Dette var et oppdrag jeg var svært lite kvalifisert for, for ikke bare hadde jeg en sterk motvilje mot å skulle more meg på kommando, men jeg mislikte også sterkt det syn som møtte meg da jeg trådte inn i danserestauranten. Det var ikke noe uventa syn, jeg hadde sett det så ofte, men det var første gang jeg var satt til å beskrive det i en fornøyd tone. Det jeg møtte var en rekke eksempler på norsk humor, slik som den lever i beste velgående i folkedjupet, og som nå på Lillehammer Tiltaksråds oppmodning trådte åpent fram på Oppland Turisthotell for å øke turistenes glede ved å oppholde seg i Lillehammer-regionen. Det var menn som møtte opp i lange hvite underbukser, med et seiersikkert uttrykk i ansiktet, noe som de hadde all grunn til, for synet av dem fikk de andre, og da særlig de kvinnelige gjester, til å dåne av latter. Også det å kle seg ut i den lange underbuksas parkamerat, den såkalte helsetrøya, som var en moderne og sunnere utgave av den gamle ullundertrøya ved at denne hadde åndehull i form av huller mellom trådene, noe som førte til bedre transpirasjon, vakte også stor begeistring, men rimeligvis ikke så stor som synet av lange makkounderbukser. Å, ja på dansegolvet var de unge herrer i lange underbukser populære, men de møtte sterk konkurranse. F.eks. av dem som hadde kledd seg ut som Spanjoler. Det fikk man til ved å bruke halstørkle, sterke farger på skjorta, og ved å tegne en markert bart med sot på sitt ansikt. Spanjoler var populært, også blant kvinnene, som blei senoritaer ved å ha en rød blomst i håret, samt kastanjetter i hendene. Det å kle seg ut som fange var også populært, ikke fordi sjølve susjettet i seg sjøl tiltalte den norske folkehumoren, men fordi det ga den som hadde valgt seg dette tema anledning til å opptre på Oppland Turisthotell i sin egen stripete pysjamas, det vakte støyende jubel. Og de som beundret de unge menn i pysjamaser, lange underbukser, helsetrøyer, barter tegnet med sot fra egen kakkelovn, det var unge nusselige Harepuser, Mus, Kattepuser, eller Glansbildeengler.
Disse vesnene satt ved små bord, og gjorde seg til, og venta på å bli engasjert av de humørfylte unge herrer i sine underbukser og pysjamaser. Så dansa de. Dansegolvet blei fylt opp av de mest plumpe figurer, som hoppa opp og ned og gjorde seg til på den mest smakløse måte, som jeg ikke skildra i min avis, og heller ikke ser noen grunn til å skildre nå, 25 år etterpå. Å opptre i hvit makko ga herrene en følelse av frihet, og de kunne derfor kaste seg ut i en påtatt klossethet i dansen, med parodier på ballett, der de strakte sine lange bein i hytt og vær, til stor og lattermild beundring. Men aller verst var de som hadde fått den idé å kle seg ut ved å iføre seg en gummimaske som hadde Einar Gerhardsens trekk. Det gjorde lykke! De som hadde funnet på det, det var tre menn, uavhengig av hverandre, syntes det som, og de var utvilsomt kveldens desiderte seierherrer, de beherska dansegolvet, og kunne danse med hvem de ville, og foreta seg hva de måtte ønske, av billige morsomheter, Harepus, Mus, Kattepus og Engel dånte latter mildt.
