I like big books and I cannot lie
This link opens in a pop-up window
99% complete! Eivind (like the Terrible) has read 99 of 100 books.
Lásló Karsznahorkai er Ungarns enfant terrible og Satantango er hans debut, utgitt i Ungarn i 1985.
Satantango er historien …
Det begynner med et minne; For 25 år siden, i romanen Faserland, virret en navnløs jeg-forteller rundt i et åndsforlatt …
Det begynner med et minne; For 25 år siden, i romanen Faserland, virret en navnløs …
Genève hadde jeg alltid hatet, denne forferdelige, løgnaktige, iskalde protestantiske byen, full av angivere og skrythalser og gjerrigknarker. Calvingrad hadde vi alltid kalt Genève. Da likte jeg virkelig Zürich hundretusen ganger bedre.
— Eurotrash by Christian Kracht, Sverre Dahl (Translator) (Faserland, #2)
"Later than usual one summer morning in 1984 . . ." On California's fog-hung North Coast, the enchanted redwood groves …
Kel Saren, body double to Conor, crown prince of the dazzling city of Castellane, is caught between two worlds. In …
Det begynner med et minne; For 25 år siden, i romanen Faserland, virret en navnløs …
«Fortell meg noe, da.»
«Sannhet eller fiksjon?»
«Samme for meg. Du avgjør.»
«Okay. Historien utspiller seg her, rett for nesa på oss. Det, eh, det hadde vært en liten høyredreining i Sveits, og så en til, og så, seks måneder senere, en enda større. Og Neue Zürcher Zeitung og Weltwoche og Blick og Schweizer Illustrierte og Nebelspalter og Annabelle var blitt talerør for det regjerende partiet, der medlemmene hadde begynt å gå med små hvite sveitserkors på rød bunn på jakkeslaget.»
«Åh.»
«Ja, og så ble det forbudt å bygge flere moskeer …»
«… som jo slett ikke er så galt, for hvor mange kristne kirker finnes det i Saudi-Arabia, eller la oss si, i Pakistan?»
«Hør nå på meg, er du snill, mama. De tyske tannlegene og kirurgene ble alle sammen utvist, som kriseprofittmakere. Så begynte man å gjennomføre dialekttester og å flytte tamilene og tibetanerne til Mittel- og Oberland, til egne nabolag, som det het. Etterpå kom veganerne dit.»
«Hvorfor veganerne?»
«Politiet ble opprustet og likestilt med de militære, de bar plutselig røde armbind med det hvite sveitserkorset. Pansrede biler sto i kryssene, alt dette skjedde ganske snikende, men likevel fullstendig åpent, for det var folkets vilje at dette skjedde.»
«Å, kom igjen. Du prater over deg.»
«Vil du høre historien nå eller ikke?»
«Unnskyld.»
«Det grønne partiet var blitt fusjonert med det regjerende partiet, SVP. Og medlemmene i dette sveitsiske folkepartiet kalte seg plutselig over natten for SNV, sveitsiske nasjonale folkesosialister, og så kalte også de grønne og sosialistene seg det. Og man hilste med Rütli-eden, to fingre og tommelen opp i været.»
«Alt dette er da ikke riktig.»
«Traktater med EU ble sagt opp, Schengen-avtalen likeså, og de sveitsiske grensene ble forsterket med titusenvis av kilometer ny piggtråd. Man bygget ut de kulturelle og økonomiske forbindelsene med Norge og Storbritannia, lot forbindelsene med Luxembourg og Polen og Tunisia visne bort, man forsterket den hjemlige våpenindustrien og forårsaket en middels stor skandale i pressen ved å hevde at greske og portugisiske kommunister hadde solgt trehundretusen levende menneskeorganer til israelerne.»
«Åh.»
«Ja, og helsekostbutikkene og Coop og Migros ble pålagt ikke å selge mer tofu i matvarehyllene sine, men bare sveitsisk ost og sveitsiske kjøtt- og pølsevarer, egg og landbrød. Vegetabilsk smørepålegg forsvant fra hyllene, soyamelk og ristede cashewnøtter likeså. Foran helsekostbutikkene, for eksempel på Kreuzplatz i Zürich, ble det stilt opp tanks for å garantere at utelukkende animalske produkter fortsatt ble tilbudt.»
«Og så?»
«Så tilbød man hviterussiske, albanske og koreanske friske menn sveitsisk pass hvis de forpliktet seg til først å lære dialekt i immigrasjonsleiren i halvannet år, hver dag ti timer, og så arbeide tre år i frihet som fjellbønder, med ysting og matlaging, og med en lokal kvinne ved sin side som de i denne tiden måtte sette minst tre barn på.»
«Nei!»
«Jo. Akkurat sånn var det. Etterpå fikk de så utlevert passet, og en garantert stilling som drosjesjåfør i Zürich, Genève, Bern eller Basel, men ikke Subaru eller noe lignende, men Mercedes eller Tesla, svart metallic, skinnseter, finér, automatgir, hundreogfireogåtti francs i timen i lovbestemt minstelønn. Og de snakket sveitsertysken vår bedre enn vi selv, de snakket den perfekt. Og hvis de ennå ikke hadde det lille sveitserkorset på jakkeslaget, var det ikke nødvendig å oppfordre dem til å sette det på seg, nei, de gjorde det så gjerne, så gjerne.»
«Det høres da slett ikke ut som det Sveits jeg kjenner:»
«Og en eller annen gang, mama, det var om våren, og krokusene var kommet opp overalt, gule og intense og vidunderlig vakre, ble forbudet mot dødsstraff opphevet, og fra og med denne sensommeren ble det foretatt henrettelser i Sveits.»
«Du forteller det så spennende som om det skulle være sant.»
«Først gikk det en skjelving gjennom landet. Gamle mennesker mente at det ikke var rettferdig og skammet seg. Det var ikke sveitsisk, sa de og stampet med føttene, men for unge mennesker var det likegyldig. Hvorfor, hva tror du?»
«Brød og … spytt.»
«Ja, bra, mama. Sånn omtrent. Så ble det litt etter litt til hverdag, henrettelsene, og vi følte at det alltid ville ramme andre og ikke oss, ikke de virkelige sveitserne, men tamilene og kanskje eventuelt også tyskerne og veganerne.
«Ja.»
«Du og jeg var ikke ment, skygger som vi var, og fremfor alt heller ikke menneskene som sto på i helsekostbutikkene, og heller ikke bondefolk, og de eldre menneskene som hadde følt seg uvel ved dette, ble enda eldre og til slutt demente, og etter et par år var det ingen som husket hvordan det en gang hadde vært, før henrettelsene. Med unntak for landsforræderne hadde man alltid utført dem hemmelig og skjult, men disse hadde man nå dyttet ut fra broer med et rep om halsen og med vekter i lommene. Fra Lorraine-broen i Bern og fra Münster-broen i Zürich, og selv om det til å begynne med var sjokkerende og motbydelig og usveitsisk, hadde vi senere ikke bare vent oss til scenene som ble sendt i Det nasjonale sveitsiske fjernsynet, i Lausanne og i Basel og i Chur, men på et vis også begynt å akseptere det og til og med nesten å lengte etter å se det, slik som din far i Tyskland hver kveld lengtet etter nyhetene.»
«Dette er en forferdelig historie, Christian.»
— Eurotrash by Christian Kracht, Sverre Dahl (Translator) (Faserland, #2)
The God of Small Things is the debut novel of Indian writer Arundhati Roy. It …
Et mesterverk. Beste boka jeg har lest på ei god stund.
‘At magic hour; when the sun has gone but the light has not, armies of flying foxes unhinge themselves from …
Det begynner med et minne; For 25 år siden, i romanen Faserland, virret en navnløs jeg-forteller rundt i et åndsforlatt …
Denne romanen ble raskt en kultklassiker og hans lek med identiteter, blandingen av historiske fakta, kjente personer og ren fantasi …
Denne romanen ble raskt en kultklassiker og hans lek med identiteter, blandingen av historiske fakta, …
Nå, når jeg tenker over det, ser alt her på rave-plassen ut som et maleri jeg en gang så i et museum i Spania. Det var Lystenes hage av Hieronymus Bosch. Jeg er ikke så veldig glad i bilder i museer, men dette syntes jeg virkelig var fantastisk. Det var en stor mengde ting på det, for eksempel mennesker i sånne kuler som svever rundt, en mengde nonner, kjærestepar og andre mennesker som hånden først blir hogd av på og deretter tungen skåret av før de styrtes ned i helvete.
Jeg har alltid forestilt meg at middelalderen ser sånn ut overalt, særlig på det nordtyske flatlandet som strekker seg fra Kassel-fjellene og helt til Flandern. Middelalderen er for meg alltid vesteuropeisk. Alle disse grusomhetene fant ikke sted i øst. Jeg mener, når jeg tenker meg en blodrød horisont med sånne store steiler som avtegner seg svart mot himmelen, og på disse steilene ligger de torturerte, og over dem suser kråkene rundt, da er det alltid et eller annet sted ved Liège eller Aachen eller ved Gent. Middelalderen er aldri i Warszawa eller ved Wien. Disse lyse himlene finnes jo ikke i øst, dette bleke lyset, det er noe tysk.
— Faserland by Christian Kracht, Sverre Dahl (Translator) (Faserland, #1)
Denne romanen ble raskt en kultklassiker og hans lek med identiteter, blandingen av historiske fakta, …
Dette er nå Heidelberg, og det er virkelig pent der om våren. Da er trærne allerede grønne mens alt overalt ellers i Tyskland ennå er stygt og grått, og menneskene sitter i solen på Neckar-elveslettene. Neckar-elveslettene. Dette gjør meg ganske mild til sinns, dette navnet. Sånn kunne Tyskland være hvis det ikke hadde vært noen krig og hvis jødene ikke var blitt gasset i hjel. Da ville Tyskland vært sånn som navnet Neckar-elveslettene.
— Faserland by Christian Kracht, Sverre Dahl (Translator) (Faserland, #1)
Denne romanen ble raskt en kultklassiker og hans lek med identiteter, blandingen av historiske fakta, …
Altså: I årevis etter artium reiste Alexander bare rundt, i hele verden, og han skrev for eksempel til meg at han var på leting etter spor av låten You’re my heart, you’re my soul med Modern Talking, som jo virkelig er en veldig, veldig dårlig låt, men han var i hvert fall på farten for å se hvor utbredt You’re my heart, you’re my soul var, ikke på steder som Fuerteventura og sånn, man vet jo at sånt noe gjerne høres der, men nettopp i Pakistan og i Bangladesh og i Kambodsja. Alexanders foreldre døde tidlig, begge to i en bilulykke, og dermed arvet han temmelig mye penger, og i stedet for å investere dem eller kjøpe seg syv Porscher eller gudene må vite hva, brukte han foreldrenes penger til nettopp å reise rundt i verden og undersøke svært underlige teorier om utbredelsen av popmusikk.
— Faserland by Christian Kracht, Sverre Dahl (Translator) (Faserland, #1)
@ejnro Ja, jeg føler meg nesten for gammal for denne. Trur jeg hadde syntes den var kulere da jeg var yngre.
The God of Small Things is the debut novel of Indian writer Arundhati Roy. It …
For herself she knew that there would be no more chances. There was only Ayemenem now. A front verandah and a back verandah. A hot river and a pickle factory. And in the background, the constant, high, whining mewl of local disapproval.
