User Profile

Et mer generelt spørsmål er om det blir mindre mangfold i verden når antall språk synker, eller om mangfoldet tvert imot kan øke når flere blir i stand til å kommunisere med hverandre. Her finnes det ikke noe enkelt svar, ettersom det kommer an på skalanivået vi bruker. På samme måte som det kulinariske mangfoldet globalt sett er blitt mindre, men større på det individuelle plan, blir enkeltmenneskers livsverden mer mangfoldig når de lærer flere språk. Hvis det imidlertid er de samme språkene som læres overalt, blir det totale mangfoldet likevel redusert.

— Det umistelige by Thomas Hylland Eriksen

Forholdet mellom afrikaans og engelsk er komplisert. For det første er afrikaans en kreolisert versjon av nederlandsk og har en lokal forankring, mens engelsk er et globalt språk med verdensherredømme. For det andre er det ikke riktig at det bare er «boere» som snakker afrikaans. Et flertall av dem som har det som morsmål, tilhører kategorien «coloureds» – de er verken svarte eller hvite – og det er det største morsmålet i den folkerike provinsen Western Cape.

— Det umistelige by Thomas Hylland Eriksen

Afrikaans var apartheidstatens primære språk, og universitetene som brukte afrikaans, var systemlojale, mens flere av de engelskspråklige ble regnet som liberale, endog radikale, og reformvennlige.

— Det umistelige by Thomas Hylland Eriksen

Statlige ønsker om å «integrere» innvandrere er en påminnelse om at stater fortsatt ikke trives med mangfold. I et land som Norge skal de inn i folden, blant annet ved å leve av lønnsarbeid, lære seg å støtte statlig likestillingsideologi, dyrke norsk natur, snakke norsk som innfødte og heie på de nasjonale idrettsheltene. Dette mønsteret finner vi igjen også i andre land. Symbolene er forskjellige, men grammatikken er den samme. De synlige forskjellene mellom ulike nasjoner avspeiler slik sett en dypere likhet.

Utviklingsbistanden er et speilbilde av «integreringspolitikken» overfor innvandrere og andre minoriteter. Den viderefører den kolumbiske utvekslingen og imperialismen med andre midler, ved å oppmuntre ikke-europeiske folkeslag til å bli mer som europeere.

— Det umistelige by Thomas Hylland Eriksen

Jeg har alltid vært grunnleggende skeptisk til romantiseringen av såkalt autentiske folkeslag. Urfolk drømmer ikke om å bli stilt ut på museum for å tilfredsstille hvite menneskers voyeuristiske lengsler etter det eksotiske. De vil ofte ønske seg bedre helse, innlagt vann, grillet kylling på lørdagskvelden, smartmobil og stabil tilgang til strøm, kort sagt en flik av modernitetens goder. Med tiden gikk det imidlertid opp for meg at denne typen kritikk rettet skytset i feil retning. Det er ikke romantisering av angivelig ubesudlede urfolk som er problemet, men at de samme urfolkene – og ikke bare de – mister styringen over sitt liv. Det sentrale er retten til å definere seg selv og forsøke å demme opp for den brutale ensrettingen staten og kapitalismen bedriver. Enten vi er urfolk eller byfolk, blir vi overkjørt og invadert av mektige, ensrettende prosesser, som ikke bare tar fra oss retten til å velge vår egen skjebne og gjør oss til lydige zombier ved å lokke med forbruksvarer og et komfortabelt liv, men som også påvirker vår selvforståelse som mennesker.

— Det umistelige by Thomas Hylland Eriksen

Når alt kommer til alt, erkjenner også Zapffe til slutt – i sin avskjedstale – at livet ikke nødvendigvis er det verste man har. Eller kanskje han bare føler et behov, etter å ha argumentert for meningsløsheten gjennom et langt liv, for å etterlate noen trøstefulle ord til de frammøtte i begravelsen, de som ennå en stund skal finne på noe å fylle livet sitt med:

«Kjære dere alle sammen som er kommet for å si farvel til (mine jordiske levninger) den inkarnasjon som blev utlånt til bolig for (min bevissthet) mitt sjælelige liv. Si farvel til den ubegripelige syntese som opstod i 1899 og holdt sammen i 90 år, før den igjen falt fra hverandre til anorganiske faktorer.

Takk for at dere kom alle sammen, og hver enkelt, hver med sitt perspektiv av dette som er hændt, det som delvis kunde beregnes, dels kom som en frukt av blinde slumpetreff. Dette som vi delvis skylder takk, og delvis må betrakte som vor perfide fiende, – hvis vi tenker oss en ledende bevissthet bak det hele.

Og gjør vi ikke det, så har vi vært heldige i den store tombola, dels trukket nitter eller direkte (ondskap) skade. Men det føles ofte som det ligger en bevissthet på lur for å ramme oss i våre sårbare stunder. I alle fall, så kommer vi fra ingenting og går til ingenting og det er det heller ingen ting å grue for.

Far vel alle sammen.

— Å tenke med Zapffe by Dag Olav Hessen