Kjerstin started reading Du er hjemme nå by Per Petterson

Du er hjemme nå by Per Petterson
Etter seinskiftet på fabrikken tar Kasper nattbussen helt til endestoppet. Hjemme venter kona Inger og de to barna deres. Men …
Er i ein fase der eg prøver å bruke mindre tid på internett og meir tid på bøker. Testar ut eit sosialt bokmedium for første gong for å sjå om det funkar for meg.
Les alltid fleire bøker parallelt. Les bøker omatt.
This link opens in a pop-up window

Etter seinskiftet på fabrikken tar Kasper nattbussen helt til endestoppet. Hjemme venter kona Inger og de to barna deres. Men …
Den mest oppslukande boka eg har lese på lenge. Plottet er eigentleg ekstremt enkelt, men ein må heile tida lese vidare for å sjå om rollefigurane greier å få gjennomført det dei vil gjere når verda deira er så full av misforståingar og teknisk svikt og mangelfull kommunikasjon og uheldige slumpetreff (litt som den verkelege verda!). Historia er lenge nokså komisk og småfrustrerande, men ho tek ei veldig mørk vending etter kvart, nesten uten at ein merkar overgangen. Det tykkjer eg er godt gjort.
Boka vart publisert i 1993, og eg har sett ein del kritikk som går på korleis den delen som føregår i framtida, fungerer: At dei framleis driv med fasttelefon og at det er eit stort poeng at ingen kjem gjennom på telefonen når krisa inntreff. Eg tykte ikkje det var noko problem, men så las eg heller ikkje boka som ei framtidsskildring, men som ei …
Den mest oppslukande boka eg har lese på lenge. Plottet er eigentleg ekstremt enkelt, men ein må heile tida lese vidare for å sjå om rollefigurane greier å få gjennomført det dei vil gjere når verda deira er så full av misforståingar og teknisk svikt og mangelfull kommunikasjon og uheldige slumpetreff (litt som den verkelege verda!). Historia er lenge nokså komisk og småfrustrerande, men ho tek ei veldig mørk vending etter kvart, nesten uten at ein merkar overgangen. Det tykkjer eg er godt gjort.
Boka vart publisert i 1993, og eg har sett ein del kritikk som går på korleis den delen som føregår i framtida, fungerer: At dei framleis driv med fasttelefon og at det er eit stort poeng at ingen kjem gjennom på telefonen når krisa inntreff. Eg tykte ikkje det var noko problem, men så las eg heller ikkje boka som ei framtidsskildring, men som ei skildring av ei parallell verd. Dessutan er eg gamal nok til å hugse fasttelefonar, så eg fekk eit lite element av nostalgi også.
Samstundes har boka med mange mange element som kjennest nesten skummelt forutsjåande, dei har t.d. nettopp vore gjennom ein pandemi, og dei er plaga med vaksinemotstand og konspirasjonsteoriar og EU-motstand. Religion har anten gjort eit stort comeback eller aldri forsvunne.
Ein sjarmerande detalj er at boka opererer med eit fiktivt Oxford-college innimellom alle dei reelle (Shrewsbury), som visstnok er ei helsing til Dorothy L. Sayers.
Denne boka gir meg lyst til å lære islandsk. Lesinga lugga litt heile vegen fordi språket er nokså oppstylta og ikkje heilt idiomatisk, og eg er veldig nysgjerrig på korleis det er å lese henne på islandsk. Eg har høyrt at islandsk er eit vanskeleg språk å omsetje, og når det attpåtil handlar om ein språkvitar, ser eg ikkje vekk frå at språkføringa i den norske omsetjinga er heilt gjennomtenkt. (Men eg innrømmer at eg måtte svelgje hardt eit par gonger for å greie å takle valet av "bjerk" i staden for "bjørk".)
Samstundes vart eg meir og meir fascinert av korleis forteljaren, sjølv om ho fortel i første person, ikkje røper noko om sine eigne kjensler og handlingar, men berre let lesaren få vite om dei gjennom kva andre folk fortel henne eller spør henne om. Alle dei livsomveltande vala ho tek, blir avslørt i etterkant når andre …
Denne boka gir meg lyst til å lære islandsk. Lesinga lugga litt heile vegen fordi språket er nokså oppstylta og ikkje heilt idiomatisk, og eg er veldig nysgjerrig på korleis det er å lese henne på islandsk. Eg har høyrt at islandsk er eit vanskeleg språk å omsetje, og når det attpåtil handlar om ein språkvitar, ser eg ikkje vekk frå at språkføringa i den norske omsetjinga er heilt gjennomtenkt. (Men eg innrømmer at eg måtte svelgje hardt eit par gonger for å greie å takle valet av "bjerk" i staden for "bjørk".)
Samstundes vart eg meir og meir fascinert av korleis forteljaren, sjølv om ho fortel i første person, ikkje røper noko om sine eigne kjensler og handlingar, men berre let lesaren få vite om dei gjennom kva andre folk fortel henne eller spør henne om. Alle dei livsomveltande vala ho tek, blir avslørt i etterkant når andre personar konfronterer henne med dei. Eg trur aldri eg har lese ei bok som er bygd opp på same måten. Veldig moro!
Faktisk har jeg ikke kunnet unngå å legge merke til en økt interesse for grammatikk når jeg har hatt ærender rundt i området. Det er ikke lenge siden en kvinne ville dele yndlingsordet sitt med meg, ljúfsár, altså bittersøt, der jeg stod ved kjøleskapet med melk på snarkjøpet, og sa at hun ville foreslå ordet når det var på tide med valg av årets ord i radioprogrammet for aktuelle temaer. To andre kunder befant seg i butikken samtidig, og de kastet seg begge inn i samtalen. En mann som holdt på borte ved kjøleboksen med brus, sa at han lurte på om han skulle sende inn ordet slabb, altså slaps, og spurte hva jeg syntes om det? Folk har luftet flere ord for meg som de har villet få min mening om, og nevner iblant ord som de liker spesielt godt, men som de sjelden hører. [...] Det har også skjedd at folk har stoppet meg på gaten, fordi de har hørt en alltingsmann bøye et ord galt i et TV-intervju. Det er heller ikke lenge siden Gerdur i banken luftet sine bekymringer for meg fordi konjunktiv er på vikende front i talespråket (hun formulerte seg på den måten, på vikende front). - Jeg har alltid satt stor pris på konjunktiv, forklarte hun.
— Eden by Auður Ava Ólafsdóttir, Tone Myklebost (Translator) (Page 120 - 121)
Kjerstin
boosted
Ikkje la deg lure: denne boka handlar faktisk om ål. Ja, det er eit essay som også er innom døden, vitskap og familie. Men først og fremst er det ei skikkeleg fin bok om mysteriet som er ålen. I tillegg til ein god dose biologisk informasjon om ål, følgjer boka også den reisa som menneskje har vore gjennom for å lære meir om ålen. Og alt me framleis ikkje veit.
Eg kan ikkje sjå føre meg nokon som denne boka ikkje er relevant for.
Staten krever inn skatter som mer eller mindre tilsvarer utgiftene på statsbudsjettet, selv om den egentlig har ubegrenset tilgang på penger. Grunnen til at staten henter inn omtrent like mye som den betaler ut handler om omfordeling, men også om inflasjon. Dersom staten bare hadde brukt en masse penger, uten å ta inn tilsvarende beløp i skatter, hadde man risikert å få for mange penger i omløp. Antallet mennesker som kan jobbe forandres jo ikke av at staten bruker penger. Derfor må det rett og slett inndras penger fra privat sektor for at offentlige penger skal kunne brukes uten å skape inflasjon. Hvis ikke risikerer man at helsefagarbeideren man ville ansette i det offentlige får et bedre tilbud innen telefonsalg, og når private og offentlige penger forsøker å overby hverandre for å få tilgang til de samme arbeidskrafressursene, kan det føre til høy inflasjon - at pengene mister sin verdi (og dermed blir mye vanskeligere å bruke som styringsinstrument). Det viktigste skatten gjør er dermed å inndra kjøpekraft fra privat sektor, noe som samtidig bidrar til omfordeling når rike betaler mer skatt enn fattige. Deler av de rikes kjøpekraft og samfunnsmakt må inndras for at vi skal kunne disponere mer av arbeidskraftressursen i demokratisk styrt offentlig sektor. Derfor skattlegger vi egentlig ikke de rike fordi vi trenger pengene deres, men fordi vi trenger at de ikke har de pengene.
— Kampen om verdiene by Ola Innset (Page 93)
They saw no one at all until they got to Infirmary. A woman in a Burberry stood in front of the Casualties Ward holding a picket sign that said 'Ban Foreign Diseases'. A man wearing a regulation face mask opened the door for them and handed Dunworthy a very damp flyer. Dunworthy asked at the admission desk for Mary and then read the flyer. In boldface type it said 'FIGHT INFLUENZA. VOTE TO SECEDE FROM THE EC'. Underneath was a paragraph: 'Why will you be separated from your loved ones this Christmas? Why are you forced to stay in Oxford? Why are you in danger of getting ill and dying? Because the EC allows infected foreigners to enter England, and England doesn't have a thing to say about it. An Indian immigrant carrying a deadly virus---' Dunworthy didn't read the rest. He turned it over. It read, 'A Vote for Secession is a Vote for Health. Committee for an Independent Great Britain.'
— Doomsday Book by Connie Willis (Page 273 - 274)
Pandemien avslørte mye om hvordan samfunnet egentlig fungerer. Den avslørte at noen jobber rent faktisk er mye viktigere for samfunnet enn andre, og at det på ingen måte er disse som er de best betalte. Den avslørte også at staten har enormt stor makt, og at offentlige penger ikke egentlig kommer fra privat sektor, og derfor ikke er noe vi kan gå tomme for. Mange satt hjemme og hadde mye tid til å tenke over disse tingene under pandemien. Penger kom inn på konto også til de som ikke kunne jobbe, og selv om næringslivet var delvis nedstengt, hadde staten mer enn nok av midler til å dekke både krisepakker, lønnskompensasjoner og fullmobilisering av helsepersonell. Det er ikke tilfeldig at den voldsomme offensiven fra de rike, som denne boka er skrevet i opposisjon mot, kommer i kjølvannet av pandemierfaringen. Den utgjorde nemlig en liten revne i deres vante fortelling om hvordan økonomien fungerer. Derfor er det viktig at vi bruker innsiktene fra pandemisituasjonen også nå etterpå.
— Kampen om verdiene by Ola Innset (Page 87 - 88)

Møt Alba. Singel språkviter med fast jobb på universitetet. Bereist og belest med livet på stell.
Eller?
Da …
"I thought there'd be more going on," Colin said sounding disappointed. "Sirens and all that." "And dead-carts going through the streets, calling "Bring out your dead"?" Dunworthy said. "You should have gone with Kivrin. Quarantines in the Middle Ages were far more exciting than this one's likely to be, with only four cases and a vaccine on its way from the States." "Who is this Kivrin person?" Colin asked. "Your daughter?" "She's my pupil. She's just gone to 1320." "Time travel? Apocalyptic!" They turned the corner of the Broad. "The Middle Ages," Colin said. "That's Napoleon, isn't it? Trafalgar and all that?" "It's the Hundred Years War," Dunworthy said, and Colin looked blank. What are they teaching children in the schools these days? he thought. "Knights and ladies and castles." "The Crusades?" "The Crusades are a bit earlier." "That's where I'd want to go. The Crusades."
— Doomsday Book by Connie Willis (Page 191 - 192)

Antallet milliardærer i Norge vokser for hvert år, og de rike gir enorme pengegaver til partiene på høyresida. I USA …
Forstår ikkje kvifor eg ikkje har lese denne før, eg elskar jo konseptet med tidsreisande historikarar. Eg las Blackout for nokre år sidan og vart fascinert over kor mykje av boka som går med til å skildre misforståingar og uhell og teknologi som ikkje fungerer som han skal og andre ting som går gale, som eg huskar som veldig forfriskande. Har aldri heilt greidd å tru på den delen av sci-fi-litteraturen som i det store og heile berre er teknologioptimismeporno og alt fungerer som det skal. Spent på om eg vil få same kjensla av denne boka.
The plot thickens, som det heiter. Tara har no levd i den 18. november i til saman nesten 30 år, og så langt har ho akseptert det utan å stille spørsmål. Men no ser ho ut til å ha bestemt seg for at ho vil ut. Blir spennande å sjå kva som skjer i neste bok!
Tara har ei særeigen forteljarstemme som er mykje av grunnen til at eg har funne desse bøkene så medrivande, men som også kan bli litt monoton i lengda. Dei to første bøkene, då ho var åleine, var fulle av spørsmål. I denne siste boka, der dei er mange menneske, blir det veldig mange setningar som byrjar med "vi". Det er mange rollefigurar involvert, men ein blir ikkje særleg kjend med nokon av dei. Det er den filosofiske overbygninga som interesserer forteljaren, ikkje dei personlege relasjonane. Det er interessant korleis forteljaren gjer lange tidssprang …
The plot thickens, som det heiter. Tara har no levd i den 18. november i til saman nesten 30 år, og så langt har ho akseptert det utan å stille spørsmål. Men no ser ho ut til å ha bestemt seg for at ho vil ut. Blir spennande å sjå kva som skjer i neste bok!
Tara har ei særeigen forteljarstemme som er mykje av grunnen til at eg har funne desse bøkene så medrivande, men som også kan bli litt monoton i lengda. Dei to første bøkene, då ho var åleine, var fulle av spørsmål. I denne siste boka, der dei er mange menneske, blir det veldig mange setningar som byrjar med "vi". Det er mange rollefigurar involvert, men ein blir ikkje særleg kjend med nokon av dei. Det er den filosofiske overbygninga som interesserer forteljaren, ikkje dei personlege relasjonane. Det er interessant korleis forteljaren gjer lange tidssprang utan at noko særleg skjer, men ein får likevel kjensla av kor mykje tid som har gått. No når Tara (og dei andre som er fanga i den 18. november) tek til å bli eldre, blir det spennande å sjå korleis måten dei handterer tidsfangenskapen på, vil endre seg.

Tara Selter er fortsatt fanget i 18. november. Men det betyr ikke at årene ikke går. Over tolv år er …
Koronalektyre, gjensyn. Dette er ein av favorittane mine i Cadfael-serien, saman med One Corpse Too Many og Brother Cadfael's Penance. Etterforskinga går sakte framover via omvegar og tilbakeslag, og avsløringa er tilbørleg dramatisk.
Koronalektyre, gjensyn. Dette er ein av favorittane mine i Cadfael-serien, saman med One Corpse Too Many og Brother Cadfael's Penance. Etterforskinga går sakte framover via omvegar og tilbakeslag, og avsløringa er tilbørleg dramatisk.