I stedet for å gå på utdelinga av Havmannprisen satt æ heller på kaffebaren i etasjen under biblioteket og leste boka som vant prisen (for beste nordnorske bok utgitt i fjor). Det va ikke et dumt valg, som sådan (sjøl om æ gikk glipp av kake), og æ skjønne godt at den blei nominert (sjøl om æ ikke har lest mye nok av Noreng til å vite kor den her plassere sæ i hannes ouvre).

Æ ville nok ikke valgt den som vinner (av årets nominerte som æ har lest ville nok den æren gått til Caroline Kaspara Palonen), kanskje aller mest fordi æ synes slutten e litt svak. Oppbygginga fram dit e god, fenganes og akkurat passe skummel, men det føles som den har det samme problemet som en del andre bøker som bygge opp mot nokka mystisk og uforståelig: det finnes ikke en fornuftig måte å avslutte på, så i stedet for blir det … ikke helt tilfredsstillanes, synes æ. Men Noreng har også vært forfatter så lenge, og skrevet for et undervurdert segment i ungdomslitteraturen (les: han skriv bøker til og med tenåringsgutter kanskje kan ha glede av (ikke den her, hovedpersonen e en jente, så æ antar dem styre unna)), så det føles fortjent at han får en pris for det.