User Profile

I deler av det gamle Europa betrakter man republikken Nye Norge – i dagligtale kalt Nynorge – som et slags luksuskommunistisk syden. Det hevdes at det var lett for oss å endre kurs, med oljepengene og en liten og konsensusorientert befolkning. men det var ikke oljefondet som var nøkkelen, selv om det kunne brukes til å importere både arbeidskraft og varer som norsk industri ikke klarte å produsere selv. Nøkkelen lå i politikken, i viljen til fellesskap og demokrati, for å sitere et av presidentens favorittuttrykk. Det handlet ikke om revolusjon, men om redistribusjon. Det hadde hendt før, etter den store krigen i europa, da ødelagte samfunn ble bygget opp igjen på ganske få år, basert på solidarisk deling av både byrder og goder. Det handlet om deling av arbeid, deling av overskudd, og det handlet om begrensninger av mobilitet og boligareal. Enkle tiltak, men inngripende, i den friheten vi innbilte oss at vi hadde. og dette var en av de store løgnene som ble avkledd: at det skulle være en motsetning mellom frihet og fellesskap. Dessuten stemmer det ikke helt, det med kommunisme. Mye av produksjonen i Nye Norge foregår i private bedrifter, men under strenge krav til lokalt eierskap og bedriftsdemokrati. Enkelt sagt ble nyliberalismen snudd på vranga: Der demokratiet tidligere ble styrt etter bedriftsøkonomiske modeller, blir bedriftene nå styrt etter demokratiske modeller, ofte med et styre delt i to ʻkammere’, valgt av henholdsvis aksjonærer og ansatte. Et økende antall bedrifter er også eid av de ansatte, organisert i kooperativer. Samtidig har grunnleggende borgerrettigheter som utdanning og helse alltid vært et fellesskapsanliggende i Norge, og det skulle ikke store mentalitetsendringer til for at disse prinsippene kunne utvides til å gjelde andre sektorer. Det har vært helt avgjørende at overskuddet fra automatiseringen i stor grad har kommet fellesskapet til gode, og sikret en gradvis økning av fritid heller enn arbeidsledighet.

Det er selvsagt ikke bare i Nye Norge slike endringer har blitt gjennomført. India er et velkjent eksempel, som et foregangsland innen demokratiske reformer i stor skala.

I nyere tid har det skjedd lignende omstruktureringer over hele verden, fra Den Sosialdemokratiske Republikken Vermont via Californias Golden State Society til den nye Pariserkommunen – for ikke å snakke om alle landene i det globale sør, som endelig fikk gjennomført radikale reformer etter at USAs jerngrep på verden løsnet. Chile, Argentina, de nordafrikanske landene etter den andre våren, i land etter land har det blitt klart for folk at alle utenom en liten elite har noe å vinne på radikale endringer. Så er det selvsagt også land der de økonomiske elitene har klart å beholde makten på ulike måter, fra den åpne fascismen i Texas til sionistisk apartheid i Israel og overvåkningskapitalismen i Kina. Felles for disse er at de nå opererer uten den kapitalistiske verdensorden som ble opprettholdt av amerikanske oligarker og europeiske byråkrater. Spillet er ikke lenger rigget i deres favør, og det har åpnet for en tsunami av samfunnsreformer over hele verden.

— Jordfest by Eivind Buene

Det systemet man pleide å kalle markedsliberalisme hadde vært under press en god stund. Ettersom land etter land trakk seg fra de omfattende frihandelsavtalene, åpnet det seg stadig større spillerom for nasjonal politikk. Handlekraftige politikere av alle slag kunne gjennomføre store endringer på kort tid, og i Norge fikk den gamle tendensen til sta egenrådighet blomstre. Viljen til å bestemme selv, kombinert med en relativt ubegrunnet nasjonal selvtillit, hadde holdt oss utenfor den Europeiske Unionen i nesten sytti år. Det var den samme trassige viljen som hadde operert i en håndfull sindige byråkrater i et lite kontor i Oslo de sagnomsuste dagene på slutten av sekstitallet da det ble klart at Norge satt på en gullgruve av oljeforekomster i Nordsjøen. De hadde uten å blunke gjort det klart overfor amerikanske oljegiganter at Norge skulle ha full råderett over ressursene, og at det skulle bygges en norsk oljeindustri. Og like klart var det at inntektene skulle nasjonaliseres og komme hele befolkningen til gode. Utviklingen de neste tiårene viste tydelig at Norge fant oljen på et heldig tidspunkt – sett fra et demokratisk perspektiv – og nasjonen unngikk de enorme problemene som mange andre råvarestater hadde kommet opp i.

Oljerikdommen hadde vært med på å forsterke konsensusen om velferdsstaten, og det var klart for alle at relokaliseringen skulle gjennomføres på samme måte. Selv det konservative høyrepartiet la liberalismen til side og deltok i prosjektet med en viss glød. Det var en historisk nødvendighet, men skulle også vise seg å føre til langsiktige endringer. For når folk flest opplevde at det igjen var mulig å organisere samfunnet omkring prinsipper som felles eierskap, lokaldemokrati og sosial trygghet, var det få som ønsket seg tilbake til markedets lov og alles kamp mot alle. Det spilte nok en viktig rolle at trettitimersuka ble gjennomført, med en uttalt ambisjon om å nærme seg den keynesianske visjon om femdagers-weekend. Det var slutt på å dra på hytta, men var det ett folkeslag som visste å sette pris på fritidssamfunnet, var det nordmennene.

Ved det første stortingsvalget etter relokaliseringen ble høyresiden nærmest utradert, men fikk fortsette i samlingsregjeringen av symbolske årsaker – det ville ta mange år å få stabilisert Nye Norge, og nordmennene var fremdeles nødt til å stå sammen om de fleste beslutninger.

— Jordfest by Eivind Buene

I have been an ascetic and a libertine, a thinker and an idiot, a beggar and a grandee. I have seen it all. Perhaps now, in spite of myself, I have reached a stage of sanyas when one desires neither death nor life.

— River of fire = by Qurratulʻain Ḥaidar

Shravasti lay on the southern bank of the Rapti, guarded in the north by the pink and blue Himavat range. It was a large city divided into separate localities, where people of different castes lived and followed their ancestral occupations. Thieves, thugs and harlots had their own guilds and canons. The populace enjoyed life. Jugglers and harlequins performed in the marketplace and colourful festivals were celebrated with much merriment. Courtesans played ornate lutes at their windows. Flower girls sold jasmine garlands from door to door. Gambling was everybody’s favourite pastime.

— River of fire = by Qurratulʻain Ḥaidar

Frem til begynnelsen av trettiårene var polsk det dominerende språket på norske byggeplasser, men under den lange konstruksjonsperioden tok svenskene over. Folk med en viss historisk kunnskap sammenlignet tiden med de store infrastrukturprosjektene mot slutten av 1800-tallet, da svenske rallare strømmet til Norge for å jobbe med demninger og jernbaneanlegg. Nordmenn flest hadde stor sympati med det gamle nabolandet; selv om Sverige lå mindre utsatt til enn den lange, magre norskekysten, ble landet sterkt preget da kulden for alvor satte inn. Viljen til å løfte i fellesskap var for lengst forvitret i det svenske samfunnet, og i likhet med innbyggerne i de fleste nordeuropeiske land var folk stort sett nødt til å komme opp med egne løsninger. De som var så heldige å eie feriehus i Sør-Europa emigrerte i flokk, og en mengde mindre privilegerte svensker saumfarte stamtavlene sine etter forbindelser til Norge som kunne rettferdiggjøre en søknad om statsborgerskap. Sveriges kolonihistorie på den sørlige halvkule var en tynn affære, men det gikk rykter om at den svenske stat hadde forhandlet – resultatløst – med Frankrike om overtagelse av St. Barths. Det kontinentale Nord-Europa ble på sin side mindre preget av temperaturendringene enn Skandinavia. Det engelske været ble en smule mer utrivelig enn det alltid hadde vært, mens franskmennene egentlig var godt fornøyd. Riktignok frøs Normandie-kysten igjen deler av året, men Champagne-høsten var reddet for overskuelig fremtid. Våre danske venner gjorde det beste ut av situasjonen, og langrennssporten fikk et voldsomt oppsving på Jyllands vindblåste jorder.

— Jordfest by Eivind Buene