User Profile

Kjerstin

Kjerstin@books.babb.no

Joined 2 years ago

Er i ein fase der eg prøver å bruke mindre tid på internett og meir tid på bøker. Testar ut eit sosialt bokmedium for første gong for å sjå om det funkar for meg.

Les alltid fleire bøker parallelt. Les bøker omatt.

finished reading Jæger: En rekonstruksjon by Ketil Bjørnstad

Ketil Bjørnstad: Jæger (Hardcover, norsk language, 2001, Aschehoug) No rating

Siste halvdel av 1800-tallet var en turbulent tid som satte uslettelige spor i verdenshistorien. Og …

No trur eg kanskje eg har fått nok av kristianiabohemen for ei stund. Eg måtte skumme gjennom dei mange sidene med referat frå diskusjonane i Studentersamfunnet. Og sjølv om dei hadde mykje interessant for seg, så er det jo ei lette å leve i ei tid der trugslar om sjølvmord ikkje er den føretrekte måten å handtere alle livets problem på.

Boka har styrkt meg i trua på at dei som snakkar om kor viktig det er å vere seg sjølv, ikkje anar kva dei snakkar om. Jægers fremste livsprosjekt, såvidt eg kan sjå, var å leve sant, vere tru mot seg sjølv og skrive sitt liv. Det inntrykket eg først og fremst sit att med, er kor utruleg sjølvopptatt han var. Det kjenner eg att fordi eg er slik sjølv, men eg håpar og trur at eg er litt flinkare til å skjule det, og eg kan ikkje …

Solvej Balle: Om utregning av romfang VI (Hardcover, norsk language, 2025, Press) No rating

Katalogiseringsprosjektet, forholdet til Milas og bygningene i Val Benoît har forvitret, Tara Selter har flyttet …

Det er helt normalt, sier Sonia når hun besøker årstidsgruppen. Vi blir eldre. Tiden går. Dagene og pentanene og desimene og centiene og milliene går. Sonia snakker om hormoner og gåturer og mikrogrønt. Hera snakker om fysioterapi og kosttilskudd. Også til oss andre. Vi burde bli undersøkt litt oftere. Hun sier at man kan gjøre mye for å leve lenger. Særlig hvis man vet hva man har risiko for å komme til å rammes av.

Jeg tror legene våre ser oss som et slags Troja med innbygget hest. Vi bærer allerede rundt på det vi skal dø av, det handler om å holde det i sjakk. Å finne ut hva som er inne i hesten. Hvordan krigerne er bevæpnet, hva planene deres er. De sender oss til undersøkelser så vi kan få vite mer. Den stansede dagen gjør et angrep utenfra mindre sannsynlig. Vi kjenner dagen, det er det vi selv har med, vi må kjenne.

Yngre blir vi ikke, sier Sonia, og vi har bare oss selv til å holde oss unge. Ingen barn eller barnebarn. Det ville hun gjerne hatt, men så sier hun også: Hva tenkte vi på? Man kan ikke sette barn til verden i en stanset dag. En verden uten fremtid.

— Om utregning av romfang VI by  (Page 111 - 112)

Ketil Bjørnstad: Jæger (Hardcover, norsk language, 2001, Aschehoug) No rating

Siste halvdel av 1800-tallet var en turbulent tid som satte uslettelige spor i verdenshistorien. Og …

Jæger arbeider på en artikkel han vil kalle Filippinene, der han igjen feller dødsdommen over den vestlige kapitalismen: I løpet av det siste århundre er Vest-Europas og Nord-Amerikas befolkninger ved hjelp av de oppfinnelser som er gjort og den deling av arbeid og organisasjon som er kommet istand, blitt ti ganger flinkere enn de var til å lage det de behøver. Allikevel er man i disse landene ikke rukket lenger enn man var for hundre år siden, da massen av dens befolkning ennå den dag i dag, til tross for sin tidoblede produksjonsevne, fremdeles er nødt til å leve fra hånd til munn. Jæger ønsker å spørre: Hva er egentlig sivilisasjon? Jo, svarer han. Først nå alle jordens 1500 millioner mennesker er blitt i den forstand ett hjerte og én tanke at hvert enkelt individ sier til seg selv og til alle andre: Så og så mange er vi. For at hver av oss skal kunne leve sitt liv helt ut etter sitt hjertes begjær, må det og det uavlatelig frembringes. Vel, la oss altså frembringe dette som behøves på den letteste måte, ved et planmessig, organisert arbeid, slik at alle vi som bor her på jorden, endelig en gang kan komme til å leve vårt liv som de frie vesener vårherre har skapt oss til!

— Jæger: En rekonstruksjon by  (Page 662)

Solvej Balle: Om utregning av romfang VI (Hardcover, norsk language, 2025, Press) No rating

Katalogiseringsprosjektet, forholdet til Milas og bygningene i Val Benoît har forvitret, Tara Selter har flyttet …

Og nå sto Kimon og Toril og snakket om de brente skriftene. Jeg kjente en begynnende interesse, en trang til å utforske skriftene, til å dykke ned i hele den epikureiske filosofien, til å følge med i undersøkelsene deres. Men samtidig kjente jeg en merkelig uro, nesten en slags frykt, sikkert en frykt for å falle ned i det svarte papyrushullet deres. Bare for å se alt sammen oppløse seg. For var det ikke bare enda et prosjekt som skulle begeistre og settes ut i verden og oppgis og etterlates igjen, og snart kunne vi le litt av Kimon og Toril, som vi innimellom har gjort av Ralf eller Gita eller metonittene eller folkene i Lugano: av insisteringen deres, begeistringen, forsøkene på å få andre til å bli med? Og nå sto jeg her igjen. Stadig med en følelse av en fornyet vilje til å komme ut av den attende, men nå også med en spirende interesse for det store papyrusprosjektet som vi kunne kaste oss inn i og sitte fast i. Alle mulighetene den attende gir oss. Dører som åpner seg. Ikke til den nittende, men til en ny variant av gleden over å ha all denne tiden som den attende forærer oss.

Jeg kjente på en oppgitthet, et mildt mismot, en trang til å trekke meg tilbake, til å holde meg fri fra deres tankegang, en frykt for at jeg igjen skulle kaste meg inn i et lovende prosjekt, for å sitte fast i disse skriftene og kanskje til og med ønske meg flere attende novembre. Det hadde skjedd før.

Burde vi ikke heller dyrke grønnsakene våre og la være å slite på verden, bli eldre og eldre og til slutt dø stillferdig og med en eller annen form for verdighet, stadig midt i den attende? Én etter én. Forsvinne. Falle av verden. Helst uten å sette spor. Uten å ødelegge noe. Tenkte jeg, eller hva man nå gjør når det bare er en svak tåke i hjernen, en følelse et sted i kroppen og noen svevende og litt vage forestillinger, som man først får utkrystallisert senere.

— Om utregning av romfang VI by  (Page 43 - 44)

Ketil Bjørnstad: Jæger (Hardcover, norsk language, 2001, Aschehoug) No rating

Siste halvdel av 1800-tallet var en turbulent tid som satte uslettelige spor i verdenshistorien. Og …

Møtet med doktor Øwre går inn i en klinisk fase. Vi kan jo forsøke, sier doktor Øwre, og beordrer Jæger til sofaen, der han legger seg ned. Doktoren planlegger å føre inn noen lapisbougier, altså et stavformet instrument, opprinnelig av voks eller kautsjuk, beregnet på å innføres i lengre kanaler i legemet, f.eks urinrøret. Ved påvirkning av lapis kan den problematiske muskelen bringes til å snerpe seg sammen. Men det viser seg at Jæger har en sterk forsnevring i uretra. Det stavformede instrumentet finner ikke veien inn i Jægers indre kanaler. Har vi hatt gonoré? spør doktor Øwre. Nei, merkelig nok, svarer Jæger, der han ligger på sofaen. Gonoré har vi ikke hatt. Akkurat der har han vært forbausende heldig.

— Jæger: En rekonstruksjon by  (Page 61)

Agatha Christie: 4.50 fra Paddington (Paperback, norsk language, 1990, Aschehough) No rating

Fru McGillicuddy sitter på toget på vei til sin gamle venninne Miss Marple da et …

Men i tillegg til sin vitenskapelige begavelse hadde Lucy Eyelesbarrow en kjerne av godt, sunt menneskevett. Hun kunne ikke unngå å legge merke til at en fremragende akademisk innsats var enestående slett betalt. Hun nærte ikke noe ønske om å undervise og hun hadde glede av å komme i kontakt med langt mindre glimrende begavelser enn seg selv. Kort sagt, hun hadde en smak for mennesker, alle slags mennesker - og ikke de samme menneskene hele tiden. Uten å skamme seg over det likte hun også penger. For å tjene penger må man utnytte vareknapphet. Lucy Eyelesbarrow støtte straks på en meget alvorlig vareknapphet - knappheten på all slags velutdannet huslig arbeidskraft. Til den største forbauselse for sine venner og medstuderende gikk Lucy Eyelesbarrow inn i hushjelpyrket. [...] En av hennes regler var at hun aldri tok imot noe engasjement for lengre tid fremover. Fjorten dager var hennes vanlige periode - en måned i høyden under ekstraordinære omstendigheter. For de fjorten dagene måtte en betale! Men, i de fjorten dagene var ens liv et himmerike. En kunne slappe fullstendig av, reise til utlandet, bli hjemme, gjøre som en ville, trygg på at alt gikk bra på hjemmefronten i Lucy Eyelesbarrows kyndige hender.

— 4.50 fra Paddington by  (Page 26)