Einar replied to Eivind (like the Terrible)'s status
@3ivin6 Ja, denne føltes jo aktuell. Så den i butikken her om dagen og ble litt nysgjerrig.
Norskis bosatt i Sverige. Leser norsk, svensk och engelsk. Liker både faglitteratur og skjønnlitteratur. Historie og sci-fi. Skriver på det språk jeg leser på.
This link opens in a pop-up window
30% complete! Einar has read 6 of 20 books.
@3ivin6 Ja, denne føltes jo aktuell. Så den i butikken her om dagen og ble litt nysgjerrig.
@BEZORP@books.theunseen.city This is a good one. As most LeGuin-stories.
@fivrelden Det er fantastisk at han fortsatt gir ut bøker. Med barnets Karsten&Petra-bøker er nok Bringsværd den forfatter vi har flest bøker av her hjemme til tross for at han går litt under radaren.
Starter villain is one of those books where I had to tell every body around me the latest funny or outrageous quote as I encountered it. I read it in record time, have over 27 passages quoted in my reader, and saved it to my favorites list.
The story premise seems preposterous, but John Scalzi managed to produce a story that makes sense... an outrageous, funny, twisted sort of sense. It's also surprisingly insightful and pragmatic, and turns the tropes on end, points out the ridiculousness of comic book villains, but also comes up with a reasonable business plan for a Billionaire Super Villain. I'm not going to say it's entirely plausible, but it is a fun, wild ride that's worth the effort. It definitely put a smile on my face!
Lærte mye om antifascisme i mellomkrigstida både i Norge og andre i hovedsak europeiske land. Det er en lang bok, men det er veldig dagsaktuelt stoff.
Sammen med Gerhardsen og Tranmæl er Hambro, som antagelig vies større plass enn dem begge, den store antifascistiske helten i denne framstillinga. I en periode virker han å være nærmest den eneste borgerlige stemmen som kjemper mot en borgerlig-fascistisk allianse. Jeg tipper Bals har hatt veldig lyst til at noen av dagens borgerlige politikere skulle plukke opp boka og ta til seg dette, men det kommer de jo ikke til å gjøre. Det finnes ingen Hambro som advarer mot å gå i allianse med ytre høyre i dag.
'Skammen' har mycket av den intensitet och glöd som jag hittade i 'Omständigheter' och 'Åren'. Den förmår att med utgångspunkt i något djupt personligt -- här en händelse då hennes far försökte att döda hennes mor -- att prata om något allmängiltigt och att berätta om en tid.
Det är tydligt att händelsen mellan hennes förälder skakade om henne rejält och ändrade hennes relation till föräldarna, men det är ändå inte detta boken handlar om. Efter att ha läst två av hennes andra böcker borde jag varit förbedd, men blev ändå nästan lite besviken på att hon inte pratade mer om det.
I stället handlar boken om hennes relation till föräldarna, till sin hemstad och till den katolska privatskola hon gick i. Ett barns förväntningar till att bli vuxen och vuxenväldens förväntningar på ett barn. Och klass. När Ernaux skriver om sig själv, föräldrar, grannar, skolkamrater, lärare och andra som …
'Skammen' har mycket av den intensitet och glöd som jag hittade i 'Omständigheter' och 'Åren'. Den förmår att med utgångspunkt i något djupt personligt -- här en händelse då hennes far försökte att döda hennes mor -- att prata om något allmängiltigt och att berätta om en tid.
Det är tydligt att händelsen mellan hennes förälder skakade om henne rejält och ändrade hennes relation till föräldarna, men det är ändå inte detta boken handlar om. Efter att ha läst två av hennes andra böcker borde jag varit förbedd, men blev ändå nästan lite besviken på att hon inte pratade mer om det.
I stället handlar boken om hennes relation till föräldarna, till sin hemstad och till den katolska privatskola hon gick i. Ett barns förväntningar till att bli vuxen och vuxenväldens förväntningar på ett barn. Och klass. När Ernaux skriver om sig själv, föräldrar, grannar, skolkamrater, lärare och andra som finns med är klassmedvetenheten hela tiden där som något som begränsar och styr människor -- är bestämmande för vad de får göra, klä sig och uppträda.
Boken är som det andra jag har läst av Ernaux väl skrivet, väl berättat, personligt utan att vara partikulärt. Den saknar ändå något av det jag hittade i 'Åren', men det säger mer om vilken utomordentlig bra bok 'Åren' är än kastar skugga över denna. Den är fortfarande en av de bästa böcker jag läst på länge.
Dock misstänker jag att Ernauxs böcker skall läsas intensivt över några få dagar, det är så de är menat att upplevas. Jag tog några dagars paus två tredelar ut i boken och kände att intensiteten lagt sig något när jag kom tillbaka til den.
"My father tried to kill my mother one Sunday in June, in the early afternoon." Shame begins as the story …
Æ skulle bare lese litt før æ sovna, og plutselig hadde æ fullført hele boka, så det her e ikke nødvendigvis en leseopplevelse som tar lang tid. Men om man e rette sorten tror æ det e en leseopplevelse som kan sitte i kroppen i lang tid.
Æ tenke litt på kordan den her boka hadde sett ut om den kom litt seinere, ikke i «det politiske landskapet», men for Kobabes egen del, fordi det e ting der som føles som dem ikke nødvendigvis e ferdigtenkt (i den grad man noensinne kan tenke ferdig om kjønnogidentitet (jojo, man kan sikkert, om man e ciskjønna og kjedelig), men den tape ikke nokka på å finnes i sin nuværanes form, kanskje med unntak for for eventuelle lesera som ikke bryr sæ så mye om Kobabes utforsking av egen identitet, men heller vil lese den som en introduksjon til transidentitet?
Den e lett, …
Æ skulle bare lese litt før æ sovna, og plutselig hadde æ fullført hele boka, så det her e ikke nødvendigvis en leseopplevelse som tar lang tid. Men om man e rette sorten tror æ det e en leseopplevelse som kan sitte i kroppen i lang tid.
Æ tenke litt på kordan den her boka hadde sett ut om den kom litt seinere, ikke i «det politiske landskapet», men for Kobabes egen del, fordi det e ting der som føles som dem ikke nødvendigvis e ferdigtenkt (i den grad man noensinne kan tenke ferdig om kjønnogidentitet (jojo, man kan sikkert, om man e ciskjønna og kjedelig), men den tape ikke nokka på å finnes i sin nuværanes form, kanskje med unntak for for eventuelle lesera som ikke bryr sæ så mye om Kobabes utforsking av egen identitet, men heller vil lese den som en introduksjon til transidentitet?
Den e lett, i mangel av et bedre ord, der for eksempel Luca Dalen Espseths Født i rett kropp e omstendelig, fordi han sett for sæ å forklare koffor ting e som dem e, mens Kobabe sin fortelling vise kordan det e, uten nødvendigvis å gå nærmere inn på forskjeller og ulikheter og andre transfolks opplevelser av det samme (anna enn der dem e en naturlig del av omgangskretsen). Det betyr ikke at det e en kvalitetsforskjell av nokka slag, men kanskje mer at man ikke kan lese den ene og forvente å finne det den andre gjør? (Men om man har familiemedlemmer som e velvillig innstilt men ikke helt skjønne greia tror æ de to bøkern i gave som kombinasjon kan gjøre ting litt tydeligere?)
Sjøl kjente æ mæ igjen i en god del av det, særlig delan om seksuell legning, og den frydefulle følelsen i å være kanskje 17 og bli tatt for å være gutt, og for ikke å snakke om det med å bli konfrontert med «når du får barn» og umiddelbart være sikker på at det ikke e nokka man vil. Æ e glad den finnes, og unne den et langt og lykkelig eksisteranes liv i så mange bibliotek som mulig, sånn at folk kan snuble over den når dem treng det.
@3ivin6 Det er veldig trivelig når man oppdager sånne!
I Høyre la Hambro inn mye politisk kapital på å forhindre listesamarbeid med Nasjonal Samling. Han og partisekretæren Harald Gram møtte sterk intern motstand for dette standpunktet, blant annet i Stavanger, Trondheim, Akershus, Hedmark, på Nesodden og i Drøbak, og ikke minst i «de mest velstående bydelene i Oslo». Bergens Aftenblad oppfordret lokalpartiet i byen til å søke samarbeid med NS, til tross for at partiet sentralt vedtok en uttalelse mot det. Etter at Bergen Høyre først aksepterte partilinja, vedtok et godt besøkt medlems- og nominasjonsmøte å samarbeide med NS. flertallet for et slikt samarbeid var overveldende: 131 stemmer for, og bare 49 imot.
— Våre kamper by Jonas Bals
Jag är inte längre lika övertygad om det hegelianska projektet som jag var förra gången jag läste texten. På det sättet så är jag inte längre övertygad om att Hegels estetik är särskilt relevant för vår tid. Den präglas av en stark fetischisering av det abstrakta som jag uppfattar som missriktad. Att konsten inlemmas i världsandens process gör att den får en tydlig riktning och förlorar sin autonomi. Jag tror att det är just i konstens autonomi som den blir mest meningsfull. Samtidigt är detta en bra introduktion till Hegel, den är förhållandevis lättläst (åtminstone jämfört med Fenomenologin) och gör att man får åtminstone grundläggande förståelse av Hegels dialektiska tillvägagångssätt och förstår att det inte rör sig om motsatsernas spel utan om begreppens, andens och världshistoriens självutveckling.
For en fantastisk fin bok. Dagbokstekster av en italiensk husmor som e blitt kontorarbeider grunnet den økonomiske tilstanden, skrevet fra november 1950 til mai året etter. Noen ganger kort, noen ganger langt, noen ganger sjokkert over ka ho finn ut om sæsjøl. Alt i et språk som e nennsomt og selvsagt, oversatt av Inger Hagerup og opprinnelig utgitt i 1955, men den her utgaven e litt modernisert (står det, uten at det står kæm som har gjort ka, men Pax om det), men på den skånsomme måten, føltes det som? Æ tror den bare e gjort litt lettere å lese med mer moderne øyne. Det va litt trist og ganske fikt og æ e veldig glad æ leste den, sjøl om æ nu ikke lenger huske kordan æ endte opp med å lese den.
@tanketom Her ringer det ei bjelle ... og ved videre utforsking viser det seg at jeg har lest en annen bok av samme forfatter, 'The Case For Working With Your Hands Or Why Office Work Is Bad For Us And Fixing Things Feels Good'. Hvor ble det av den boka? Husker at jeg likte den, og at den utfordret meg som uhendig akademiker. Tror det er for lite praktisk arbeid i mitt liv akkurat nå.