User Profile

There was not, after all, a great difference between the world of the North and that of the South which she had fled; there was only this difference: the North promised more. And this similarity: what it promised it did not give, and what it gave, at length and grudgingly with one hand, it took back with the other.

— Go Tell It on the Mountain by James Baldwin

Richard had not been born in Maryland, but he was working there, the summer that she met him, as a grocery clerk. It was 1919, and she was one year younger than the century. He was twenty-two, which seemed a great age to her in those days. She noticed him at once because he was so sullen and only barely polite. He waited on folks, her aunt said, furiously, as though he hoped the food they bought would poison them.

— Go Tell It on the Mountain by James Baldwin

The sun did not rise or set but that Gabriel saw his lost, his disinherited son, or heard of him; and he seemed with every passing day to carry more proudly the doom printed on his brow. Gabriel watched him run headlong, like David’s headlong son, towards the disaster that had been waiting for him from the moment he had been conceived. It seemed that he had scarcely begun to walk before he swaggered; he had scarcely begun to talk before he cursed.

— Go Tell It on the Mountain by James Baldwin

This was the first time they spoke in the yard, a frosty morning. There was nothing in that morning to warn him of what was coming. She offended him because she was so brazen in her sins, that was all; and he prayed for her soul, which would one day find itself naked and speechless before the judgment bar of Christ. Later, she told him that he had pursued her, that his eyes had left her not a moment’s peace. ‘That weren’t no reverend looking at me them mornings in the yard,’ she had said. ‘You looked at me just like a man, like a man what hadn’t never heard of the Holy Ghost.’

— Go Tell It on the Mountain by James Baldwin

Everyone had always said that John would be a preacher when he grew up, just like his father. It had been said so often that John, without ever thinking about it, had come to believe it himself. Not until the morning of his fourteenth birthday did he really begin to think about it, and by then it was already too late.

— Go Tell It on the Mountain by James Baldwin

Lederismen er antidemokratisk og står i mange tilfeller i veien for effektiv ledelse. Arbeidslivsdemokratiet har, i tillegg til å være effektivt, sine styrker i representasjon og i beskyttelse av rettigheter og kontrollmekanismer mot maktmisbruk. Siden verdens første folkestyre ble kjempet frem i Athen i år 508 fvt., har interessegrupper måtte sloss for å bevare demokratiske prinsipper og institusjoner mot autoritære krefter. Så også i arbeidslivet i 2024.

Det å gjøre én profesjon i samfunnet mye viktigere og mektigere enn andre profesjoner og faggrupper, er det verken empiriske eller normative argumenter for. Enhver sosial eller økonomisk ulikhet i et samfunn kan kun forsvares dersom forskjellen er til fordel for dem som er svakere stilt. Forskjeller mellom ledere og ansatte i makt, ansvar, lønn og muligheter er kun berettiget dersom forskjellene er nødvendige for å motivere ledere til å lede til fordel for alle. Det er ikke tilfelle når lederismen får fritt spillerom, og forskjellene mel-lom lederprofesjonen og andre profesjoner kan ikke rettferdiggjøres.

Lederismen skaper ikke like mye merverdi som lederistene hevder. Den er ikke nødvendigvis effektiv, den fortrenger andre fagprofesjo-ner og fører til umyndiggjøring av ansatte. Potensialet som ligger i at flere av oss i større grad opplever tilhørighet, mening, autonomi og tar ansvar i arbeidslivet, har ikke samfunnet råd til å miste. Vi bør heller ikke gi slipp på arbeidslivsdemokratiske prinsipper som har tjent det norske samfunnet godt.

Det er nok nå. Altfor ofte kompliserer ledelse fra ledere arbeidet for ansatte. Det skyldes ideologien som har fostret et Frankensteins monster av hva som ellers er ordinære - og høyst nødvendige - aktiviteter i virksomheter. Ledelse er et virkemiddel, ikke et mål i seg selv, for at mennesker som jobber sammen oppnår noe de ellers ikke ville fått til. Det er et instrument for at det leveres resultater. Så enkelt, og så vanskelig.

— Lederisme by Tom Karp

Argumentet som brukes for å forsvare høye norske lederlønninger, er konkurransen om de beste lederne. Poolen av ledertalent er visstnok begrenset, og man er redd for å ansette ledere som ikke leverer. Lønnen er derfor en liten investering for å sikre seg de beste.

Det er et argument som har som premiss at det finnes et fungerende marked for ledertalent. At vi som nasjon skulle lekke ledere til andre land hvis vi ikke betaler dem godt nok. Eller at ledere ikke er motivert for å ta på seg et stort ansvar hvis de ikke betales godt nok. Ingen av scenarioene har stor sannsynlighet. Ifølge den britiske næringslivsjournalisten David Bolchover er forestillingen om topplederes ekstraordinære evner en bløff. En vel så sannsynlig forklaring på høye lederlønninger er at ledelsesindustrien hausser opp lederes viktighet. Det er mange ledere selv som er med på å legge lista for lønnsnivået. De sitter i hverandres kompensasjonsutvalg og styrer, og ser ingen grunn til å nedskrive egen verdi. I tillegg spiller sosial rangering inn. Når en leder i ett selskap har en lønn på et visst nivå, vil andre ledere forvente å få det samme nivået.

— Lederisme by Tom Karp

Ledere legitimerer egen berettigelse, og lønn, ved å skape etterspørsel etter lederdrevne prosesser og systemer. Mange har en egeninteresse i å blåse opp viktigheten av ledelse - ikke bare lederne selv, men også styrer, HR-avdelinger, lederutviklere, ledelseskonsulenter, hodejegere, fagforeninger for ledere, arbeidsgiverforeninger, ledelsesforskere, akademiske institusjoner og deler av media, som alle lever av å hevde at ledere – og ledelse – er viktig. Siden 1980-årene har det vokst frem en global ledelsesindustri, en skjult struktur med mektige aktører, som også har fått fotfeste i Norge. Hovedaktørene er velrenommerte handelshøyskoler og store, internasjonale konsulentselskaper. Disse lever av å utvikle og selge stadig nye ideer, løsninger, metoder og verktøy til ledere. Og med det blåser de opp viktigheten av at ledere gjør nettopp det: leder. I samme åndedrag sprer de ideen om at gode ledere er mangelvare - nærmest supermenn eller i sjeldne tilfeller superkvinner - og at de bør lønnes klekkelig.

— Lederisme by Tom Karp

Lederismen postulerer at ledelse betyr mer for en organisasjons resultater enn ansatte, organisering, kultur og omgivelser. Derfor må ledere gis mye makt og stor frihet til å ta avgjørelser, uten for mye innblanding fra ansatte, styrer og arbeidslivsdemokratiske prosesser. Organisasjoner bør følgelig organiseres med ledere som det sentrale omdreiningspunktet. Videre hevder lederismen at evnen til å lede er et resultat av generiske ferdigheter og egenskaper anvendelige på tvers av virksomheter, bransjer og sektorer. De som besitter disse egenskapene, skal, med bruk av én og samme verktøykasse, kunne lede alt fra bedrifter til sykehus til skoler til kommuner til offentlige etater til frivillige organisasjoner. Ledere trenger bransjekunnskap og kontekst- og situasjonsforståelse, men grepene de tar, er universelle og følger samme dreiebok.

Innen lederismen er det en stor tro på at insentivstrukturer må til for å skape prestasjoner, og at alt av arbeidsoppgaver og aktiviteter bør defineres, tallfestes og måles. Mennesker er innsatsfaktorer som bør styres og kapitaliseres på. Strukturelle grep, som kommer synlig til uttrykk, er å foretrekke. Lederegenskaper og lederverktøy kan tilegnes gjennom utdanning, kurs og lederutviklingsprogram. Samtidig innebærer ledelse udefinerte ingredienser, noe mystisk og overnaturlig, som skaper en aura av at ledelse er noe større og viktigere enn det i virkeligheten er. Målet med lederismen er økonomisk effektivitet. Skvise mest mulig ut av ressurser og ansatte, og produsere mer med mindre for å oppnå best mulig resultat. Lederismen er effektivitetens evangelium.

Ledere må selvfølgelig lede, men når ledelse blir en ideologi fjernt fra organisatoriske realiteter, utgjør det et problem. Låner vi fra Marx, tilsier lederismen at ledere er en klasse mellom kapitalhavere og arbeidere. Et mellomledd for å maksimere eiernes verdi. I ytterste konsekvens er et lederismestyrt samfunn ikke et samfunn som responderer på behov og ønsker fra majoriteten av dets borgere, men et samfunn der innflytelse skjer via organisasjoner, institusjoner og interessegrupperinger med agendaer, makt og ressurser til å påvirke. Derav lederismens sterke tro på ledernes evne til å utøve makt for å bringe samfunnet fremover.

— Lederisme by Tom Karp