User Profile

Baldwin skriver så godt, og jeg blir så rasende av å lese han. Det er skildringer av hvordan det er å leve med rasisme og under hvit overmakt i USA, men jeg mener det er mer relevant for norske forhold enn det de fleste liker å tru. Det går an å trekke ei linje fra Baldwins USA til Frp's suverene posisjon på meningsmålingene i Norge i dag.

Det var i en forlengelse av Baldwins USA at BLM-protestene begynte, der den andre bølgen var så kraftig at det til og med skvulpa såpass i Norge at liberale Kommentatorer så seg nødt til å sette seg ned å fundere på vegne av majoritetsbefolkinga "men hva med meg oppi alt dette? Risikerer jeg å bli stemplet som en fordomsfull rasist med mindre jeg legger ned bittelitt egeninnsats?"

Og når den voldsomme reaksjonen kom fra ytre høyre, da var Norge fullt på høyde med de mest entusiastiske utland, og det er denne reaksjonære bølgen som fortsatt skyller inn over oss. Det er et, sikkert ikke fullt ut bevisst i mange tilfeller, ønske om å sette minoriteter som ei kort stund fikk tak i mikrofonen og minna storsamfunnet på den strukturelle urettferdigheten i samfunnet tilbake på plass som driver den voldsomme reaksjonen og får hvite folk til å lengte tilbake til ei tid da hvitt overherredømme var strengere håndheva. Og det er denne reaksjonen som har blåst Frp til topps i Norge.

Så sett gjerne Baldwin på pensum i skolen.

Jeg er nok egentlig ti år for ung for å være sånn omtrent jevngammel med hovedpersonen, men jeg kjente meg likevel veldig godt igjen i boka. Den er satt till 1990, et år da det var store omvelvinger i verden. Om ikke annet kjenner jeg denne tiden godt fra bøker, filmer og andre fortellinger. Jeg kan også skimte meg selv som tenåring i Jarle og Helge, av behovet av å bryte med og finne seg en egen plass i omverdenen.

Mannen som elsket Yngve er på overflaten en historie om søttenåringen Jarle som oppdager at han er forelsket i Yngve. Ikke bare er Yngve en gutt, og Jarle hetero med kjæreste, men Yngve er helt annerledes enn de Jarle bruker å ty seg til — Yngve er vanlig, en slik som Jarle tar avstand til.

Det som likevel ga gjenklang hos meg er hvordan dette er en roman om de sene tenårene, og hvordan den man tenker at man er, den man er, raskt kan kastes opp og at man oppdager at man er annerledes enn hva man selv har gått ut fra.

Det er en situasjon som er gjennomgående for Jarle. Ikke bare oppdager han at han er en annen enn den han trodde, men han slites mellom å glede seg over å oppdage at han sammen med Yngve blir en annen og forventningene han fortsatt har til hvem han burde være og den han har vært.

I den beste av verdener hadde Jarle kunne vært begge disse to (og flere til), men Jarles verden og tenårenes verden, i hvert fall ikke den gang og heller ikke ti år senere, tillot det.

Dette var en bok som på alvor fikk meg til å tenke tilbake på min egen ungdomstid, ikke fordi jeg opplevde noe lignende, men fordi jeg kjente igjen meg i figurene og fordi jeg som de fleste i samme alder gjennomgikk en omdefinering av den jeg var (om enn ikke så dramatisk).

Boka er også både lettlest, velskrevet og tidvis ganske morsom.

Dette var noko utanom det vanlege! Vi følgjer eit lokalsamfunn over tretten år, frå det tidspunktet der ei ung jente forsvinn sporlaust på heden over landsbyen. Boka handlar ikkje om forsvinninga, men om korleis lokalsamfunnet lever vidare etterpå. Ved første augnekast er det inga historie, berre ei oppramsing av små kvardagssituasjonar som menneska og naturen i landsbyen tek del i. Men ettersom åra går, hopar det seg opp tilstrekkeleg mange situasjonar til at det blir ei slags forteljing likevel. Ein byrjar lære namna på personane og gle seg til neste gong kameraet sveipar innom dei. Vi får aldri vite alt om nokon. Det er som ei ekte bygd, eller i Allheimen for den del: Ein støyter på dei same personane jamleg og trur at ein kjenner dei, og innimellom skjer det ting som gjer at ein får eit glimt bakom fasaden og forstår at dei også har opplevingar og tankar og erfaringar ein aldri har visst om. Språket er tørt og passivt og gjev inntrykk av at alle hendingar som blir fortalde, er like viktige, anten det gjeld eit dødsfall eller eit møte på puben eller ein reveunge som kjem ut av hiet for første gong. Dermed blir ein heile tida tvinga til å gjere seg opp si eiga meining om kva som skjer og kva det tyder. Eg oppdaga at boka må lesast langsamt, for at eg skulle få tid til å fordøye innhaldet. Denne kjem eg nok til å lese fleire gonger.

Thomas Müntzer is a person that stuck around in my memory after reading the historical thriller Q by the Luther Blisset Collective some fiftheen years ago.

Why does a fanatic preacher from the 16th century that led a failed peasant rebellion in Southern Germany interest me?

I think it is something like this: I grew up in a not very strict, but religious and chuch-going family. When we moved my parents got to know many of their friends in church. We probably never learnt anything about the reformation there, but when I did in school and during my Confirmation we only learned about Luther.

I was an adult when I learned that the reformation included a multitude of movements and thinkers, many which were in opposition to Luther in many ways, but which has largely been forgotten in the official retelling of the event. This also opened up the reformation as an historical period and I discovered that it was way more interesting than I first thought and that is worth looking into for all who are interested in historical change.

Getting to know Thomas Müntzer (and many of the other movements) also showed me that Luther maybe wasn't as amiable of a thinker as I first thought and that there has been movements earlier in history that has in some form or another strived for a more equal society (the English Levellers and Diggers piques my interest in the same way, even should I trust Drummond there may be a loose links from the German Anabaptists).

The story of Thomas Müntzer is also the story of those who lost and thus didn't get to write the history. The loosers of history is almost always interesting.

So what entices me is an image of a priest in his robes and one of these flat-top hats that goes over the ears, standing on a hill, swinging a sword while he slanders the princes for ruining the life of the common people in his best German while the peasants of Thuringia stands behind him and the paid mercenaries of the German nobility stands on the other?

Yes. I think so.

And probably the image isn't entirely true. What is clear from Drummonds book is that we know some things about Thomas Müntzer, but because not much has been saved of his books and letters (and that the DDR government managed to gift some of his letters to Stalin on his seventieeth birthday) there is so much we simply can't know.

Maybe this is one of the reasons that many have been interested in Müntzer, including Friedriech Engels which wrote a book on the German Peasants War, that beyond what is solid facts we can project a little bit of what we like onto him?

@Sandra@wyrms.de Renberg er en norsk forfatter som jeg faktisk aldri har lest, men som enda var en som ga ut bøker i mine unge voksenår. Det er egentlig rart. Mange av mine jevnaldrende (som leste (som ikke utelukkende leste fantasy)) likte bøkene hans, men kanskje også derfor. Jeg burde nok lese flere av dem (Frode Grytten er en annen slik forfatter som debuterte mens jeg var i 15-20 årene, som mange jeg kjente leste, men som jeg ikke har lest før i fjor).

Det finns visst fem bøker om Jarle Klepp. Jeg leser nok ikke alle, men fortsetter kanskje om jeg liker denne nok (og det virker lovende så langt). Jeg har litt dårlige muligheter til å låne dem her på norsk og jeg har litt blandet følelse for å lese norske bøker i svensk oversettelse (selv om jeg har gjort det). Må sjekke om biblioteket her har dem på norsk, det har de jo i blant.

Lästa denna pga min son läste den i svenskan (trean på gymnasiet). Väldigt fin bok! Mest om hur det är att vara tonåring - om vänskap, förälskelse, sexualitet, föräldrar. Möjligen framställs killarna, som mest är lite äldre o jobbar på stålverket - ganska primitiva. Ingen direkt handling, man får mest följa en grupp under nåt år. Ett annorlunda uttryck som förekommer flera ggr: "den andre" - i en dialog t ex istället för att upprepa namnet. Tror unga vuxna har mest behållning av denna, jag är lite för gammal kanske.