Kjerstin started reading Ikke mennesker jeg kan regne med by Kyrre Andreassen

Ikke mennesker jeg kan regne med by Kyrre Andreassen
En dag, etter tjue års samliv, stilte Svein seg opp foran mikrobølgeovnen og sa at han ikke lenger hadde følelser …
Er i ein fase der eg prøver å bruke mindre tid på internett og meir tid på bøker. Testar ut eit sosialt bokmedium for første gong for å sjå om det funkar for meg.
Les alltid fleire bøker parallelt. Les bøker omatt.
This link opens in a pop-up window

En dag, etter tjue års samliv, stilte Svein seg opp foran mikrobølgeovnen og sa at han ikke lenger hadde følelser …

Det er dag nummer 1892 i det Om utregning av romfang 4 begynner. Tara Selter har vært fanget i tiden, …
What is the connection between a failed suicide attempt, a wrongful accusation of theft against …
Sjukehuslektyre. Ingenting er som gamle Agatha Christie-bøker når ein er sjuk.
Denne likte eg. Har ikkje lese Flatland før, men trur nok eg må lese fleire av henne. Eg likte skrivemåten, humoren, dei psykologiske observasjonane og den allvitande forteljarstemma som vender seg direkte til lesaren over hovudet på rollefigurane. Korpssettinga var ikkje så framtredande som eg hadde trudd (og håpa). Det fungerer fint som ramme, men kunne ha vore bytt ut med ein kva som helst annan organisasjon utan at det hadde fått noko å seie for historia.
Du glemte flyene, sa Rosi. Bare se på dem. Hva skal de brukes til utover å se verden ovenfra? Å posisjonere seg. Helt bokstavelig: føle seg ovenpå. Er de kanskje transportmidler? Kanskje heller midler til å fastholde ideen om at noen har rett til å se verden fra høydene. Hvor mange flyr fordi de liker det, eller fordi det er nødvendig? Ikke mange. De fleste drar bare ut for å befeste sin status: firmaer som sender ut folk for å vise seg fram, forskere som skal posisjonere seg til konferanser, ledere som skal møtes for å ta beslutninger som kan tas bedre hjemme, feriefolket som drar ut for å unngå at de og barna deres mister status hvis de blir hjemme.
— Om utregning av romfang - IV by Solvej Balle (Om utregning av romfang, #4) (Page 63)

Anton går i sinnemestringsterapi. Ikke fordi han vil, men fordi han må, hvis delt omsorg for sønnene i det hele …
Folk tror bilen er et transportmiddel, hevdet jeg, men det er ikke motoren som gir bilen mening. Hvis det bare var det, ville folk aldri akseptere alt styret med å ha bil: omkostningene, risikoen for å bli drept eller forårsake ulykker, de endeløse bilkøene og parkeringsproblemene og verkstedbesøkene. Det ville vi ikke utsatt oss selv for hvis det bare handlet om transport. Det er karosseriet vi trenger, sa jeg, ikke motoren. Motoren er bare en unnskyldning. Vi påstår at vi må bruke bilen for å komme oss fra sted til sted. I virkeligheten må vi bruke den til å holde oss selv sammen.
— Om utregning av romfang - IV by Solvej Balle (Om utregning av romfang, #4) (Page 61)

Det er dag nummer 1892 i det Om utregning av romfang 4 begynner. Tara Selter har vært fanget i tiden, …
Dette var skivebom for min del, eg greier ikkje å tru på personane, relasjonen mellom dei eller utviklinga i romanen. Eg forstår ikkje kva forfattaren har på hjartet, og eg blir sterkt i tvil om ho veit det sjølv. Likevel var det verd å lese dei 140 sidene på grunn av denne setninga, som dukkar opp på side 102:
"Har du muligheten til å karamellisere noe, gjør det uten å nøle."
Den skal eg ta med meg vidare i livet!
Dette var skivebom for min del, eg greier ikkje å tru på personane, relasjonen mellom dei eller utviklinga i romanen. Eg forstår ikkje kva forfattaren har på hjartet, og eg blir sterkt i tvil om ho veit det sjølv. Likevel var det verd å lese dei 140 sidene på grunn av denne setninga, som dukkar opp på side 102:
"Har du muligheten til å karamellisere noe, gjør det uten å nøle."
Den skal eg ta med meg vidare i livet!
@ejnro Det kan eg tenkje meg! Har ikkje lese Röstlunds bok (enno), men eg tippar jo at det trengst nokre spesielle eigenskapar for å trivast i desse miljøa, og anten har ein dei frå starten, eller så utviklar ein dei undervegs.
Eg vart merksam på denne boka via eit lesarinnlegg i Klassekampen ( www.besteforeldreaksjonen.no/2025/07/vare-norske-oljeliv/ ) i sommar, og vart nysgjerrig, så eg lånte henne på biblioteket. Sidsel Mørck er ein forfattar eg ikkje har hatt noko forhold til. Boka er ei nokså konvensjonell livsskildring, men livet det er snakk om, tilhøyrer ein Statoil-ingeniør med ein far som også jobba i oljeindustrien der han vart invalidisert (og radikalisert) for livet. Forteljarstemma er særeigen, hektisk og medrivande og gjer romanen til ein pageturner. Hovudpersonen deltek på Statoil sine tvilsame utanlandseventyr og utviklar ei imponerande (men også truverdig) evne til å sjå gjennom fingrane med alt arbeidsgjevaren driv med av menneskerettsbrot, korrupsjon og miljøsynder. Samstundes saboterer han relasjonane sine til familie og vener. Lesverdig!

Det meste er tenkt, sagt og gjort, menneskene er både gode og onde, mange er for sultne, mange er for …