Plukka opp den her etter at @Kjerstin@books.babb.no hadde lest den, og vil si mæ enig i hennes positive leseopplevelse. Det e korte kapitler og hopp i fortellerstemmen, på en måte æ e ganske imponert over at fungere, det e godt jobba av forfatteren å få til! På et tidspunkt gråt æ som et uvær og vurderte å la den ligge en stund, men det løste sæ litt opp etterhvert.

Det e nokka fascineranes i å ha bikka alderen kor æ ofte kjenne mæ igjen i reaksjonan til de ‘eldre’ karakteran – æ like ungdomsromaner og coming-of-age og alt det der, men så dukke det opp bruddstykker kor æ oppdage at æ har mest sympati med faren til Agnes i Fucking Åmål, eller med Unni her, som både e den personen Alexandra treng, men også stoppe sæsjøl fra å være mer enn ho har plass til.

Det e tidvis traumatisk lesing, særlig når man fra starten av vet ka som kommer, men om man vil lese skjønnlitteratur om voldtekt skrevet på en måte kor du kanskje skjønne nokka mer av de konkrete følelsan (om man kan si det sånn), så anbefale æ den her, og også Maren Skolem sin Hva jeg gjorde med pengene.