesten så eg blir freista til å lese meir Coetzee, hadde berre ikkje dei andre bøkene hans sett så deprimerande ut.
An Excellent Mystery is a mystery novel by Ellis Peters, the third of four set …
Eg er veldig glad eg har ein haug med Cadfael-bøker i hylla som eg kan dra fram når eg treng kos, dei fyller den same funksjonen som Agatha Christie-bøker, men er endå koselegare. Eg likar den langsame, metodiske framdrifta, variasjonen i karakterane, og at forfattaren følgjer prinsippet om å la alle karakterar utnytte sin eigen kapasitet maksimalt, slik at ingen er dummare enn dei treng å vere og ingen gjer idiotiske ting av omsyn til plottet. Denne boka har ikkje eingong eit mord, berre mistanken om eit, og løysinga er litt vel deus ex machina-aktig, men ikkje verre enn at eg trur på det.
Ein kjem litt opp i åra og trur kanskje at ein i det minste har tenkt ein og annan sjølvstendig og original tanke i løpet av livet. Så les ein Sigrid Undset og oppdagar at nei, ho har tenkt dei alle i hop, pluss endå nokon.
For alltid skal det være Johannes og Ingeborg. Hun er den ildfulle tjenestejenta på gården …
Eg likte denne betre enn eg trudde eg kom til å gjere. Basert på baksideteksten forventa eg ei oppkonstruert tåreperse av typen Å vanne blomster om kvelden, men eg tykte det var meir å hente mellom linene her enn eg hadde trudd, trass i at både språket og handlinga er nokså monotone. Det kan sjølvsagt ha å gjere med at hovudpersonen er ein (etter kvart) gammal og forsiktig mann som ikkje stikk seg fram (ein karaktertype eg veit at eg er veldig svak for), men eg likte også måten dei små opplevingane hans er skrivne på, og korleis livet hans berre går, utan at det kjem nokon tydeleg moral eller samling av trådar eller høgare meining med det heile. Eit mønster eg først oppdaga mot slutten, er korleis hovudpersonen, i dei tilfella der han faktisk har ei sterk meining eller intensjon om noko, alltid endar med å måtte gje seg …
Eg likte denne betre enn eg trudde eg kom til å gjere. Basert på baksideteksten forventa eg ei oppkonstruert tåreperse av typen Å vanne blomster om kvelden, men eg tykte det var meir å hente mellom linene her enn eg hadde trudd, trass i at både språket og handlinga er nokså monotone. Det kan sjølvsagt ha å gjere med at hovudpersonen er ein (etter kvart) gammal og forsiktig mann som ikkje stikk seg fram (ein karaktertype eg veit at eg er veldig svak for), men eg likte også måten dei små opplevingane hans er skrivne på, og korleis livet hans berre går, utan at det kjem nokon tydeleg moral eller samling av trådar eller høgare meining med det heile. Eit mønster eg først oppdaga mot slutten, er korleis hovudpersonen, i dei tilfella der han faktisk har ei sterk meining eller intensjon om noko, alltid endar med å måtte gje seg på det fordi omverda viser seg å ikkje vere som han hadde trudd. Her er ingen "alt er mogleg om du berre vil det sterkt nok". Veldig befriande.
Utvalet i denne samlinga består av Måneskinssmauet (1922), Brev frå ei ukjend kvinne (1922), Den …
Eg lånte denne på biblioteket for å lese Brev frå ei ukjend kvinne. No har eg lese alle dei fem novellene og eg likte fire av dei. Den første bikka for langt over i det melodramatiske til at eg greidde å la meg engasjere. Det er mykje melodrama i dei andre og, men ikkje for mykje, og eg er ein slik som likar eit snev av melodrama (eg likar t.d. opera). Brev frå ei ukjend kvinne svarte til alle forventingane og vel så det, men favoritten min var kanskje Den usynlege samlinga, ikkje berre fordi hovudpersonen er akkurat den typen karakter eg har lettast for å bli rørt av, men også fordi eg ikkje har lese så mykje fiksjon med hyperinflasjon som bakgrunn.