Reviews and Comments

Det er ikke vanskelig å sette fingeren på hva som gjør Morten Strøksnes' Havboka så bra. Den har et intressant anslag: To venner som på mange måter er ganske ulike, men som trives i hverandres selskap, bestemmer seg for at de skal fange en håkjerring, en av de største og uhyggeligste haiene som lever i havet. For den ene er dette noe han alltid har drømt om, inspirert av historier han har hørt fra eldre slektninger. Den andre haker på, kanskje utifra vennskapet, men også utifra en fascinasjon med havet.

Slik handler deler av boken om vennskapet og det felles Prosjektet, og man følger oppturer og nedturer. Prosjektet å fange en håkjerring er bokens røde tråd.

Det som bærer boken og som løfter den opp fra andre bøker som handler om (menns) vennskap og felles Prosjekter er den store fascinasjonen den formidler for havet og vår relasjon til den. Jeg er oppvokst ved kysten med forfedre som var sjøfolk eller fiskere (min morfar er oppvokst i området rundt Vesthavet der boka utspiller seg), men har egentlig ikke hatt noe forhold til det bortsett fra noe som er der. Jeg har ikke fisket, ikke levd av det og sjelden reist over det. Det er lett å glemme at det finns en hel verden der under og at den er minst like fascinerende som den over vannflata, men kanskje vanskeligere for oss å forstå.

Fordi at det finnes en hinne mellom oss og livet i havet har vi vanskelig for å ta inn over oss verdien av livet og hvordan vi på mange måter er avhengige av det, også vi som ikke spiser fisk. Som Strøksnes understreker så er størstedelen av jordoverflata hav, store deler av det biologiske mangfoldet og arter vi ikke kjenner til finnes i havet, og landskapet under vann speiler i stor grad den som ligger over med daler, fjeller og sletter.

Det er kanskje det at vi ikke kan se mye av den verdenen som ligger under havskorpa som gjør at vi holder på med slikt som tråling, dyphavsborring etter olje og storskala fiskeoppdrett. At gruvedrift på havbunnen nå har blitt ett hett tema gjør at behovet for å forstå og fascineres for havet er stort. Det er mye å fascineres av i verdenen under vann. Havboka handler ikke bare om håkjerringa, som er intressant, men ikke virker som en trivelig figur, men Strøksnes forteller også om hvaler, blekkspruter, maneter, fisk og andre dyr.

Jeg opplever at det finnes en økende interesse for havet og Havboka tar på mange måter plass blant populærvitenskaplige bøker om havet som har kommet de siste ti årene. Her i Sverige er Patrik Svenssons Ålevangeliet et annet eksempel, som også vant Augustprisen for beste faglitterære bok. Jeg vet også at det har kommet liknende verk som tar utgangspunktet i maneter og blekkspruter (to livsformer som er så annerledes fra oss at det er vanskelig å til og med forstå det).

Havboka er godt skrevet. Den er intressant og ofte morsom. På mange måter er det jeg tar med meg fra den en følelse av at dette er en verden jeg må vite mer om, der mine kunskaper er mangelfulle. Jeg vil vite mer om blekkspruter spesielt, men kanskje maneter og ål også.

Jeg er nok egentlig ti år for ung for å være sånn omtrent jevngammel med hovedpersonen, men jeg kjente meg likevel veldig godt igjen i boka. Den er satt till 1990, et år da det var store omvelvinger i verden. Om ikke annet kjenner jeg denne tiden godt fra bøker, filmer og andre fortellinger. Jeg kan også skimte meg selv som tenåring i Jarle og Helge, av behovet av å bryte med og finne seg en egen plass i omverdenen.

Mannen som elsket Yngve er på overflaten en historie om søttenåringen Jarle som oppdager at han er forelsket i Yngve. Ikke bare er Yngve en gutt, og Jarle hetero med kjæreste, men Yngve er helt annerledes enn de Jarle bruker å ty seg til — Yngve er vanlig, en slik som Jarle tar avstand til.

Det som likevel ga gjenklang hos meg er hvordan dette er en roman om de sene tenårene, og hvordan den man tenker at man er, den man er, raskt kan kastes opp og at man oppdager at man er annerledes enn hva man selv har gått ut fra.

Det er en situasjon som er gjennomgående for Jarle. Ikke bare oppdager han at han er en annen enn den han trodde, men han slites mellom å glede seg over å oppdage at han sammen med Yngve blir en annen og forventningene han fortsatt har til hvem han burde være og den han har vært.

I den beste av verdener hadde Jarle kunne vært begge disse to (og flere til), men Jarles verden og tenårenes verden, i hvert fall ikke den gang og heller ikke ti år senere, tillot det.

Dette var en bok som på alvor fikk meg til å tenke tilbake på min egen ungdomstid, ikke fordi jeg opplevde noe lignende, men fordi jeg kjente igjen meg i figurene og fordi jeg som de fleste i samme alder gjennomgikk en omdefinering av den jeg var (om enn ikke så dramatisk).

Boka er også både lettlest, velskrevet og tidvis ganske morsom.

Thomas Müntzer is a person that stuck around in my memory after reading the historical thriller Q by the Luther Blisset Collective some fiftheen years ago.

Why does a fanatic preacher from the 16th century that led a failed peasant rebellion in Southern Germany interest me?

I think it is something like this: I grew up in a not very strict, but religious and chuch-going family. When we moved my parents got to know many of their friends in church. We probably never learnt anything about the reformation there, but when I did in school and during my Confirmation we only learned about Luther.

I was an adult when I learned that the reformation included a multitude of movements and thinkers, many which were in opposition to Luther in many ways, but which has largely been forgotten in the official retelling of the event. This also opened up the reformation as an historical period and I discovered that it was way more interesting than I first thought and that is worth looking into for all who are interested in historical change.

Getting to know Thomas Müntzer (and many of the other movements) also showed me that Luther maybe wasn't as amiable of a thinker as I first thought and that there has been movements earlier in history that has in some form or another strived for a more equal society (the English Levellers and Diggers piques my interest in the same way, even should I trust Drummond there may be a loose links from the German Anabaptists).

The story of Thomas Müntzer is also the story of those who lost and thus didn't get to write the history. The loosers of history is almost always interesting.

So what entices me is an image of a priest in his robes and one of these flat-top hats that goes over the ears, standing on a hill, swinging a sword while he slanders the princes for ruining the life of the common people in his best German while the peasants of Thuringia stands behind him and the paid mercenaries of the German nobility stands on the other?

Yes. I think so.

And probably the image isn't entirely true. What is clear from Drummonds book is that we know some things about Thomas Müntzer, but because not much has been saved of his books and letters (and that the DDR government managed to gift some of his letters to Stalin on his seventieeth birthday) there is so much we simply can't know.

Maybe this is one of the reasons that many have been interested in Müntzer, including Friedriech Engels which wrote a book on the German Peasants War, that beyond what is solid facts we can project a little bit of what we like onto him?

Vanskelig å forstå såpass gamle teologiske tekster, men leste den sammen med Andrew Drummonds biografi over Müntzer så det ble lettere. Leste de forskjellige utdragene i samband med at de ble referert i biografien.

Syntes at det var morsomt at Luther gjennomgånde ble omtalt som "Doctor Liar".

'De fattigas krig' hittade jag i stadens Gospelbokhandel bara få dagar efter att jag fått hem Andrew Drummonds biografi över Thomas Müntzer från en annan av stadens små bokhandlar. Två relativt nya biografier om samma reformationsteolog. Nu skall de läsas tillsammans, tillsammans med den bok med textutdrag som jag hade sen tidigare.

Thomas Müntzer är en person som har följt mig sen jag lästa Luther Blisset-kollektivets spänningsroman 'Q' som är satt till reformationen och där teologen Thomas Müntzer spelar en av rollerna. Det är också författarna av denna som skrivit förord till boken jag har med textutdrag utgiven på Verso books.

'De fattigas krig' är en kort bok, en kort bok med många korta kapitler som inte bara berättar historien om Thomas Müntzer från hans födsel till han avrättas för att ha lett det tyska bondeupproret, men också om historien om de som kom före honom. Boken förmedlar genom ett fåtal sidor ett skeende som är båda komplicerad och dramatiskt, men med en intesitet som smittar av sig.

Nu går jag vidare till Drummonds lite tjockare, men om jag skall gissa utifrån andra böcker jag läst av honom: inte mindre dramatiska bok.