User Profile

Musing takes place in a kind of meadowlands of the imagination that has not yet been plowed, developed, or put to any immediately practical use. Enviromentalists are always arguing that those butterflies, those grasslands, those watershed woodlands, have an utterly necessary function in the grand scheme of things, vene if they don't produce a market crop. The same is true of the meadowlands of imagination, time spent there is not work time, yet without that time the mind becomes sterile, dull, domesticated. The fight for free space—for wilderness and for public space—must be accompanied by a fight for free time to spend wandering in that space. Otherwise the individual imagination will be bulldozed over for the chain-store outlets of consumer appetite, true-crime titillations, celebrity crises.

— Wanderlust by Rebecca Solnit (Page 289)

Og nå sto Kimon og Toril og snakket om de brente skriftene. Jeg kjente en begynnende interesse, en trang til å utforske skriftene, til å dykke ned i hele den epikureiske filosofien, til å følge med i undersøkelsene deres. Men samtidig kjente jeg en merkelig uro, nesten en slags frykt, sikkert en frykt for å falle ned i det svarte papyrushullet deres. Bare for å se alt sammen oppløse seg. For var det ikke bare enda et prosjekt som skulle begeistre og settes ut i verden og oppgis og etterlates igjen, og snart kunne vi le litt av Kimon og Toril, som vi innimellom har gjort av Ralf eller Gita eller metonittene eller folkene i Lugano: av insisteringen deres, begeistringen, forsøkene på å få andre til å bli med? Og nå sto jeg her igjen. Stadig med en følelse av en fornyet vilje til å komme ut av den attende, men nå også med en spirende interesse for det store papyrusprosjektet som vi kunne kaste oss inn i og sitte fast i. Alle mulighetene den attende gir oss. Dører som åpner seg. Ikke til den nittende, men til en ny variant av gleden over å ha all denne tiden som den attende forærer oss.

Jeg kjente på en oppgitthet, et mildt mismot, en trang til å trekke meg tilbake, til å holde meg fri fra deres tankegang, en frykt for at jeg igjen skulle kaste meg inn i et lovende prosjekt, for å sitte fast i disse skriftene og kanskje til og med ønske meg flere attende novembre. Det hadde skjedd før.

Burde vi ikke heller dyrke grønnsakene våre og la være å slite på verden, bli eldre og eldre og til slutt dø stillferdig og med en eller annen form for verdighet, stadig midt i den attende? Én etter én. Forsvinne. Falle av verden. Helst uten å sette spor. Uten å ødelegge noe. Tenkte jeg, eller hva man nå gjør når det bare er en svak tåke i hjernen, en følelse et sted i kroppen og noen svevende og litt vage forestillinger, som man først får utkrystallisert senere.

— Om utregning av romfang VI by Solvej Balle (Page 43 - 44)

Streets are the space left over between buildings.

— Wanderlust by Rebecca Solnit (Page 175)

Det viktigste vi kan gjøre for å utvide og forbedre velferdsstaten i Norge er imidlertid å øke skattene for de som har aller mest.Mer av de rikes kjøpekraft må inndras. Da vil vi kunne bruke flere av våre menneskelige ressurser på felles velferd, istedenfor produksjon av overskudd ti llandets bedriftseiere. I framtida vil en slik vridning av arbeidskraftressurser over mot felles velferd bli tvinende nødvendig

— Kampen om verdiene by Ola Innset (Page 104)

perhaps walking should be called movement, not travel, for one can walk in circles or travel around the world immobilized in a seat, and a certain kind of wanderlust can only be assuaged by the acts of the body itself in motion, not the motion of the car, boat, or plane.

— Wanderlust by Rebecca Solnit (Page 6)