Einar started reading Förrädarland by Vilhelm Moberg
Nu skall också jag läsa denna bok som är någon slags vital hit på svenska fediversum.
Norskis bosatt i Sverige. Leser norsk, svensk och engelsk. Liker både faglitteratur og skjønnlitteratur. Historie og sci-fi. Skriver på det språk jeg leser på.
This link opens in a pop-up window
Success! Einar has read 31 of 31 books.
Nu skall också jag läsa denna bok som är någon slags vital hit på svenska fediversum.

J. R. R. Tolkien, Christopher Gledhill: La Hobito, aŭ, Tien kaj Reen (Paperback, 2015, Evertype)
The Hobbit is a tale of high adventure, undertaken by a company of dwarves in …
Mi decidis relegi la Hobiton post spekti la filmojn antaŭ kelkaj semajnoj. La filmoj ja estas tre malbonaj — tro longaj, kaj precipe faritaj por tiuj kiuj ĝuis la filmojn La Majstro de l' Ringoj sed neniam legis la librojn. Mi simple deziris alitipan filmon en la etoso de la libro.
Relegi ĝin en Esperanto antaŭ rememoris min pri kiom al mi mankis tiu lingvo. Jam pasis pli ol dek jaroj ekde mi lastatempe legis aŭ parolis ĝin. Komence legis mi malrapide, sed post nelonge sukcesis retrovi pli rapidan legoritmon.
Ankaŭ la rakonto estas bona (sed eble iom simpla, kiel taŭgas por infanlibro). Mi kredas ke mia sepjaraĝa filino ŝatus ĝin se ŝi akceptus ke mi laŭtlegus por ŝi!

J. R. R. Tolkien, Christopher Gledhill: La Hobito, aŭ, Tien kaj Reen (Paperback, 2015, Evertype)
The Hobbit is a tale of high adventure, undertaken by a company of dwarves in search of dragon-guarded gold. A …
I alle konfliktene som i løpet av flere tiår har utspilt seg mellom palestinerne og Israel, er mønsteret tydelig: Når Israel svarer, dør ti eller hundre ganger så mange som de har mistet selv, og alltid flest sivile.
— Molok: om en stor krig på et lite stykke land kalt Gaza by Morten A. Strøksnes (Page 10)
Israels metoder har vært kontroversielle, også blant landets venner. Men kritikken har vært lett, og ddn har prellet av eller blitt direkte latterliggjort. I Israel har det bygget seg opp en forestilling om at krigens lover og regler ikke gjelder for dem. Skulle det være fare på ferde, vil USA alltid stille opp, i FNs sikkerhetsråd og andre steder.
— Molok: om en stor krig på et lite stykke land kalt Gaza by Morten A. Strøksnes (Page 34)
Nazistene insisterte på at den brutale volden som mange kommunister og sosialdemokrater ble utsatt for i konsentrasjonsleirene, hadde en slags oppdragende effekt. De mange avisreportasjene fra de første nazistiske konsentrasjonsleirene fortalte alle den samme historien.
Nå fikk de kommunistiske «terroristene» og de sosialdemokratiske «forræderne» for første gang kjenne på hvordan det var å bidra i produktivt arbeid. Gjennom utmattende kroppsarbeid, i noen tilfeller så brutalt at det hadde dødelig utfall, skulle ikke den politiske opposisjonen bare straffes, den skulle også disiplineres i en slik grad at den føyde seg inn i rekkene og på sikt sluttet seg til det nye regimet.
Det var derfor ikke uten grunn at en av de aller første konsentrasjonsleirene nazistene opprettet, i Oranienburg utenfor Berlin, bar inskripsjonen «Arbeit macht frei» over inngangsporten. Uttrykket har en lang historie i det tyskspråklige Europa og sto på trykk i en bok for første gang i 1873. Da ble det brukt i den betydning at kriminelle kunne finne tilbake til ordinær samfunnsdeltakelse gjennom arbeid, og hadde klare referanser til det nytestamentlige postulatet om at «sannheten skal sette dere fri». Også under Weimarrepublikken kom uttrykket til anvendelse, også da i forbindelse med offentlige prosjekter som skulle få folk i arbeid, men uten de ideologiske konnotasjonene som nazistene la i det.
Theodor Eicke, som sammen med Himmler videreutviklet konsentrasjonsleirsystemet til en permanent institusjon i Nazi-Tyskland, tok med seg uttrykket fra Oranienburg og plasserte det på inngangsporten til konsentrasjonsleiren i Dachau i oktober 1933. Samme tekst ble satt opp ved inngangsporten til en rekke andre konsentrasjonsleire, som Sachsenhausen i 1936, Flossenbürg i 1938, i Groß-Rosen og Theresienstadt i 1940. Det er utvilsomt skiltet over inngangsporten til leiren i Auschwitz som i dag er det aller mest berømte.
I heard of the Grasshopper mainly from hearing C. Thi Nguyen in various podcasts, as this is a book that he has based much of his understanding of games upon (I have still not read anything by Nguyen though).
The Grasshopper is a philosophy book on the topic of games. It preoccupies itself with trying to define what games is, but doesn't stop there. It expands into an argument about ethics and the meaning of existence as Suits explains that in Utopia the only thing we will preoccupy ourselves with is playing games.
Suits defines games (as far as my memory goes) as an activity done with a goal in mind and done with certain (inefficient) constraints set by specific rules. Thus mountain climbing is a game as the climber wants to reach the top of the mountain, but only by climbing it, not by using a …
I heard of the Grasshopper mainly from hearing C. Thi Nguyen in various podcasts, as this is a book that he has based much of his understanding of games upon (I have still not read anything by Nguyen though).
The Grasshopper is a philosophy book on the topic of games. It preoccupies itself with trying to define what games is, but doesn't stop there. It expands into an argument about ethics and the meaning of existence as Suits explains that in Utopia the only thing we will preoccupy ourselves with is playing games.
Suits defines games (as far as my memory goes) as an activity done with a goal in mind and done with certain (inefficient) constraints set by specific rules. Thus mountain climbing is a game as the climber wants to reach the top of the mountain, but only by climbing it, not by using a helicoptre. There is more to it than that, and some of the finer details surely was lost on me.
Trying to define games is one thing — as an avid board gamer I am used to this discussion, sometimes to the end of parody (what is a war game? What is the difference between activities and games?) — but the Grasshopper points further towards trying to explain why games is important to us.
I sometimes dabble in computer games, but mainly enjoy board games. I like the mental challenge of it, but also the social interaction. Without the constraints given by the rules these games would not give either of these. If I could fulfil the goal of any game without any friction I wouldn't get to think about how to solve the puzzle of the game, nor interact with my fellow players during the game. Without the friction we wouldn't even have anything to talk about afterwards. It wouldn't be a game.
Suits talks a bit in the end of the book that playing games would be the only thing we do in Utopia. Playing games would be the only meaningful activity when we live in abundance and all our wishes and needs are gratified.
It follows from this (and this is probably Suits intention) that we should think about the role of constraints for our well being in our current non-utopian world too. Do we need constraints, and if yes, which? To challenge oneself through (unnecessary) constraints is a way to make things more interesting and to develop as a person. A game is not interesting because the player fulfils a goal, but because the player fulfils the goal in unexpected ways. This is how we learn and thrive.
I celebrate innovations that make life necessities easier, but I think we need to think about what we enjoy about the world around us as we thrundle towards utopia (we are not). When most of us doesn't need to farm our own food we have the opportunity to grow food for the love of the activity, in interesting and challenging ways (no fertilizer! vertically! in barren soil!).
The book is written as a socratic diagogue between the Grasshopper and a few other characters. This makes it an easy and fun read. It is still a mouthful to swallow and I think a couple of the finer details passed me by, especially in the second half of the book. It is probably a book I should and will read again.
Har aldri lese noko av Gulliksen før, og no fekk eg det for meg at det var på tide, så eg har hatt eit Gulliksen-raid på biblioteket. Denne sklei eg igjennom på nokre få timar, men eg kjem nok til å tenkje på henne ei god stund. Eg likar korleis han prøver å sette ord på kva kjærleik er og korleis han kan forandre seg og ta slutt, det er gjenkjennelege tankar. På det innhaldsmessige planet er det samtidig ikkje så overraskande at det går som det går. Eg får ikkje noko inntrykk av at dei to hovudpersonane har noko felles prosjekt eller noko dei er opptekne av eller bryr seg om, anna enn at dei dyrkar ei felles førestilling om at parforholdet deira er annleis og betre enn andre parforhold. Men slik boka framstiller det, verkar det som dette unike forholdet først og fremst kjem til uttrykk gjennom sex, …
Har aldri lese noko av Gulliksen før, og no fekk eg det for meg at det var på tide, så eg har hatt eit Gulliksen-raid på biblioteket. Denne sklei eg igjennom på nokre få timar, men eg kjem nok til å tenkje på henne ei god stund. Eg likar korleis han prøver å sette ord på kva kjærleik er og korleis han kan forandre seg og ta slutt, det er gjenkjennelege tankar. På det innhaldsmessige planet er det samtidig ikkje så overraskande at det går som det går. Eg får ikkje noko inntrykk av at dei to hovudpersonane har noko felles prosjekt eller noko dei er opptekne av eller bryr seg om, anna enn at dei dyrkar ei felles førestilling om at parforholdet deira er annleis og betre enn andre parforhold. Men slik boka framstiller det, verkar det som dette unike forholdet først og fremst kjem til uttrykk gjennom sex, og sex er jo strengt teke ikkje så unikt, det er vel tverimot ekstremt allmennmenneskeleg. Ho er treningsnarkoman (i seg sjølv eit teikn på at livet manglar meining), han har ryddemani, og det er det. Med det som utgangspunkt er det ikkje så overraskande at minst ein av dei er veldig open for noko nytt og uventa, noko som får henne til å kjenne seg viktig og levande. Dette er ikkje meint som kritikk av boka, tvertimot. Det interessante er jo å få eit innblikk i korleis dette forholdet, som eigentleg er eit heilt alminneleg forhold (eller, om ein vil, unikt på same måten som alle forhold er unike), går i oppløysing. Og boka viser at det går i oppøysing på kjende måtar, som det nettopp difor er viktig å prøve å sette ord på.

J. R. R. Tolkien, Christopher Gledhill: La Hobito, aŭ, Tien kaj Reen (Paperback, 2015, Evertype)
The Hobbit is a tale of high adventure, undertaken by a company of dwarves in …
Såg filmtrilogin nyligen. Den var riktig dålig, men jag påmindes om att boken kan läsas många gånger.

In the mid twentieth century the philosopher Ludwig Wittgenstein famously asserted that games are indefinable; there are no common threads …
Alfred Döblin reser som sekulär tysk jude genom Polen under en av det judiska Polens höjdpunkter, 1924. Han tecknar ner en enorm värld som två decennier senare skulle vara borta. Trasproleratiatet och kommunisterna i Nalevkes, de chassidiska sekterna på polska landsbygden, Goens synagoga i Vilna och massor av andra platser. Han skildrar också det kristna Polen och den enorma mångkultur som präglade många av de stora polska städerna - och som gjorde dem otroliga. Och han gör det med humor och personliga perspektiv.
Det är den första boken jag läser i Doctorows serie om Martin Hench, som är "forensic accountant" och både jagar finansiella brott samtidigt som han förklarar dem för läsaren. Kul, spännande och häftig läsning.
@Majomacka@social.spejset.org Han pratar lite om den i senaste avsnittet av Beyond Solitaire.
@Majomacka@social.spejset.org Games: Agency as Art kom väl 2020. Om du tänker på the Score) verkar den också vara ute (utgett januari 2026), men kanske inte så tillgänglig än. Har inte läst några av dem, men det känns som något jag får beta av så småningom.