Eivind (like the Terrible) replied to Owl of Minerva's status
@Owl_of_Minerva@bookwyrm.social Leste meg gjennom de tre binda en gang i tida. Overraskende mye data og tabeller.
I like big books and I cannot lie
This link opens in a pop-up window
30% complete! Eivind (like the Terrible) has read 30 of 100 books.
@Owl_of_Minerva@bookwyrm.social Leste meg gjennom de tre binda en gang i tida. Overraskende mye data og tabeller.
Året er 1814, og Aslak Broch har akkurat fylt atten år da representanter fra hæren kommer til gården og krever …
Samfunnsdebattanten Bjørn Gregory-Stærk gikk i sin ungdom fra å være dypt religiøs til å bli kristendomsvennlig ateist, han ble senere …
Det är svårt att exakt beskriva vad det är med Ernauxs böcker som fångar mig. Detta är den fjärde av henne som jag läser på kort tid -- den de hade på biblioteket sist jag var där som jag inte redan läst.
Jag tror det har något med språket och hur de är berättade att göra. De är självbiografiska och Ernaux är annorlunda från mig. Hon är kvinna, mycket högre utbildad än mig och när böckerna skrivs äldre än mig. Jag tror ändå det är ett sätt för mig att se världen från ett annat perspektiv, något som alltid är nyttigt. Hennes böcker är personliga, men det känns inte heller som att de fastnar i de personliga detaljerna. De är svepande i att förmedla känslorna runt och uppfattningen av en tid. På så sätt blir de mer allmängiltiga.
Av de böcker av henne som jag redan läst är det första …
Det är svårt att exakt beskriva vad det är med Ernauxs böcker som fångar mig. Detta är den fjärde av henne som jag läser på kort tid -- den de hade på biblioteket sist jag var där som jag inte redan läst.
Jag tror det har något med språket och hur de är berättade att göra. De är självbiografiska och Ernaux är annorlunda från mig. Hon är kvinna, mycket högre utbildad än mig och när böckerna skrivs äldre än mig. Jag tror ändå det är ett sätt för mig att se världen från ett annat perspektiv, något som alltid är nyttigt. Hennes böcker är personliga, men det känns inte heller som att de fastnar i de personliga detaljerna. De är svepande i att förmedla känslorna runt och uppfattningen av en tid. På så sätt blir de mer allmängiltiga.
Av de böcker av henne som jag redan läst är det första gången som att hon i böckerna reflekterar över det skriva självbiografisk och att portrettera andra människor i dem -- i det här fallet en person som fortfarande lever och där stora delar av boken kretsar kring en enda person (Åren rör till exempel vid en rad olika personer, men bara ytligt och kort).
Från bokens sista sida:
Han hade sagt »du kommer inte att skriva en bok om mig«. Men jag har inte skrivit en bok om honom, jag har inte ens skrivit en om mig. Jag har bara i ord -- som han säkert inte kommer att läsa och som inte är ämnade för honom -- återgett vad hans existens, i sig, har tillfört mig. Ett slags gåva i retur, en återbörd.
The universal deregulation – the unquestionable and unqualified priority awarded to the irrationality and moral blindness of market competition, the unbound freedom granted to capital and finance at the expense of all other freedoms, the tearing up of the socially woven and societally maintained safety nets, and the disavowal of all but economic reasons, gave a new push to the relentless process of polarization, once halted (only temporarily, as it now transpires) by the legal frameworks of the welfare state, trade union bargaining rights, labour legislation, and – on a global scale (though in this case much less convincingly) – by the initial effects of world agencies charged with the redistribution of capital. Inequality – inter-continental, inter-state, and most seminally the inner-societal (regardless of the level of the GNP boasted or bewailed by the country) reaches once more proportions which the yesteryear world confident of its ability to self-regulate and self-correct seemed to have left behind once for all.
Today twenty or so wealthy, but worried and unself-assured, countries confront the rest of the world which is no longer inclined to look up to their definitions of progress and happiness, yet grows by the day ever more dependent on them for preserving whatever happiness or merely survival it can scrape together by its own means. Perhaps the concept of the ‘secondary barbarization’ best sums up the overall impact of the present-day metropoly on the world periphery.
In the postmodern world of freely competing styles and life patterns there is still one stern test of purity which whoever applies for admission is required to pass: one needs to be capable of being seduced by the infinite possibility and constant renewal promoted by the consumer market, of rejoicing in the chance of putting on and taking off identities, of spending one’s life in the never ending chase after ever more intense sensations and even more exhilarating experience. Not everybody can pass that test. Those who do not are the ‘dirt’ of postmodern purity. Since the criterion of purity is the ability to partake in the consumerist game, those left outside as a ‘problem’, as the ‘dirt’ which needs to be ‘disposed of’, are flawed consumers – people unable to respond to the enticements of the consumer market because they lack the required resources, people unable to be ‘free individuals’ according to the sense of ‘freedom’ as defined in terms of consumer choice. They are the new ‘impure’, who do not fit into the new scheme of purity. Looked at from the now dominant perspective of the consumer market, they are redundant – truly ‘objects out of place’. The job of separating and eliminating that waste of consumerism is, like everything else in the postmodern world, deregulated and privatized. The shopping malls and supermarkets, the temples of the new consumerist creed and the stadiums where the game of consumerism is played, bar entry to the flawed consumers at their ownexpense, surrounding themselves with surveillance cameras, electronic alarms and heavily armed guards; so do the neighbourhoods where lucky and happy consumers live and enjoy their new freedoms; so do the individual consumers, viewing their homes and their cars as ramparts of permanently besieged fortresses. These deregulated, privatized, diffuse concerns with guarding the purity of consumerist life also come together in two contradictory, yet mutually reinforcing political demands directed towards the state. One is the demand to further enhance consumer freedoms of free consumers: to privatize the use of resources by ‘rolling back’ all collective intervention in private affairs, dismantling politically imposed constraints, cutting taxes and public expenditure. Another demand is to deal more energetically with the consequences of the first demand: surfacing in the public discourse under the name of ‘law andorder’, this second demand is about the prevention of the equally deregulated and privatized protest of the victims of deregulation and privatization. Those whom the expansion of consumer freedom deprived of consumer skills and powers need to be checked and kept at bay; being a drain on public funds, and therefore indirectly on ‘taxpayers’ money’ and the freedom of free consumers, they need to be checked and kept at bay at the least possible cost. If waste-disposal proves to be less costly than waste-recycling, it should be given priority; if it is cheaper to exclude and incarcerate the flawed consumers to keep them from mischief, this is preferable to the restoration of their consumer status through thoughtful employment policy coupled with ramified welfare provisions. And even the ways of exclusion and incarceration need to be ‘rationalized’, preferably subjected to the severe discipline of market competition: let the cheapest offer win …
In internal exile in Naples, the eminent liberal Italian philosopher-historian Benedetto Croce observed disdainfully that Mussolini had added a fourth type of misgovernment—“onagrocracy,” government by braying asses—to Aristotle’s famous three: tyranny, oligarchy, and democracy.
Det som skjer på dette dype nivået, mener Douglas, er at grupper forankrer oppfatningene og verdiene sine i noe som oppfattes som håndfast eller evig. Tenk på hvordan vi snakker om politiske akser og politiske kart. Metaforen om «høyresiden» mot «venstresiden» gjør at noe som er vilkårlig og varierer mellom generasjoner og land, oppleves like evig som et tall. Eller tenk på hvordan vi knytter midlertidige kjønnsnormer til biologisk kjønn, eller forklarer samfunnet som en maskin. Før snakket man om at kongen er folkets hode, og mannen er familiens hode. Patriarkalske kulturer sier ting som at mannen er som høyrehånden, kvinnen som venstrehånden, de er ment for ulike oppgaver.
Las brujas es una historia de Roald Dahl, el gran autor de literatura infantil. Las brujas de todo el mundo, …
OverDrive logo Media The Golem and the Jinni The Golem and the Jinni audiobook (Unabridged) ∣ A Novel · The …
Samfunnsdebattanten Bjørn Gregory-Stærk gikk i sin ungdom fra å være dypt religiøs til å bli kristendomsvennlig ateist, han ble senere …
Jeg har lest ganske mange takes, både de første lovprisingene fra både norske og amerikanske liberalere og de nedsablende, for det meste seinere omtalene. Jeg synes vel hverken det var så imponerende eller så veldig ille. Den ligger ikke fryktelig langt unna den amerikanske hovedstømmen av tankegods jeg har lært å kjenne over mange år. Hovedbudskapet er at det virkelig finnes muligheter for alle i USA bare de lærer seg å navigere systemet, og at så mange ikke får det til der han kommer fra er en defekt ved lokalsamfunnet og kulturen som ikke myndighetene kan løse. Det er fraværende fedre og dårlige mødre, det er snyltere på foodstamps som lever fett og ikke gidder å skaffe seg jobber og det er generelt mangel på ambisjoner og innsats for å prøve å forbedre sin egen situasjon blant menneskene der. Kort sagt, det er en helt streit konservativ fortelling om meritokratiet …
Jeg har lest ganske mange takes, både de første lovprisingene fra både norske og amerikanske liberalere og de nedsablende, for det meste seinere omtalene. Jeg synes vel hverken det var så imponerende eller så veldig ille. Den ligger ikke fryktelig langt unna den amerikanske hovedstømmen av tankegods jeg har lært å kjenne over mange år. Hovedbudskapet er at det virkelig finnes muligheter for alle i USA bare de lærer seg å navigere systemet, og at så mange ikke får det til der han kommer fra er en defekt ved lokalsamfunnet og kulturen som ikke myndighetene kan løse. Det er fraværende fedre og dårlige mødre, det er snyltere på foodstamps som lever fett og ikke gidder å skaffe seg jobber og det er generelt mangel på ambisjoner og innsats for å prøve å forbedre sin egen situasjon blant menneskene der. Kort sagt, det er en helt streit konservativ fortelling om meritokratiet USA, påfallende lik den Bill Cosby i mange år reiste rundt og fortalte til svarte arbeiderklassenabolag.
Two and a half millennia ago, the artifact appeared in a remote corner of space, beside a trillion-year-old dying sun …