User Profile

Når jeg henter min yngste datter i barnehagen, er jeg takknemlig overfor barnehagelærerne som har gitt henne omsorg og pedagogisk veiledning mens jeg gjorde andre ting. Jeg er også takknemlig overfor velferdsstaten, samfunnsordningen som gjør dette mulig. Men jeg behøver ikke nødvendigvis å være takknemlig overfor landets rikeste, som i kroner og øre selvsagt betaler mer skatt enn de fleste andre. Det er fordi det ikke er pengene det handler om, men arbeidsdelingen som alle bidrar til. derfor trenger vi ikke flere lønnsomme bedrifter innen for eksempel telefonsalg for å kunne ha nok folk på jobb i landets barnehager. isteden kan det til og med være motsatt: Dersom vi tar de riktige grepene kan færre telefonselgere gi utslag i flere barnehagelærere.

— Kampen om verdiene by Ola Innset

Det viktigste skatten gjør er dermed å inndra kjøpekraft fra privat sektor, noe som samtidig bidrar til omfordeling når rike betaler mer skatt enn fattige. Deler av de rikes kjøpekraft og samfunnsmakt må inndras for at vi skal kunne disponere mer av arbeidskraftressursen i demokratisk styrt offentlig sektor. Derfor skattlegger vi egentlig ikke de rike fordi vi trenger pengene deres, men fordi vi trenger at de ikke har de pengene.

— Kampen om verdiene by Ola Innset

Problemet er at økonomisk risiko blandes sammen med hvordan ordet «risiko» brukes i det vanlige språket. Dette får det til å virke som at det er noe heroisk og rent faktisk risikabelt forbundet med det å være rik. Men de rikes «risikovilje» kan ikke sammenlignes med noe som faktisk er farlig, som å gå på slakk line over en høy kløft. Det kan heller ikke sidestilles med å jobbe hele dagen på et høyt stillas i bygg- og anleggsbransjen, eller med reelt farlige maskiner i tungindustrien. Ei heller bør det jamføres med å møte og håndtere desperate mennesker i jobber som for eksempel politibetjent eller sosialarbeider. Menneskene som har disse jobbene, utsetter seg for ekte risiko. De rike risikerer som oftest kun å bli litt mindre rike enn de allerede er. «Faren» for i det hele tatt å måtte leve noe som ligner på et helt normale liv er så godt som ikke-eksisterende. Det er ikke sånn at en rik aksjemegler på Aker Brygge må flytte til Fetsund og omskolere seg til hjelpepleier dersom en investering går dårlig. Det er faktisk ganske vanskelig å få øye på hva det er de rike egentlig risikerer, annet enn det sosiale fallet det vil innebære å rykke ned noen plasser på Kapitals årslister.

— Kampen om verdiene by Ola Innset

Keynes var en sitatmaskin av de sjeldne. I en radiotale fra 1942 sa han at «alt vi faktisk kan gjøre, har vi råd til». Det er en innsiktsfull uttalelse, som peker mot at det ikke er penger som setter begrensningene for hva som er mulig. Begrensningene ligger isteden i den fysiske verden, teknologien og arbeidskraften vi har til rådighet. Penger er en sosial konstruksjon.

Siden staten utsteder pengene, kan den i prinsippet når som helst bruke penger til å sette folk i arbeid for å gjennomføre samfunnsnyttige prosjekter. Begrensningene ligger ikke i hvor mye penger det koster, men i hvordan vi benytter vår samlede arbeidskraft. Alt vi kan gjøre, har vi råd til.

— Kampen om verdiene by Ola Innset

De rikes kampanjer mot demokratisk vedtatte skatter og deres åpenlyse forsøk på å kjøpe seg valgresultater, truer hele vår samfunnsmodell. En annen måte å tenke om kompromisset på er som en «samfunnskontrakt»: De rike får lov til å være rikere enn alle andre, og de får utøve stor grad av kontroll over samfunnets investeringer og produksjon, mot at de betaler skatt til velferdsstaten og respekterer demokratiet. Men noe av grunnen til at de rike stadig har forsøkt å påvirke den demokratiske politikken er at det egentlig ikke går an å skille økonomien fra resten av samfunnet på en sånn måte. Økonomien er avhengig av politiske bestemmelser og reguleringer på et utall ulike områder, ikke minst når det gjelder kjernespørsmålet om skatt. Derfor greier ikke de rike å holde seg unna demokratiet. Det store oppsvinget i rikes partifinansiering, og NHOs stadig tøffere linje i spørsmål om skatt og velferdsordninger, forteller derfor en tydelig historie: I den grad det finnes en slik kontrakt om at de rike skal respektere demokratiet, er den i ferd med å brytes.

— Kampen om verdiene by Ola Innset

[B]oka til Holte og andre angrep på offentlig sektor har nemlig en felles kjerne i en utbredt overtro om hvordan økonomien fungerer, og hvordan verdier skapes. Det er disse feiloppfatningene vi må komme til livs dersom vi skal kunne bygge en bedre framtid.

Esbati kaller det «en forvridd forestilling om at samfunnets ressurser økes gjennom – hovedsakelig mannlige – gründeres halvt guddommelige skaperkraft, mens den sløses bort av ineffektive – hovedsakelig kvinnelige – ansatte i stat og kommune.»

— Kampen om verdiene by Ola Innset

“How did the cross burning go the other night?” Fancel asked. “It’s called a lightin’, a cross lightin’. It ain’t right to burn a symbol of our Lawd Jesus H. Christ. I would think you knowed that by now.” Fancel sighed. “What’s the H for?” “What?” “The H in Jesus H. Christ, what’s it for?” She picked some pepperoni from a crease in her house dress. Fondle paused to regard her with his head cocked. “Why, it stands for, um, heaven, that’s right.” “Jesus Heaven Christ? That don’t make good sense.” “What would make sense to you?” Fondle asked. “I don’t know,” she said. “Herschel, maybe.” “Why?” “It’s a nice name and it’s a name. Heaven ain’t no name.” “It’s the name of a place, so it’s a name. In fact, the place is named after our Lord,” Fondle said, his eyes narrowed. “Why ain’t the place just called Jesus or Jesusburg?”

— The Trees by Percival Everett

Gertrude often said that hugging Damon was like embracing an Adirondack chair.

— The Trees by Percival Everett