Reviews and Comments

Vad kan man egentligen säga om den här boken? Den är kanske särskild viktigt när vi igen ser aborträtten ifrågasättas inom politiken. Särskild viktig läsning är den nog för oss män som aldrig har eller kan bära fram ett barn med allt vad det innebär.

'Omständigheter' är en bok som berätter om hur en abort kan upplevas i en tid där det är olagligt och straffbart, men där aborter ändå utförs. Den är djupt personlig och där ligger styrkan i boken. Som läsare förstår man vilket dilemma huvudpersonen står i -- ett val som den inte tar lätt på.

Huvudpersonen behöver inte bara dölja graviditeten för sin omgivning, men också diskret leta upp personer som kan hjälpa henne -- något som i sig är förnedrande -- med risken för att komma i kontakt med någon som är oseriös eller som har oädla baktanker.

Det är just detta som den personliga berättelsen skall göra: berätta om erfarenheter som andra inte kan uppleva, men behöver förstå (lite).

Den boken det er lettest for meg å sammenligne Frode Gryttens 'Saganatt' med er 'En isbjörns memoarer' av Yoko Tawada som jeg leste i fjor. Begge bøkene inneholder tre fortellinger med hver sin hovedperson som både henger sammen og som ikke gjør det. Der 'En isbjörns memoarer' forteller historien til tre (merkverdige) isbjørner med dyrehagefavoritten Knut i siste delen, forteller 'Saganatt' historien om tre generasjoner Lunde, selv om den siste delen fortelles fra Einar Gerhardsens perspektiv (ja, den Einar Gerhardsen, i 2011).

For meg er det ekstra intressant da fortellinga begynner 1980 -- noen få år før jeg ble født -- i det Arvid Lunde tiltrer en ansettelse som historielærer ved Odda gymnasium og slutter 2011 med at sønnen Robby Lunde forsøkes å settes dit for mord, samme år som jeg leverte masteroppgaven min. Jeg tror det er noe av nøkkelen til romanen: Grytten forsøker å fortelle oss noe om den tiden og hvordan samfunnet har forandret seg. Ved å dele opp historien i tre distinkte deler med tre distinkte fortellerstemmer klarer han å fortelle denne på en livlig og underholdende måte. De tre delene skiller seg noe fra hverandre i fortellerstil, spesielt den siste delen hvor en rekke døde arbeiderpartifolk lever som ulevende med oppgave om å korrigere feil som gjøres av levende partimedlemmer.[^1]

Først møter vi Arvid Lunde som ansettes som lektor ved Odda gymnas. Han kommer fra Bergen til det lille industrisamfunnet. Han har ambisjoner både for seg selv og Odda. Han bytter ut kaffemaskina på arbeidsplassen, han jogger, han melder seg inn i Arbeiderpartiet. Han er en person som har egne tanker for Odda, men som ikke hører til der. Først når det viser seg at Arvid Lunde er en vellykked aksjespekulant og han forlater Odda tar innbyggerne i Odda ham til seg. Nå følger de tett på hva han gjør i hovedstaden gjennom media og den telefonkontakten som en tidligere lærerkollega har med ham. Rikdommen leder likevel ikke ham til endelig lykke. Børsnedgangen på sent åttitall blir begynnelsen på nedgangen, noe som også befolkningen i Odda bevittner på avstand, og ned i en dypere og dypere spiral.

I andre del følger vi Arvids far Harold M. Lunde -- Møbel-Lunde -- som flitig og pliktoppfyllende drev videre møbelforretninga i Bergen som hans far startet og som han i sin tur hadde håp om at noen av sønnene skulle ta over. Møbelforretninga har han i stedet blitt tvungen å legge ned etter at Ikea byggde et nytt varehus i Åsane. Vi møter en mann som har mistet alt og som er på vei mot Sverige for å kidnappe Ingvar Kamprad. Her viser Grytten seg fra sin humoristiske side. Han lar hovedpersonen fortelle flere personer på veien til Sverige om hva han planlegger, men det virker ikke som noen egentlig tar han på alvor.

Eg skal kidnappe ein mann, seier eg. Han [politimannen] smilar. Ein svenske, då? spør han. Ja, det er planen, seier eg. Då forstår eg at du har det travelt. (s. 170)

Når han til slutt lar Møbel-Lunde klare å kidnappe Ingvar Kamprad virker det ikke engangsom om kidnappingsoffret synes det er spesielt brysomt. Kamprad er på gjennomgående godt humør og Horold Lunde vet ikke helt hvordan man skal gjøre. Heller ikke han oppnår det han ønsker -- og er det han vil aller mest egentlig at Ikea-sjefen skal innrømme at han mest har solgt sjusk?

Robby Lunde, Arvids sønn og Harolds barnebarn, er vanskeligere å få tak på blant annet fordi at han i den tredje delen er en biperson. Vi får følge en gruppe ulevende sosialdemokrater (Gerhardsen, Bratteli, ...) som intervenerer der sosialdemokrater har rotet seg inn i forhold som kan skade partiet. En mann har falt i døden fra regjeringsbygget og det er noe som ikke stemmer. Robby Lunde er en person som dukker opp i etterforskningen, men det er vanskelig å få tak på hvem han egentlig er fordi man ser såpass lite til ham. Kanskje ligger noe av nøkkelen til hans rolle i fortellingen akkurat der. Hverken faren eller farfaren kjente ham, og Grytten lar heller ikke oss bli kjent med ham. Robby Lunde er en som lever i skyggene fra fortellingene om faren og farfaren, men ogsåi skyggene av det norske sosialdemokratiet.

Hva kan Saganatt fortelle oss? Er det at vi lever i skyggene av sosialdemokratiet i en verden som har blitt forandret av storselskaper og aksjekapital, at ikke bare tar det levebrødet for den som driver en liten bedrift, men også for den som tilsynelatende lykkes med å ride på oppgangen. For er ikke de lykkeligste i denne boka de som lever og deltar i sitt lokalsamfunn, nemlig industriarbeiderne som henger på Smeltaren i Odda etter arbeidstid? Til og med rektor Brink, vars kone er så skuffet over ham, kommer godt ut av det der han har funnet sin spesielle plass og rolle i Odda.

[^1]: Det er vanskelig å la være å fundere på om også andre partier og organisasjoner har slike ulevende.

Jeg har vært forelsket i William Dalrymple i snart ti år. Det begynte da Dalrymples Return of a King var oppgitt som en av kildene for Cole Wehles brettspill Pax pamir. The Anarchy sto på litteraturlista for Wehrles John Company. Podden Empire som Dalrymple har med Anita Anand er både underholdende og slipper episoder jevnlig og ofte.

Mange av Dalrymples bøker har skildret relasjonen mellom det britiske imperiet og Asia, med fokus på India, der han har bodd deler av livet -- også The Golden Road. The Golden Road tar utgangspunkt i antikkens India, men knyter hele tiden an til hvordan India har hatt relasjoner til verden rundt seg. Dalrymples argument er at India har formet vår verden på måter som de fleste av oss ikke kjenner til.

Silkeveien mot Kina er godt kjent, ett begrep som ikke er mer enn drøye hundre år gammelt, men det er mindre kjent hvor betydelsesfull kontakten med India var blant annet for det romerske imperiet som hadde omfattende handel via sjøveien. De årstidsstyrte monsunvindene var ypperlige for å bringe en flåte ut i en årstid og hjem noen måneder senere.

Darlymple skildrer handelen, men også hvordan indisk filosofi gjennom først buddisme og senere hinduisme spred seg nordover og østover i Asia. I dag er de viktigste buddistiske landene Kina, Thailand og Japan -- verdens største hindutempel, Ankor Wat, ligger i Kambodja; både buddismen og hinduismen hadde sitt opphav i antikkens India. Boken slutter med en redegjørelse for hvordan våre tall -- ofte kalt arabiske tall, kanskje mer korrekt indo-arabiske tall -- kom fra India, via persia og arabisktalende områder med Nordafrika og al-Andulus.

Også i tidligere bøker, spesielt i White Mughals, snudd på den vanlige fortellingen om det koloniale India som råvareexportør under britisk overherredømme. Her vrir han på historien på så vis at han viser til at for tusen år siden var India i stor grad den dominerende parten i møtet med verden rundt. Romerske myndigheter var urolige for handelsunderskuddet mot India. Kinesiske munker reiste milevis til fots gjennom krigsområder for å studere ved kloster i India. Verden rundt adopterte indisk talespråk, skriftspråk og tallsystem. Historien om det koloniserte India stemmer, men det finnes også en større, mer intressant og mer kompleks historie her.

For meg har både denne boken og Dalrymples tidligere bøker vært en bra måte å få større innblikk i verden utenfor det nokså snevre europeiske perspektivet vi ofte ellers har. Det finns en lærdom i at noen av våre viktigste tanker ofte stammer fra andre steder og andre tider. Framtidens beste oppstår kanskje heller ikke hos oss.

Dette var en interessant bok. Den var overraskende lettlest uten at jeg fant sitatvennlige avsnitt på annenhver side. Bokens store prosjekt er å skisse på en fortelling av vår fortid som skiller seg fra den vanlige eurosentriske fortellinga der man blikket man ser fortiden med er farget av det kapitalistiske samfunnet vi lever i og hva som er politisk mulig nå — og dermed gi en annen fortelling av hvem vi er (gjetter jeg).

Jeg har alt for lite bakgrunn i feltet til å bedømme om argumentene som legges fram er godt underbygde eller ikke. Det er vanskelig når man skriver om en tid som ligger så langt tilbake at man ikke har tilgang til hvordan de som levde da så på seg selv, man kan bare anta. De påpeker flere steder at andre forskere har tolket funn utifra sin egen samtid, sikkert med fare for å snuble i samme fella selv.

Noen saker jeg har lært i denne boka: * Folk før i tida var sånn omtrent som folk er nå. Folk før i tida var minst like opptatt av politikk og filosofi som vi er nå, men den kunne ta andre uttrykk. Mennesker i urtiden var mer opptatt av frihet enn likhet, men det andre var ofte en konsekvens av det første. * Jordbruksrevolusjonen for sånn omtrent 12 000 år siden var ingen revolusjon i det hele tatt. Det var en prosess som gikk ganske langsomt og som begynte med at man eksperimenterte med å så, men at man lenge levde som jegere/sankere. Det var ingenting som pekte fra det første sådde frøet til dagens industrijordbruk. * Mennesker har levd i mange forskjellige typer samfunn gjennom historien. Vi har både gått fra små samfunn til store samfunn, og fra store til små. Vi har både gått mot mer auktoritære samfunn og mot mer egalitære. Politiske strukturer har tidvis hatt mye makt, tidvis hatt begrenset makt. * Mange samfunn har vekslet mellom auktoritære og egalitære samfunn utifra årstid eller situasjon, likeså med om man lever som jegere/samlere eller jordbrukere. * Vi er på mange måter mindre frie nå enn hva vi var for både noen hundre og noen tuser år siden.

The Dawn of Everything utfordrer oss først å fremst til å drømme og diskutere hvordan vi vil at samfunnet vi lever i skal se ut, ettersom vi har dette i oss. Graeber og Wengrows blikk på fortiden, selv om også dette bilder er mangelfullt, sier i det minste: om de kunne, så kan vel vi — så forskjellige er vi ikke.