User Profile

Nazistene insisterte på at den brutale volden som mange kommunister og sosialdemokrater ble utsatt for i konsentrasjonsleirene, hadde en slags oppdragende effekt. De mange avisreportasjene fra de første nazistiske konsentrasjonsleirene fortalte alle den samme historien.

Nå fikk de kommunistiske «terroristene» og de sosialdemokratiske «forræderne» for første gang kjenne på hvordan det var å bidra i produktivt arbeid. Gjennom utmattende kroppsarbeid, i noen tilfeller så brutalt at det hadde dødelig utfall, skulle ikke den politiske opposisjonen bare straffes, den skulle også disiplineres i en slik grad at den føyde seg inn i rekkene og på sikt sluttet seg til det nye regimet.

Det var derfor ikke uten grunn at en av de aller første konsentrasjonsleirene nazistene opprettet, i Oranienburg utenfor Berlin, bar inskripsjonen «Arbeit macht frei» over inngangsporten. Uttrykket har en lang historie i det tyskspråklige Europa og sto på trykk i en bok for første gang i 1873. Da ble det brukt i den betydning at kriminelle kunne finne tilbake til ordinær samfunnsdeltakelse gjennom arbeid, og hadde klare referanser til det nytestamentlige postulatet om at «sannheten skal sette dere fri». Også under Weimarrepublikken kom uttrykket til anvendelse, også da i forbindelse med offentlige prosjekter som skulle få folk i arbeid, men uten de ideologiske konnotasjonene som nazistene la i det.

Theodor Eicke, som sammen med Himmler videreutviklet konsentrasjonsleirsystemet til en permanent institusjon i Nazi-Tyskland, tok med seg uttrykket fra Oranienburg og plasserte det på inngangsporten til konsentrasjonsleiren i Dachau i oktober 1933. Samme tekst ble satt opp ved inngangsporten til en rekke andre konsentrasjonsleire, som Sachsenhausen i 1936, Flossenbürg i 1938, i Groß-Rosen og Theresienstadt i 1940. Det er utvilsomt skiltet over inngangsporten til leiren i Auschwitz som i dag er det aller mest berømte.

— Det tredje riket by Anders Granås Kjøstvedt

Nazistene forsto at det tyske samfunnet i realiteten var en samling av interessegrupper som sto mot hverandre, og det gjaldt å finne den beste måten å kommunisere med hver enkelt av dem på. Slik sett kunne nazibevegelsen fram mot valget framstå som en samlebevegelse for flere protestbevegelser. På én og samme tid virket NSDAP som et reelt og troverdig alternativ for så pass ulike grupper som små og mellomstore bønder i de protestantiske jordbruksdistriktene, den lavere middelklassen i de store byene og studentene ved universitetene.

— Det tredje riket by Anders Granås Kjøstvedt

I dag er en betydelig andel av kapitalen i Norge samlet på svært få hender. Der disse pengene kunne ha gått til hotellopphold, restaurantbesøk, nye klær i norske butikker – og dermed også skapt arbeidsplasser – går halvparten av all kapital i Norge til de ti prosent rikeste slik at de kan kjøpe aksjer, utenlandske yachter, kunst og kryptovaluta. De rikeste har så mye penger fra før at de sliter med å finne steder å plassere pengene de ikke bruker. De trenger ikke skattekutt, for å si det på den måten. I stedet for å tro at vi kun trenger enkeltmenneskers skaperevne for å få økonomisk vekst, bør vi tenke mer på hvordan vi skal skape bred aktivitet i norsk økonomi, slik at bedriftene kan ansette flere.

— For rikt for hvem? by Ola Innset, Ali Esbati, Roman Linneberg Eliassen, and 6 others

En forestilling som følger med formalismen, er at økonomifaget er verdinøytralt. Denne forestillingen, tør jeg påstå, sitter i ryggmargen til Blindern-økonomene i styre og stell: De driver med fag. Verdivurderinger får være opp til politikere og andre å ta seg av. Faget som lenge ble kalt politisk økonomi lever i den villfarelse at det er upolitisk. Dette henger igjen sammen med økonomifagets pretensjon om å være en vitenskap etter modell av naturvitenskapene – og økonomers selvforståelse som bedre enn andre samfunnsvitere.

En fagdisiplin med åpenbare begrensninger den ikke selv er helt klar over, har altså blitt satt til å vokte over mer enn den kan formå.

— For rikt for hvem? by Ola Innset, Ali Esbati, Roman Linneberg Eliassen, and 6 others

Den høyeste satsen i formuesskatten er 1,1 prosent, og for aksjer er den 0,88 prosent. Rødt vil – hold deg fast – innføre en ny, høyeste sats på 1,6 prosent. SV går enda lengre og foreslår 1,7 prosent.

I et normalt år øker de rikestes formue med langt mer enn dette. Altså har ingen partier en skattepolitikk som kan hindre at de rikes formuer fortsetter å vokse – og vokse fra resten av befolkningen.

— For rikt for hvem? by Ola Innset, Ali Esbati, Roman Linneberg Eliassen, and 6 others

Handlingsregelens ukrenkelighet gjør at debatten om økonomisk politikk blir fordummende. Partiene har en slags moralsk konkurranse om å bruke minst oljepenger i sine alternative budsjetter. Å fjerne bare én av statsbudsjettets 2000 utgiftsmilliarder, anses som en dyd. Om man derimot foreslår å bruke et par milliarder mer, er man uansvarlig. På statsbudsjettdagen kaster kommentatorene seg over nøkkeltallene i statsbudsjettet, og de lirer av seg impulsive fraser om budsjettets impuls.

— For rikt for hvem? by Ola Innset, Ali Esbati, Roman Linneberg Eliassen, and 6 others

Perspektivmeldingene underkommuniserer også at vi kan omfordele ressurser fra privat til offentlig sektor ved hjelp av skatt for å besørge den offentlige velferden – og fortsatt ha vekst i privat kjøpekraft. De svartmaler altså de statsfinansielle utsiktene. Den retoriske effekten er en diskurs om å stramme inn pengebruken her og nå. I stedet burde vi hatt en åpen og perspektivrik diskusjon om vår felles framtid, om organisering av velferden, bærekraftige og lykkelige liv, arbeid og fritid. Perspektivmeldingene «bidra[r] til en disiplinering av det politiske og offentlige ordskiftet, snarere enn å bidra til en bred fremtidsdebatt».

— For rikt for hvem? by Ola Innset, Ali Esbati, Roman Linneberg Eliassen, and 6 others

Den viktigste politiske skillelinjen i norge går nettopp på skatt og fordeling: Hvem som skal betale, hvor mye staten skal ta inn og hvordan ressursene fordeles. Låser man disse rammene i et forlik, fjerner man velgernes mulighet til å påvirke kursen gjennom valg. Konsekvensene av å fjerne et slikt valg kan bli store.

— For rikt for hvem? by Ola Innset, Ali Esbati, Roman Linneberg Eliassen, and 6 others

Diskusjonene om hvilke politiske løsninger og rammevilkår som best fremmer innovasjon, spriker mye og havner ofte i skyttergraver. En grunn til det er at de som argumenterer for mindre skatt og bedre generelle vilkår for gründere, ofte egentlig ikke snakker om innovasjon. For det å starte opp et nytt selskap er faktisk ikke automatisk en innovasjon. For at noe skal defineres som en innovasjon, må det ifølge økonomen Joseph Schumpeter tilfredsstille to krav:

1.Det må være nytt, eller en ny kombinasjon, enten i form av

a.nytt produkt

b.ny produksjonsmåte

c.nytt marked

d.nye råvarer, eller

e.ny organisering.

2.Det må være lønnsomt.

De som skaper innovasjon, kalles entreprenører. Ofte vil oppstart av nye selskaper, altså det gründere gjør, ikke være helt nytt. Grunnen til det er at gründere oftest starter et nytt selskap med lignende produkt og produksjonsmåter, basert på lignende råvarer, i samme marked som etablerte bedrifter – bare på litt andre måter for å utfordre de etablerte uten at det egentlig er helt nytt. Da er det ikke innovasjon.

— For rikt for hvem? by Ola Innset, Ali Esbati, Roman Linneberg Eliassen, and 6 others

Privat sektor er like lite verdiskapende per definisjon som offentlig sektor er verdioppbrukende. Derfor er det på tide å rette søkelyset mot sløsing i privat sektor. Og da tenker jeg ikke på sløsing med penger – selv om summene som sløses bort på lederlønninger, flybilletter, konferanser og representasjon helt åpenbart er i en helt annen liga i privat sektor enn i det offentlige. Den viktigste sløsingen som foregår i samfunnet, er sløsing med arbeidskraften, og her syndes det i privat sektor.

Alternativkostnaden for et årsverk i finanssektoren, er et årsverk i helse og omsorg. Slik må vi lære oss å tenke om samfunnsøkonomi, selv om en storstilt flytteprosess fra Aker Brygge til Rikshospitalet selvfølgelig vil kreve en god del kompetanseheving. Dette handler imidlertid ikke om enkeltmennesker, men om samfunnsstyring på makronivå. Dersom vi ikke bare skal opprettholde en velferdsstat med like tjenester for alle, men faktisk bygge videre på den og forbedre den, må det bli slutt på at vi sløser med arbeidskraftsressursen i privat sektor.

— For rikt for hvem? by Ola Innset, Ali Esbati, Roman Linneberg Eliassen, and 6 others

Siden vi tror at privat sektor alene skaper verdier, har vi også vendt oss til at den demokratiske politikken handler om å fordele de verdiene som allerede er skapt, og ellers at den legger til rette for at den private verdiskapingen kan fungere best mulig – gjerne gjennom skatteletter til eierne. Denne oppfatningen legger opp til at vi ikke egentlig har noe med hva som skjer i privat sektor. Den er nettopp privat, ikke bare i betydningen at den er organisert etter privatkapitalistiske prinsipper styrt av eiernes profittmotiv, men også at den tilhører noen andre og ikke har noe med oss å gjøre. Men dette er åpenbart ikke sant. Privat sektor er like mye en del av samfunnet som offentlig sektor er det. Det er oss, alt sammen. Mest av alt fordi det er vår arbeidstid det er snakk om, vår tilmålte tid på jorda som det er eksistensielt viktig at det ikke sløses med.

— For rikt for hvem? by Ola Innset, Ali Esbati, Roman Linneberg Eliassen, and 6 others