User Profile

Det er ikke vanskelig å sette fingeren på hva som gjør Morten Strøksnes' Havboka så bra. Den har et intressant anslag: To venner som på mange måter er ganske ulike, men som trives i hverandres selskap, bestemmer seg for at de skal fange en håkjerring, en av de største og uhyggeligste haiene som lever i havet. For den ene er dette noe han alltid har drømt om, inspirert av historier han har hørt fra eldre slektninger. Den andre haker på, kanskje utifra vennskapet, men også utifra en fascinasjon med havet.

Slik handler deler av boken om vennskapet og det felles Prosjektet, og man følger oppturer og nedturer. Prosjektet å fange en håkjerring er bokens røde tråd.

Det som bærer boken og som løfter den opp fra andre bøker som handler om (menns) vennskap og felles Prosjekter er den store fascinasjonen den formidler for havet og vår relasjon til den. Jeg er oppvokst ved kysten med forfedre som var sjøfolk eller fiskere (min morfar er oppvokst i området rundt Vesthavet der boka utspiller seg), men har egentlig ikke hatt noe forhold til det bortsett fra noe som er der. Jeg har ikke fisket, ikke levd av det og sjelden reist over det. Det er lett å glemme at det finns en hel verden der under og at den er minst like fascinerende som den over vannflata, men kanskje vanskeligere for oss å forstå.

Fordi at det finnes en hinne mellom oss og livet i havet har vi vanskelig for å ta inn over oss verdien av livet og hvordan vi på mange måter er avhengige av det, også vi som ikke spiser fisk. Som Strøksnes understreker så er størstedelen av jordoverflata hav, store deler av det biologiske mangfoldet og arter vi ikke kjenner til finnes i havet, og landskapet under vann speiler i stor grad den som ligger over med daler, fjeller og sletter.

Det er kanskje det at vi ikke kan se mye av den verdenen som ligger under havskorpa som gjør at vi holder på med slikt som tråling, dyphavsborring etter olje og storskala fiskeoppdrett. At gruvedrift på havbunnen nå har blitt ett hett tema gjør at behovet for å forstå og fascineres for havet er stort. Det er mye å fascineres av i verdenen under vann. Havboka handler ikke bare om håkjerringa, som er intressant, men ikke virker som en trivelig figur, men Strøksnes forteller også om hvaler, blekkspruter, maneter, fisk og andre dyr.

Jeg opplever at det finnes en økende interesse for havet og Havboka tar på mange måter plass blant populærvitenskaplige bøker om havet som har kommet de siste ti årene. Her i Sverige er Patrik Svenssons Ålevangeliet et annet eksempel, som også vant Augustprisen for beste faglitterære bok. Jeg vet også at det har kommet liknende verk som tar utgangspunktet i maneter og blekkspruter (to livsformer som er så annerledes fra oss at det er vanskelig å til og med forstå det).

Havboka er godt skrevet. Den er intressant og ofte morsom. På mange måter er det jeg tar med meg fra den en følelse av at dette er en verden jeg må vite mer om, der mine kunskaper er mangelfulle. Jeg vil vite mer om blekkspruter spesielt, men kanskje maneter og ål også.

Æ plukka opp den her fra lesekiosken på Solli plass, fordi æ har hatt en intensjon om å lese den uten helt å komme så langt, så da den va eneste bok av særlig interesse i kiosken tok æ det som et tegn fra oven. Og så leste æ hele i ett jafs på Kaffebrenneriet i Skovveien dagen etterpå, før æ la den tilbake så noe andre kan snuble over den etter mæ.

Æ har lest nokka Ernaux før, men æ tror bare i engelsk oversettelse, uten at det utgjorde noen stor forskjell for opplevelsen fra eller til. Æ likte den, likte kordan det va en bok som på ett vis gikk raskt å lese, men som man på den andre sida kan lese gjentatte ganger fordi teksten føltes rik og verdt å bli i. Æ hadde samme opplevelse av Água Viva av Clarice Lispector, den har æ lest to ganger, begge ganske raskt, men æ vet æ kan vende tilbake til den.

Den ytre handlinga e enkel, ikke uinteressant, men heller ikke det vesentlige. Æ fikk lyst til å lese Årene, som æ heller ikke har lest enda, men en dag. Æ tror det e mer å si, men æ e glad æ leste den, det e kanskje det vesentligste.

@ejnro ELSKER at han i resten av boka stadig kaller folk for "vingelpetter" 😂

Baldwin skriver så godt, og jeg blir så rasende av å lese han. Det er skildringer av hvordan det er å leve med rasisme og under hvit overmakt i USA, men jeg mener det er mer relevant for norske forhold enn det de fleste liker å tru. Det går an å trekke ei linje fra Baldwins USA til Frp's suverene posisjon på meningsmålingene i Norge i dag.

Det var i en forlengelse av Baldwins USA at BLM-protestene begynte, der den andre bølgen var så kraftig at det til og med skvulpa såpass i Norge at liberale Kommentatorer så seg nødt til å sette seg ned å fundere på vegne av majoritetsbefolkinga "men hva med meg oppi alt dette? Risikerer jeg å bli stemplet som en fordomsfull rasist med mindre jeg legger ned bittelitt egeninnsats?"

Og når den voldsomme reaksjonen kom fra ytre høyre, da var Norge fullt på høyde med de mest entusiastiske utland, og det er denne reaksjonære bølgen som fortsatt skyller inn over oss. Det er et, sikkert ikke fullt ut bevisst i mange tilfeller, ønske om å sette minoriteter som ei kort stund fikk tak i mikrofonen og minna storsamfunnet på den strukturelle urettferdigheten i samfunnet tilbake på plass som driver den voldsomme reaksjonen og får hvite folk til å lengte tilbake til ei tid da hvitt overherredømme var strengere håndheva. Og det er denne reaksjonen som har blåst Frp til topps i Norge.

Så sett gjerne Baldwin på pensum i skolen.

Jeg er nok egentlig ti år for ung for å være sånn omtrent jevngammel med hovedpersonen, men jeg kjente meg likevel veldig godt igjen i boka. Den er satt till 1990, et år da det var store omvelvinger i verden. Om ikke annet kjenner jeg denne tiden godt fra bøker, filmer og andre fortellinger. Jeg kan også skimte meg selv som tenåring i Jarle og Helge, av behovet av å bryte med og finne seg en egen plass i omverdenen.

Mannen som elsket Yngve er på overflaten en historie om søttenåringen Jarle som oppdager at han er forelsket i Yngve. Ikke bare er Yngve en gutt, og Jarle hetero med kjæreste, men Yngve er helt annerledes enn de Jarle bruker å ty seg til — Yngve er vanlig, en slik som Jarle tar avstand til.

Det som likevel ga gjenklang hos meg er hvordan dette er en roman om de sene tenårene, og hvordan den man tenker at man er, den man er, raskt kan kastes opp og at man oppdager at man er annerledes enn hva man selv har gått ut fra.

Det er en situasjon som er gjennomgående for Jarle. Ikke bare oppdager han at han er en annen enn den han trodde, men han slites mellom å glede seg over å oppdage at han sammen med Yngve blir en annen og forventningene han fortsatt har til hvem han burde være og den han har vært.

I den beste av verdener hadde Jarle kunne vært begge disse to (og flere til), men Jarles verden og tenårenes verden, i hvert fall ikke den gang og heller ikke ti år senere, tillot det.

Dette var en bok som på alvor fikk meg til å tenke tilbake på min egen ungdomstid, ikke fordi jeg opplevde noe lignende, men fordi jeg kjente igjen meg i figurene og fordi jeg som de fleste i samme alder gjennomgikk en omdefinering av den jeg var (om enn ikke så dramatisk).

Boka er også både lettlest, velskrevet og tidvis ganske morsom.