User Profile

Fra å bli ansett som en mer eller mindre ubetydelig del av nazismen og andre verdenskrig så sent som på 1970-tallet hadde Holocaust oppnådd et gjennombrudd som skjellsettende hendelse i moderne historie kun et drøyt tiår senere. Det skyldes først og fremst at populærkulturen omfavnet Holocaust samtidig med flere verdenshistoriske skifter, som slutten på den kalde krigen, Sovjetunionens sammenbrudd og borgerkrigen i det tidligere Jugoslavia. Disse endringene åpnet for nye paradigmer og nye moralske målestokker. Da det kommunistiske Sovjetunionen gikk i oppløsning, mistet Vesten ikke bare en militær og ideologisk fiende, men også den moralske «andre». Samtidig sjokkerte folkemordet og den etniske rensningen i det tidligere Jugoslavia mange i Vesten, og det ga ny aktualitet til nazistenes folkemord på jødene. Holocaust fylte derfor det moralske tomrommet Sovjetunionens sammenbrudd etterlot seg. Det ga en ny moralsk standard uavhengig av nasjonalstatens fortolkningsrammer og var dermed svært godt tilpasset globaliseringens kosmopolitiske tidsalder.

— Det tredje riket by Anders Granås Kjøstvedt

I 1945 var Nazi-Tysklands nederlag totalt. Spørsmålet om hvem som hadde skyld i krigen, var udiskutabelt, også blant den tyske befolkningen. Men den hadde også unektelig lidd under diktatur og krig i mange år. I tiden umiddelbart etter krigen så derfor tyskerne på seg selv som både gjerningspersoner og ofre. Den internasjonale oppmerksomheten var i stor grad rettet mot omfanget av naziregimets forbrytelser, og dette gjorde det umulig å omfavne offermentaliteten fullt ut. Samtidig sto opplevelsen av egne lidelser i veien for både en kollektiv og individuell selvforståelse som gjerningsperson. Denne paradoksale situasjonen – verken som gjerningsperson eller offer – kom til uttrykk i at naziregimets forbrytelser ble møtt med både taushet og avstand i det vesttyske samfunnet. Ransakelse av egen eller kollektiv skyld ble skjøvet til side til fordel for mer umiddelbare bekymringer og sorgen over egne tap. På ett nivå er dette forståelig, men samtidig førte denne avstandtakingen til at enhver delaktighet i naziregimets forbrytelser ble innhyllet av kollektiv taushet, og det ble stilltiende akseptert at det var de andre – nazistene – som hadde stått bak ugjerningene. Selve forbrytelsene, som folkemordet på jødene, ble ikke fornektet, men befolkningens delaktighet og medansvar ble det. Siden det aldri ble snakket om, verken privat eller i den offentlige sfæren, var det også vanskelig å få skikkelig grep om hva som hadde skjedd, og om hvem som var de ansvarlige. Holocaust ble ofte omtalt i indirekte vendinger, som noe forferdelig som bare hadde skjedd – som et folkemord uten gjerningspersoner.

— Det tredje riket by Anders Granås Kjøstvedt

I den umiddelbare etterkrigstiden er det også mye som tyder på at mange tyskere så med et nostalgisk blikk på tiden de nettopp hadde gjennomlevd. Mellom november 1945 og desember 1946 viste flere spør reundersøkelser gjennomført i den amerikanske okkupasjonssonen at ikke mindre enn 47 prosent av befolkningen mente at nazismen hadde vært en god idé som var blitt realisert på en dårlig måte. Året etter økte andelen til 55 prosent. I 1951, seks år etter krigens slutt – og på et tidspunkt hvor naziregimets grusomheter ikke lenger kunne overses av noen – mente halvparten av innbyggerne i Vest-Tyskland at årene mellom 1933 og 1939 hadde vært blant de beste i deres liv.

— Det tredje riket by Anders Granås Kjøstvedt

I tiden etter krigen er det lite som tyder på at tyskerne verken i Vest- eller Øst-Tyskland, eller i Østerrike for den saks skyld, opplevde noen følelse av skyld eller ansvar. Snarere dominerte en sterk følelse av å være offer. Tyskernes egne lidelser, som mange opplevde som enda verre vinteren 1945–46 enn under selve krigen, overskygget i stor grad de lidelsene de selv hadde påført andre. Det er derfor ikke vanskelig å være enig med den tyske historikeren Norbert Frei, som har argumentert for at nullpunktstenkningen står i direkte motsetning til ideen om Vergangenheitsbewältigung – det å forholde seg aktivt og kritisk til den vanskelige fortiden.

— Det tredje riket by Anders Granås Kjøstvedt

Spesialisten som behandlet Hitler for smertene i øret etter eksplosjonen, hadde for vane å skrive ut kokain som smertelindring. Hitler var svært fornøyd med effekten og ba legen fortsette «behandlingen» også etter at øreproblemene forsvant i midten av september.

— Det tredje riket by Anders Granås Kjøstvedt