User Profile

Hitler mente selv han hadde mange forbilder for sine fantasier om germanisering og utnyttelse. Som ung gutt var han en ivrig leser av Karl Mays spenningsbøker, som var lagt til den amerikanske vestekspansjonen under frontier-perioden på 1800-tallet. Som diktator beholdt han fascinasjonen for erobringen av prærien og overså glatt Mays humanistiske budskap. For Hitler framsto fortrengningen av den nordamerikanske urbefolkningen som et eksempel til etterfølgelse, og han så flere likheter mellom den planlagte germaniseringen av de vestlige delene av Sovjetunionen og koloniseringen av prærien. Under krigen snakket han flere ganger om den slaviske befolkningen i Sovjetunionen som sine «indianere», og at Volga skulle bli Nazi-Tysklands Mississippi. Den britiske koloniseringen av India var et annet forbilde. Hitler og Himmler lot seg fascinere av at britene var i stand til å herske over flere hundre millioner indere med begrenset militær tilstedeværelse. Særlig var Hitler opptatt av Ukraina som «Tysklands India». Her skulle det nazistiske regimet etter planen hente ut nærmest uendelige ressurser, samtidig skulle området fungere som et bolverk mot slavere, jøder og kommunismen ved å bosette germanske settlere. I sine nattlige monologer i bunkeren ved Rastenburg kunne Hitler snakke i timevis om hvor flott det skulle bli å leve som herskende jordbruker i Ukraina, og hvordan Krimhalvøya skulle bli turistdestinasjon for velfødde og regimetro germanere.

— Det tredje riket by Anders Granås Kjøstvedt

Hitlers inntog i Danzig 19. september, mens kampene fortsatt raste lenger sør, ble en gedigen folkefest som satte selv fjorårets feiringer i Linz og Wien fullstendig i skyggen. Hans radiotale fra den erobrede byen – svært mange tyskere ville nok insistert på å si gjenerobrede – var en retorisk øvelse mettet med symbolikk. Som bannerne i byens sentrum bar bud om, hadde Hitler holdt det han hadde lovet: Ein Volk, ein Reich, ein Führer. De vestalliertes nøling hadde gjort de dystre spådommene til skamme. Krigen alle fryktet, hadde likevel ikke kommet til tyske byer. Nok en gang hadde Hitler brakt hjem en stor seier, og det til relativt lav kostnad: Wehrmacht hadde om lag 15 000 døde og 30 000 sårede under invasjonen. Da var det kanskje bare rett og rimelig at en solbrun og glisende Walther von Brauchitsch, øverstkommanderende for den tyske hær, prydet forsidene av Time Magazine 25. september. Nazi-Tyskland var i vinden.

— Det tredje riket by Anders Granås Kjøstvedt

Men jeg avbrøyt Mette i hennes opprømte vyer om alle karrieremuligheter som nå sto åpne for meg, ved å fortelle at jeg alt hadde fått jobb. Jeg hadde i all hemmelighet alt søkt jobb, og fått den, under forutsetning av bestått eksamen. – Hva slags jobb? – Jeg har søkt en jobb som lektor, sa jeg, og så sendte jeg fra meg mitt triumfkort: – Og den har jeg fått, gjentok jeg, og leilighet er også ordnet, tre værelser, sentralt plassert i Askim, for, sa jeg, muntert, jobben er ved Askim Gymnas.

I det samme jeg uttalte ordet Askim blei mitt ekteskap oppløst, akkurat slik som jeg hadde forutsett.

— Roman 1987 by Dag Solstad, Espen Klouman Høiner (Narrator)

Dette var et oppdrag jeg var svært lite kvalifisert for, for ikke bare hadde jeg en sterk motvilje mot å skulle more meg på kommando, men jeg mislikte også sterkt det syn som møtte meg da jeg trådte inn i danserestauranten. Det var ikke noe uventa syn, jeg hadde sett det så ofte, men det var første gang jeg var satt til å beskrive det i en fornøyd tone. Det jeg møtte var en rekke eksempler på norsk humor, slik som den lever i beste velgående i folkedjupet, og som nå på Lillehammer Tiltaksråds oppmodning trådte åpent fram på Oppland Turisthotell for å øke turistenes glede ved å oppholde seg i Lillehammer-regionen. Det var menn som møtte opp i lange hvite underbukser, med et seiersikkert uttrykk i ansiktet, noe som de hadde all grunn til, for synet av dem fikk de andre, og da særlig de kvinnelige gjester, til å dåne av latter. Også det å kle seg ut i den lange underbuksas parkamerat, den såkalte helsetrøya, som var en moderne og sunnere utgave av den gamle ullundertrøya ved at denne hadde åndehull i form av huller mellom trådene, noe som førte til bedre transpirasjon, vakte også stor begeistring, men rimeligvis ikke så stor som synet av lange makkounderbukser. Å, ja på dansegolvet var de unge herrer i lange underbukser populære, men de møtte sterk konkurranse. F.eks. av dem som hadde kledd seg ut som Spanjoler. Det fikk man til ved å bruke halstørkle, sterke farger på skjorta, og ved å tegne en markert bart med sot på sitt ansikt. Spanjoler var populært, også blant kvinnene, som blei senoritaer ved å ha en rød blomst i håret, samt kastanjetter i hendene. Det å kle seg ut som fange var også populært, ikke fordi sjølve susjettet i seg sjøl tiltalte den norske folkehumoren, men fordi det ga den som hadde valgt seg dette tema anledning til å opptre på Oppland Turisthotell i sin egen stripete pysjamas, det vakte støyende jubel. Og de som beundret de unge menn i pysjamaser, lange underbukser, helsetrøyer, barter tegnet med sot fra egen kakkelovn, det var unge nusselige Harepuser, Mus, Kattepuser, eller Glansbildeengler.

Disse vesnene satt ved små bord, og gjorde seg til, og venta på å bli engasjert av de humørfylte unge herrer i sine underbukser og pysjamaser. Så dansa de. Dansegolvet blei fylt opp av de mest plumpe figurer, som hoppa opp og ned og gjorde seg til på den mest smakløse måte, som jeg ikke skildra i min avis, og heller ikke ser noen grunn til å skildre nå, 25 år etterpå. Å opptre i hvit makko ga herrene en følelse av frihet, og de kunne derfor kaste seg ut i en påtatt klossethet i dansen, med parodier på ballett, der de strakte sine lange bein i hytt og vær, til stor og lattermild beundring. Men aller verst var de som hadde fått den idé å kle seg ut ved å iføre seg en gummimaske som hadde Einar Gerhardsens trekk. Det gjorde lykke! De som hadde funnet på det, det var tre menn, uavhengig av hverandre, syntes det som, og de var utvilsomt kveldens desiderte seierherrer, de beherska dansegolvet, og kunne danse med hvem de ville, og foreta seg hva de måtte ønske, av billige morsomheter, Harepus, Mus, Kattepus og Engel dånte latter mildt.

— Roman 1987 by Dag Solstad, Espen Klouman Høiner (Narrator)

På en av bodene, helt ytterst til venstre, lå et lite parti med en grønnsak som hadde et svært merkverdig utseende. På en tjukk stilk bredde det seg ut mindre stilker, øverst, og på toppen av disse igjen satt det noe knudrete og grønt. Hele saken kunne minne om et lite sydlandsk tre, og da disse trærne lå samlet i bunter, ytterst på en grønnsakbod på Lillehammer Torg, ved porten til Gudbrandsdalen, blei min nysgjerrighet vakt. Små miniatyrtrær, med en sydlandsk forlokkelse over seg, lå altså her, i all beskjedenhet, med den tjukke stilken som stamme, og de mindre stilkene som greiner, som danna en flott krone med sitt mørkegrønne knudrete løv. Hva i all verden kunne dette være! Jeg spurte umiddelbart mannen som betjente boden, og vår hjemmelsmann, som jeg seinere titulerte ham i min reportasje, svarte villig, og ikke så lite stolt, at dette var en helt ny grønnsak i Norge, som alt hadde rukket å bli populær i landets hovedstad, Oslo. Han hadde dyrka den sjøl, kunne han opplyse, og han var den eneste i Gudbrandsdalen som hadde gjort det. Vår hjemmelsmann kunne også opplyse at disse miniatyrtrærne var «en meget næringsrik og verdifull grønnsak som ernæringseksperter og husmororganisasjoner anbefaler sterkt,» som det sto i min reportasje. Jeg spurte ham spent om hvordan den smakte, og han sa at dessverre kunne han ikke gi meg en smaksprøve nå, fordi den måtte kokes godt før bruk, men han kunne forsikre meg om at «den er ytterst velsmakende og minner mest om en slags blanding av blomkål, asparges og grønnkål» (de to siste artene var meg ukjent, asparges visste jeg at jeg aldri hadde smakt før, og hva var grønnkål? Kål som var grønn, altså hodekål, kålhue?). Men hva heter den? Hva er navnet? spurte jeg, opphissa. Brocoli med c, svarte min hjemmelsmann.

— Roman 1987 by Dag Solstad, Espen Klouman Høiner (Narrator)