User Profile

På en av bodene, helt ytterst til venstre, lå et lite parti med en grønnsak som hadde et svært merkverdig utseende. På en tjukk stilk bredde det seg ut mindre stilker, øverst, og på toppen av disse igjen satt det noe knudrete og grønt. Hele saken kunne minne om et lite sydlandsk tre, og da disse trærne lå samlet i bunter, ytterst på en grønnsakbod på Lillehammer Torg, ved porten til Gudbrandsdalen, blei min nysgjerrighet vakt. Små miniatyrtrær, med en sydlandsk forlokkelse over seg, lå altså her, i all beskjedenhet, med den tjukke stilken som stamme, og de mindre stilkene som greiner, som danna en flott krone med sitt mørkegrønne knudrete løv. Hva i all verden kunne dette være! Jeg spurte umiddelbart mannen som betjente boden, og vår hjemmelsmann, som jeg seinere titulerte ham i min reportasje, svarte villig, og ikke så lite stolt, at dette var en helt ny grønnsak i Norge, som alt hadde rukket å bli populær i landets hovedstad, Oslo. Han hadde dyrka den sjøl, kunne han opplyse, og han var den eneste i Gudbrandsdalen som hadde gjort det. Vår hjemmelsmann kunne også opplyse at disse miniatyrtrærne var «en meget næringsrik og verdifull grønnsak som ernæringseksperter og husmororganisasjoner anbefaler sterkt,» som det sto i min reportasje. Jeg spurte ham spent om hvordan den smakte, og han sa at dessverre kunne han ikke gi meg en smaksprøve nå, fordi den måtte kokes godt før bruk, men han kunne forsikre meg om at «den er ytterst velsmakende og minner mest om en slags blanding av blomkål, asparges og grønnkål» (de to siste artene var meg ukjent, asparges visste jeg at jeg aldri hadde smakt før, og hva var grønnkål? Kål som var grønn, altså hodekål, kålhue?). Men hva heter den? Hva er navnet? spurte jeg, opphissa. Brocoli med c, svarte min hjemmelsmann.

— Roman 1987 by Dag Solstad, Espen Klouman Høiner (Narrator)

De nazistiske idealene for boligbygging var ansamlinger av romslige familiehus plassert i randsonene utenfor de store byene. Slike utbygginger skulle gi beboerne plass til store familier og hageflekker for egenproduksjon av nødvendige grønnsaker og frukt. Dette skulle ikke bare hjelpe til med å gi et variert kosthold i en tid med vareknapphet, men også knytte befolkningen tettere til jorden, noe industrialiseringen siden 1800-tallet hadde bidratt til å fjerne befolkningen fra. Dette var ikke nye tanker, men var ideer nazistene videreutviklet fra Weimarrepublikken. Dog var nazistene enda tydeligere i ønsket om å reversere urbaniseringsbølgen. Samtidig skulle en slik boligbygging gi kjernesunne og lojale tyske familier plass, lys og luft til å vokse og slå rot – og realisere elementer av Blut und Boden-ideologien.

— Det tredje riket by Anders Granås Kjøstvedt

Det var likevel i grunnskolen at kampen om landets framtid først og fremst skulle utkjempes. I tillegg til at et betydelig antall lærere fikk sparken, innførte naziregimet mye strengere kontroll over landets privatskoler. Det rammet i første rekke de konfesjonelle skolene og var stikk i strid med den avtalen naziregimet hadde inngått i konkordatet med pavekirken i juli 1933. I den offentlige skolen ble all religionsundervisning drastisk redusert, og etter novemberpogromen ble jødiske elever henvist til egne skoler. Det ble gjort store endringer i hva elevene skulle lære på skolen, slik at skolefag og pensum i større grad samsvarte med regimets mål og krav. Det ble langt større fokus på tysk historie og geografi, samt flere undervisningstimer i matematikk, fysikk og kjemi. I tillegg ble nye fag som raselære innført. I biologitimene ble elevene innpodet nødvendigheten av et Lebensraum for Tyskland, og her lærte de om arv og forplantning, naturlig utvalg og raserenhet. Her fikk de innsikt i steriliseringslovene og om hvorfor disse var helt nødvendige. I matematikken skulle elevene regne ut hva mentalpasienter årlig kostet den tyske stat, og hvor mange bolighus man kunne bygge for samme sum. Undervisningen ble også mer kjønnsdelt, og i fysikktimene ble guttene gitt grunnleggende innføring i ballistikk og militær ingeniørvitenskap samt hvordan et fly fløy i lufta, og hvor stor bombelast det kunne bære. Undervisningen som var forbeholdt jentene, dreide seg om morsrollen og hvor viktige kvinnene var for å opprettholde regimets rasemessige standarder.

— Det tredje riket by Anders Granås Kjøstvedt

Som innenriksminister Wilhelm Frick sa det i en radiotale i slutten av juni 1933: «Den moderne ‘humanismen’ og den sosiale forsorgen for de syke, svake og mindreverdige er en stor ulykke for vårt folk og vil til slutt føre til vår undergang.»

— Det tredje riket by Anders Granås Kjøstvedt

De er en moderne familie, alle har forskjellig etternavn og egne yoghurtforpakninger i kjøleskapet.

— Mager trøst by Ia Genberg, Bodil Engen (Translator)

Nazistene insisterte på at den brutale volden som mange kommunister og sosialdemokrater ble utsatt for i konsentrasjonsleirene, hadde en slags oppdragende effekt. De mange avisreportasjene fra de første nazistiske konsentrasjonsleirene fortalte alle den samme historien.

Nå fikk de kommunistiske «terroristene» og de sosialdemokratiske «forræderne» for første gang kjenne på hvordan det var å bidra i produktivt arbeid. Gjennom utmattende kroppsarbeid, i noen tilfeller så brutalt at det hadde dødelig utfall, skulle ikke den politiske opposisjonen bare straffes, den skulle også disiplineres i en slik grad at den føyde seg inn i rekkene og på sikt sluttet seg til det nye regimet.

Det var derfor ikke uten grunn at en av de aller første konsentrasjonsleirene nazistene opprettet, i Oranienburg utenfor Berlin, bar inskripsjonen «Arbeit macht frei» over inngangsporten. Uttrykket har en lang historie i det tyskspråklige Europa og sto på trykk i en bok for første gang i 1873. Da ble det brukt i den betydning at kriminelle kunne finne tilbake til ordinær samfunnsdeltakelse gjennom arbeid, og hadde klare referanser til det nytestamentlige postulatet om at «sannheten skal sette dere fri». Også under Weimarrepublikken kom uttrykket til anvendelse, også da i forbindelse med offentlige prosjekter som skulle få folk i arbeid, men uten de ideologiske konnotasjonene som nazistene la i det.

Theodor Eicke, som sammen med Himmler videreutviklet konsentrasjonsleirsystemet til en permanent institusjon i Nazi-Tyskland, tok med seg uttrykket fra Oranienburg og plasserte det på inngangsporten til konsentrasjonsleiren i Dachau i oktober 1933. Samme tekst ble satt opp ved inngangsporten til en rekke andre konsentrasjonsleire, som Sachsenhausen i 1936, Flossenbürg i 1938, i Groß-Rosen og Theresienstadt i 1940. Det er utvilsomt skiltet over inngangsporten til leiren i Auschwitz som i dag er det aller mest berømte.

— Det tredje riket by Anders Granås Kjøstvedt