Gjennom Europas og Amerikas historie har vi ofte vært i dialog med antikkens kultur. Hvilken …
Det hadde vært spede kristenforfølgelser tidligere, oftere som en reaksjon på lokale konflikter enn en systematisk politikk fra keisermaktens side. Fra Diokletian ble systematiske kristenforfølgelser en del av regimets ensretting. Kristne ble torturert og drept, deres skrifter brent og kirker ødelagt, om enn ikke i så stort omfang som martyr-legendene ville ha det til. De fleste unnslapp ved å ligge lavt eller avsverge kristendommen midlertidig. Konstantin den store avsluttet denne politikken gjennom sitt edikt om religiøs toleranse i 312 evt., og favorisering av kristendommen. Men da kristendommen ble statsreligion og en del av imperiets styringsapparat, startet ensrettingen på ny.
De gamle templene, gudene og ritualene ble forbudt i løpet av det fjerde århundret. Templer som ble revet, ble brukt til byggemateriale for kirker eller restaurasjon av veier, broer og akvedukter. Lærere i filosofi og retorikk, kristne «kjettere», og ikke minst jødene ble utsatt for undertrykkelse. Grupper av kristne ekstremister terroriserte polyteistene, og den mest notoriske gruppen, de omtrent 800 parabalani, «de hensynsløse» i Alexandria, drepte en vårdag i 415 den fremste kvinnelige intellektuelle i den gresk-romerske verden, Hypatia. Hun underviste ved universitetet og var anerkjent som matematiker, filosof og astronom. Selv om hun viet sitt liv til åndelige sysler og forble jomfru, var hun hverken kristen eller «tiet i forsamlingen».