User Profile

Som alle som følge mæ på mastodon kanskje har fått med sæ e æ over mæ av begeistring av den her boka, og det e en bok æ e utrolig glad for at æ hørte som lydbok, fordi opplesinga til Matt Blaney levendegjorde historien på en måte som aldri i verden hadde skjedd om æ leste den sjøl. Språket, tonefallet, variasjonen i uttale når det blei sitert fra folk. Min eneste innvending e at i den siste tredjedelen, omtrent, va det en del rare småpauser i lesinga, som burde vært redigert bort for bedre flyt. Og den eneste ulempen med å høre lydboka e at det tydeligvis e et omfattanes fotnoteverk i boka, som æ dermed gikk helt glipp av. Det va, ifølge etterordet, brukt for å nyansere historien der Radden Keefe for narrativet sin del holdt sæ til én mulig forklaring, så det kan hende æ plukke opp boka i tekstversjon for å lese mæ opp på akkurat det. (Og om du e en mer kritisk leser enn mæ kan det kanskje dermed være en idé å ha boka i begge formater om man vil være ekstra nerdate.)

Men uansett og alt i alt, for en bok! Den består av forskjellige tråder innafor The Troubles, og det va noen steder kor æ gikk litt i surr på navn og å huske kæm som va kæm, men generelt e det nærmest overraskanes oversiktlig. Æ vet at noen har laga en tv-serie av det, men det skjønne æ knapt kordan kan være verdt å se, for noen ting burde være i en bok, med plass til å folde sæ ut.

Dette var en interessant bok. Den var overraskende lettlest uten at jeg fant sitatvennlige avsnitt på annenhver side. Bokens store prosjekt er å skisse på en fortelling av vår fortid som skiller seg fra den vanlige eurosentriske fortellinga der man blikket man ser fortiden med er farget av det kapitalistiske samfunnet vi lever i og hva som er politisk mulig nå — og dermed gi en annen fortelling av hvem vi er (gjetter jeg).

Jeg har alt for lite bakgrunn i feltet til å bedømme om argumentene som legges fram er godt underbygde eller ikke. Det er vanskelig når man skriver om en tid som ligger så langt tilbake at man ikke har tilgang til hvordan de som levde da så på seg selv, man kan bare anta. De påpeker flere steder at andre forskere har tolket funn utifra sin egen samtid, sikkert med fare for å snuble i samme fella selv.

Noen saker jeg har lært i denne boka: * Folk før i tida var sånn omtrent som folk er nå. Folk før i tida var minst like opptatt av politikk og filosofi som vi er nå, men den kunne ta andre uttrykk. Mennesker i urtiden var mer opptatt av frihet enn likhet, men det andre var ofte en konsekvens av det første. * Jordbruksrevolusjonen for sånn omtrent 12 000 år siden var ingen revolusjon i det hele tatt. Det var en prosess som gikk ganske langsomt og som begynte med at man eksperimenterte med å så, men at man lenge levde som jegere/sankere. Det var ingenting som pekte fra det første sådde frøet til dagens industrijordbruk. * Mennesker har levd i mange forskjellige typer samfunn gjennom historien. Vi har både gått fra små samfunn til store samfunn, og fra store til små. Vi har både gått mot mer auktoritære samfunn og mot mer egalitære. Politiske strukturer har tidvis hatt mye makt, tidvis hatt begrenset makt. * Mange samfunn har vekslet mellom auktoritære og egalitære samfunn utifra årstid eller situasjon, likeså med om man lever som jegere/samlere eller jordbrukere. * Vi er på mange måter mindre frie nå enn hva vi var for både noen hundre og noen tuser år siden.

The Dawn of Everything utfordrer oss først å fremst til å drømme og diskutere hvordan vi vil at samfunnet vi lever i skal se ut, ettersom vi har dette i oss. Graeber og Wengrows blikk på fortiden, selv om også dette bilder er mangelfullt, sier i det minste: om de kunne, så kan vel vi — så forskjellige er vi ikke.

I usually find Graeber's work a bit annoying as I agree with the conclusions, but I find his arguments for how to get there lacking. I had high hopes for this book as the premise was interesting. Unfortunately, this book was even more frustrating that his others. I enjoyed the critique of eurocentric views on civilization, and I liked that the book argues against a narrative of progress through feudal lords and then capitalism.

However, a main argument in the book is against the idea that large population governance is not inherently oppressive. I wholly reject this idea. The arguments Graeber and Wengrow make are hundreds of pages long and never get beyond "well there is no evidence of a monarchy so they must have had people's assemblies and been democratic." The city, they infer, is therefore a structure we can have without oppressive relations. There is then much advocating for the city as a body politic.

I just don't see this as being likely or even desirable. The culture of the city and the community life that brings are something that I think can be valuable, but I find no need or desire for an overarching body politic for a physical space just because we conceive an arbitrary line around it. I don't care how "democratic" it is. I believe politics, justice, and governance are pluralistic and need to be worked out on a case by case basis, depending on context, and involve those effected.

Can we have a future with technology and high standards of living in such a pluralistic society? I think so, but admittedly it would look nothing like what we have now, and would not look like early agricultural adoption either. We can make the future what we want without trying to erect our pet political strategies onto a group of people living in a single location.

That's what's so frustrating I guess. The book begins to give us the space to dream of a possible future, but then just settles on another system of governance that is appropriated from an incomplete picture of some Indigenous groups and some early Europeans.

Æ lå langtflat i senga i tre døgn og hosta på mæ gangsperre i magemusklan, og innimellom all hostinga leste æ de fire første romanan (pluss kortromanen) i Olympus Inc-serien til Kate Healey (pseudonymet til Karen Healey). Som titlan kanskje ymte frampå om e dem variasjoner over gresk mytologi, men man treng ikke egentlig kjenne til nokka særlig av det for å ha glede av bøkern som sådan.

Men om man har bittelitt kjennskap til det, og kanskje også en svakhet for historier som foregår i tidsskrift-settinger (Olympus Inc e utgiver av ørten store magasiner, kor hovedmagasinet e Luxe, som nok kan forveksles med Vogue), så e det her kjempefornøyelig lesestoff. Det va minst en scene i hver bok kor æ måtte strigråte litt, og opptil flere steder kor æ fniste høyt.

Den fjerde boka (æ orka ikke skrive nokka om hver enkelt bok, siden æ slukte alle på rad) e litt annerledes enn de tre første, det e fortsatt samme universet (Cassandra svare på spørsmål i en av de tidligere nevnte tidsskriftan som frilanser), men det e noen hakk mørkere og litt mer thriller der de tre første «bare» e drama, men på en måte som fungere, så æ heng med her også, og glede mæ til femte bok som kommer i desember.

Anbefales varmt om du har mer hoste enn hjerne, men også om du e heldig og omvendt stilt!