Reviews and Comments

What a wonderful story. I'm so glad I went back to read it with my eyes, because listening to it did not do it justice.

Baldwin skriver så godt, og jeg blir så rasende av å lese han. Det er skildringer av hvordan det er å leve med rasisme og under hvit overmakt i USA, men jeg mener det er mer relevant for norske forhold enn det de fleste liker å tru. Det går an å trekke ei linje fra Baldwins USA til Frp's suverene posisjon på meningsmålingene i Norge i dag.

Det var i en forlengelse av Baldwins USA at BLM-protestene begynte, der den andre bølgen var så kraftig at det til og med skvulpa såpass i Norge at liberale Kommentatorer så seg nødt til å sette seg ned å fundere på vegne av majoritetsbefolkinga "men hva med meg oppi alt dette? Risikerer jeg å bli stemplet som en fordomsfull rasist med mindre jeg legger ned bittelitt egeninnsats?"

Og når den voldsomme reaksjonen kom fra ytre høyre, da var Norge fullt på høyde med de mest entusiastiske utland, og det er denne reaksjonære bølgen som fortsatt skyller inn over oss. Det er et, sikkert ikke fullt ut bevisst i mange tilfeller, ønske om å sette minoriteter som ei kort stund fikk tak i mikrofonen og minna storsamfunnet på den strukturelle urettferdigheten i samfunnet tilbake på plass som driver den voldsomme reaksjonen og får hvite folk til å lengte tilbake til ei tid da hvitt overherredømme var strengere håndheva. Og det er denne reaksjonen som har blåst Frp til topps i Norge.

Så sett gjerne Baldwin på pensum i skolen.

Maja Lunde møter Asle Toje møter engelskmannen nede på puben (du vei, han som sier ting som "can't even fly the St. George anymore. They say it's racist!). Makan til reaksjonært oppgulp.

Ah, selvfølgelig må vi innom de stakkars barna som ikke lenger veit om de er gutter eller jenter eller "noe helt annet" p.g.a. "transbevegelsen" skoleverkets "radikale kjønnsideologi".