Fire fortellinger om livet og døden og kæm vi e når vi gir slipp?

I hine hårde dager mens æ abonnerte på Dagens Næringsliv likte æ godt å lese kommentaran til Eva Grinde, æ synes ho som oftest sa fornuftige ting, og generelt skreiv på en måte æ likte. Så æ va nysgjerrig på kordan det overføres til skjønnlitteratur, og det e mye det samme.

Det e nok en sånn bok kor innvendingan kan være det dem tidvis e mot norsk samtidslitteratur: middelklassemennesker som e mest opptatt av sine egne problemer, men æ tror jo ikke æ vil ha en verden uten hvite middelklasseforfattera som skriv om middelklasseproblemer (men æ vil helt klart ha en verden som består av mer enn bare det).

Ho skriv interessant om døden, om å nærme sæ den på forskjellig vis, det e kanskje mer hvite hansker enn all den skitne jorda i Ellen Støkken Dahl sin Dyrisk (som æ leste dels overlappanes), det e indre uro mer enn eksplosjoner, men æ likte dem, måten dem sirkle rundt ubehaget.