User Profile

You learn to banish from your mind the illusory fantasy that there is some precious, intact wilderness still out there, beyond the horizon, where wildlife can eke out a healthy existence outside the realm of our dominion. You come to see how the other species we share this planet with occupy the marginal spaces we leave for them—usually those we can’t figure out how to more directly occupy or exploit, like the floodplain of the river behind the factories; or places we have already trashed, like landfills and the pathways of abandoned petroleum pipelines. The beauty of nature is still there. In a way, it is more beautiful when it manifests in these fallen places, because of the resilience it reveals. But it is also deeply damaged and scarred, evidence of the way we have remade the world into some butchered cyborg. The deeper lesson that accretes as you learn to really see these places is that the damage we see in the natural world around us is a mirror, a reflection of the damage we feel inside ourselves, even on the days when we feel healthy. We, as a collective, are the ones causing the horror show of everyday life that we live in with our eyes averted. We cause it by our sometimes willing, sometimes hoodwinked, sometimes coerced participation in a system of subjugation, extraction, and accumulation that makes the Earth and each of us its slaves, training us to see ourselves as apart from nature in the same way it alienates us from each other and from ourselves.

— A Natural History of Empty Lots by Christopher Brown

Det viktigste skatten gjør er dermed å inndra kjøpekraft fra privat sektor, noe som samtidig bidrar til omfordeling når rike betaler mer skatt enn fattige. Deler av de rikes kjøpekraft og samfunnsmakt må inndras for at vi skal kunne disponere mer av arbeidskraftressursen i demokratisk styrt offentlig sektor. Derfor skattlegger vi egentlig ikke de rike fordi vi trenger pengene deres, men fordi vi trenger at de ikke har de pengene.

— Kampen om verdiene by Ola Innset

Når jeg henter min yngste datter i barnehagen, er jeg takknemlig overfor barnehagelærerne som har gitt henne omsorg og pedagogisk veiledning mens jeg gjorde andre ting. Jeg er også takknemlig overfor velferdsstaten, samfunnsordningen som gjør dette mulig. Men jeg behøver ikke nødvendigvis å være takknemlig overfor landets rikeste, som i kroner og øre selvsagt betaler mer skatt enn de fleste andre. Det er fordi det ikke er pengene det handler om, men arbeidsdelingen som alle bidrar til. derfor trenger vi ikke flere lønnsomme bedrifter innen for eksempel telefonsalg for å kunne ha nok folk på jobb i landets barnehager. isteden kan det til og med være motsatt: Dersom vi tar de riktige grepene kan færre telefonselgere gi utslag i flere barnehagelærere.

— Kampen om verdiene by Ola Innset

Keynes var en sitatmaskin av de sjeldne. I en radiotale fra 1942 sa han at «alt vi faktisk kan gjøre, har vi råd til». Det er en innsiktsfull uttalelse, som peker mot at det ikke er penger som setter begrensningene for hva som er mulig. Begrensningene ligger isteden i den fysiske verden, teknologien og arbeidskraften vi har til rådighet. Penger er en sosial konstruksjon.

Siden staten utsteder pengene, kan den i prinsippet når som helst bruke penger til å sette folk i arbeid for å gjennomføre samfunnsnyttige prosjekter. Begrensningene ligger ikke i hvor mye penger det koster, men i hvordan vi benytter vår samlede arbeidskraft. Alt vi kan gjøre, har vi råd til.

— Kampen om verdiene by Ola Innset