User Profile

Argumentet som brukes for å forsvare høye norske lederlønninger, er konkurransen om de beste lederne. Poolen av ledertalent er visstnok begrenset, og man er redd for å ansette ledere som ikke leverer. Lønnen er derfor en liten investering for å sikre seg de beste.

Det er et argument som har som premiss at det finnes et fungerende marked for ledertalent. At vi som nasjon skulle lekke ledere til andre land hvis vi ikke betaler dem godt nok. Eller at ledere ikke er motivert for å ta på seg et stort ansvar hvis de ikke betales godt nok. Ingen av scenarioene har stor sannsynlighet. Ifølge den britiske næringslivsjournalisten David Bolchover er forestillingen om topplederes ekstraordinære evner en bløff. En vel så sannsynlig forklaring på høye lederlønninger er at ledelsesindustrien hausser opp lederes viktighet. Det er mange ledere selv som er med på å legge lista for lønnsnivået. De sitter i hverandres kompensasjonsutvalg og styrer, og ser ingen grunn til å nedskrive egen verdi. I tillegg spiller sosial rangering inn. Når en leder i ett selskap har en lønn på et visst nivå, vil andre ledere forvente å få det samme nivået.

— Lederisme by Tom Karp

Ledere legitimerer egen berettigelse, og lønn, ved å skape etterspørsel etter lederdrevne prosesser og systemer. Mange har en egeninteresse i å blåse opp viktigheten av ledelse - ikke bare lederne selv, men også styrer, HR-avdelinger, lederutviklere, ledelseskonsulenter, hodejegere, fagforeninger for ledere, arbeidsgiverforeninger, ledelsesforskere, akademiske institusjoner og deler av media, som alle lever av å hevde at ledere – og ledelse – er viktig. Siden 1980-årene har det vokst frem en global ledelsesindustri, en skjult struktur med mektige aktører, som også har fått fotfeste i Norge. Hovedaktørene er velrenommerte handelshøyskoler og store, internasjonale konsulentselskaper. Disse lever av å utvikle og selge stadig nye ideer, løsninger, metoder og verktøy til ledere. Og med det blåser de opp viktigheten av at ledere gjør nettopp det: leder. I samme åndedrag sprer de ideen om at gode ledere er mangelvare - nærmest supermenn eller i sjeldne tilfeller superkvinner - og at de bør lønnes klekkelig.

— Lederisme by Tom Karp

Lederismen postulerer at ledelse betyr mer for en organisasjons resultater enn ansatte, organisering, kultur og omgivelser. Derfor må ledere gis mye makt og stor frihet til å ta avgjørelser, uten for mye innblanding fra ansatte, styrer og arbeidslivsdemokratiske prosesser. Organisasjoner bør følgelig organiseres med ledere som det sentrale omdreiningspunktet. Videre hevder lederismen at evnen til å lede er et resultat av generiske ferdigheter og egenskaper anvendelige på tvers av virksomheter, bransjer og sektorer. De som besitter disse egenskapene, skal, med bruk av én og samme verktøykasse, kunne lede alt fra bedrifter til sykehus til skoler til kommuner til offentlige etater til frivillige organisasjoner. Ledere trenger bransjekunnskap og kontekst- og situasjonsforståelse, men grepene de tar, er universelle og følger samme dreiebok.

Innen lederismen er det en stor tro på at insentivstrukturer må til for å skape prestasjoner, og at alt av arbeidsoppgaver og aktiviteter bør defineres, tallfestes og måles. Mennesker er innsatsfaktorer som bør styres og kapitaliseres på. Strukturelle grep, som kommer synlig til uttrykk, er å foretrekke. Lederegenskaper og lederverktøy kan tilegnes gjennom utdanning, kurs og lederutviklingsprogram. Samtidig innebærer ledelse udefinerte ingredienser, noe mystisk og overnaturlig, som skaper en aura av at ledelse er noe større og viktigere enn det i virkeligheten er. Målet med lederismen er økonomisk effektivitet. Skvise mest mulig ut av ressurser og ansatte, og produsere mer med mindre for å oppnå best mulig resultat. Lederismen er effektivitetens evangelium.

Ledere må selvfølgelig lede, men når ledelse blir en ideologi fjernt fra organisatoriske realiteter, utgjør det et problem. Låner vi fra Marx, tilsier lederismen at ledere er en klasse mellom kapitalhavere og arbeidere. Et mellomledd for å maksimere eiernes verdi. I ytterste konsekvens er et lederismestyrt samfunn ikke et samfunn som responderer på behov og ønsker fra majoriteten av dets borgere, men et samfunn der innflytelse skjer via organisasjoner, institusjoner og interessegrupperinger med agendaer, makt og ressurser til å påvirke. Derav lederismens sterke tro på ledernes evne til å utøve makt for å bringe samfunnet fremover.

— Lederisme by Tom Karp

Det var få ting som kunne opprøre ham mer enn tanken på folk som ukritisk bejublet det såkalte fremskrittet, og han satte sin ære i å møte den nye tiden med skepsis og motstand.

— Himmelens krystall by Gaute Heivoll

Allerede som nittenåring hadde han gått på seminaret på Notodden og etter sigende blitt førstemann i kullet, og i tillegg tatt fergen over Tinnsjø og besteget Gaustatoppen alene. Da siste eksamen var avlagt, hadde han pekt ut retningen og gått hjem på sine egne bein, og alt sammen hadde gjort ham til en slags verdensmann, selv om han aldri hadde vært utenfor landegrensene. Nils lignet ingen andre.

— Himmelens krystall by Gaute Heivoll

Han gjorde lite for sin egen fornøyelses skyld, men høsten 1906, samme år som Sevara døde, unnet han seg likevel en bytur for å handle nye sko.

— Himmelens krystall by Gaute Heivoll