Einar finished reading The House in the Cerulean Sea by TJ Klune

The House in the Cerulean Sea by TJ Klune
A magical island. A dangerous task. A burning secret.
Linus Baker leads a quiet, solitary life. At forty, he …
Norskis bosatt i Sverige. Leser norsk, svensk och engelsk. Liker både faglitteratur og skjønnlitteratur. Historie og sci-fi. Skriver på det språk jeg leser på.
This link opens in a pop-up window
Success! Einar has read 27 of 20 books.

A magical island. A dangerous task. A burning secret.
Linus Baker leads a quiet, solitary life. At forty, he …
@nichobi@bookwyrm.social Ja, den är rätt rolig!
If a man says he loves you, it's because he wants to control you. That's what I decided. No man says, "I love you so go be free. I expect nothing." Not in my experience, anyway. Every man since my father has loomed his love over me like a sentence.
— Prostitute Laundry by Charlotte Shane (Page 122)
Æ tror ikke nødvendigvis det e sant, altså (ikke alle menn etc), men tanken fascinerte mæ fordi det ofte e det avgjøranes emosjonelle punktet i romance-sjangeren: når den ene hovedpersonen (uansett kjønn) innser at «æ elske dæ så høyt at æ heller vil at du skal være lykkelig enn at vi nødvendigvis må være sammen (om det at vi e sammen betyr at du ikke kan være lykkeligst)» (sjøl om fordelen med romance jo e at den andre hovedpersonen før det e slutt innser at dem e lykkeligst sammen med hen som sa det) – kanskje det e det folk mene e urealistisk med sjangeren?
@nichobi@bookwyrm.social När jag flyttade till Sverige förvånades jag över att alla jag besökte hade denna för mig okända norska bok i bokhyllan. En bok som jag absolut borde ha känd till.
@nichobi@bookwyrm.social När jag flyttade till Sverige förvånades jag över att alla jag besökte hade denna för mig okända norska bok i bokhyllan. En bok som jag absolut borde ha känd till.
@mvrkws@bookwyrm.social Dette er jo en klassiker. Så den når den var oppsatt på teater i Oslo. Tror at vi har boka hjemme også.
Jag känner igen namnet på författaren enbart då jag delade lägenhet (källare) med en äldre student vars litteraturtidsskrift gav ut norska översättningar av Yoko Tawadas dikter.
En isbjörns memoarer var en rolig och underhållande bok som följer tre olika isbjörnar och deras relation med människan: en författare, en cirkusartist och isbjörnen Knut. Isbjörnerna har tidvis mänskliga drag och boken leker med vad som är mänskligt och vad som inte är det. Det känns som en bok som skulle kunna analyseras i djupet, men jag läste den i huvudsak som en rolig, underfundig och underhållande bok. Den fick mig att skratta flera gånger särskild i de sekvenser där relationen mellan djur och människa ifrågasattes.
Her er eg ikkje habil sidan eg både har støtta boka med pengar og er intervjuobjekt, men ein fin gjennomgang av eit av mine absolutte favorittband sin spede oppstart – inkludert nokre perspektiv frå ein rockehungrig 15-åring inst i Sognefjorden.
"Parts of a whole," Linus said. "We all have our issues. I have a spare tire around my middle. His father is Satan. Nothing that can't be worked out if we try hard enough."
— The House in the Cerulean Sea by TJ Klune (Page 250)
The opening chapter in the epic Dark Tower series. Roland, …
Fra den første gangen jeg leste The Gunslinger, husket jeg den som en røff bok, åpenbart skrevet av en nittenåring, upolert og uerfaren.
Jeg husket feil. Kanskje ble jeg farget av forordet til King, hvor han forteller om å være nitten år og uerfaren, men med store drømmer. Kanskje fulgte jeg ikke godt nok med mens jeg leste. Kanskje trengte jeg å lese boka på nytt med en viss kjennskap til personene, verdenen og historien. Kanskje (sannsynligvis) er det alt dette.
Det er noe med The Dark Towers sykliske og drømmeaktige struktur som treffer meg, og som treffer meg spesielt godt fordi det er så mye informasjon i denne boka jeg husker fra senere, men ikke herfra. Ordene og setningene jeg for syv år siden husket som et løfte om noe større som kommer, slår meg nå ned i støvlene med en massivitet og en styrke, og selv …
Fra den første gangen jeg leste The Gunslinger, husket jeg den som en røff bok, åpenbart skrevet av en nittenåring, upolert og uerfaren.
Jeg husket feil. Kanskje ble jeg farget av forordet til King, hvor han forteller om å være nitten år og uerfaren, men med store drømmer. Kanskje fulgte jeg ikke godt nok med mens jeg leste. Kanskje trengte jeg å lese boka på nytt med en viss kjennskap til personene, verdenen og historien. Kanskje (sannsynligvis) er det alt dette.
Det er noe med The Dark Towers sykliske og drømmeaktige struktur som treffer meg, og som treffer meg spesielt godt fordi det er så mye informasjon i denne boka jeg husker fra senere, men ikke herfra. Ordene og setningene jeg for syv år siden husket som et løfte om noe større som kommer, slår meg nå ned i støvlene med en massivitet og en styrke, og selv om jeg leser den reviderte 2003-utgaven, er det ufattelig at mesteparten ble skrevet av en jypling.
Helvete, så bra denne boka er. Helvete som jeg gleder meg til hvert sekund av resten.
Et mer generelt spørsmål er om det blir mindre mangfold i verden når antall språk synker, eller om mangfoldet tvert imot kan øke når flere blir i stand til å kommunisere med hverandre. Her finnes det ikke noe enkelt svar, ettersom det kommer an på skalanivået vi bruker. På samme måte som det kulinariske mangfoldet globalt sett er blitt mindre, men større på det individuelle plan, blir enkeltmenneskers livsverden mer mangfoldig når de lærer flere språk. Hvis det imidlertid er de samme språkene som læres overalt, blir det totale mangfoldet likevel redusert.
Svært få av oss er late. Og om noen er litt late, er det så farlig? Er det ikke bare miljøvennlig at noen velger å ligge under et tre og se på bladene som blafrer i vinden istedenfor å pusse opp badet?
— Når det ikke går over by Kine Albrigtsen, Marthe Christine Bay, Mari Svenbalrud (Page 71)

En kort introduksjon til samenes historie presenterer det samiske urfolkets historie fra de eldste tider til i dag, med hovedvekt …
Koste meg. Godt etablert magisystem, akkurat som alle andre sier om Sanderson. Likte figurene godt, og er nysgjerrig på serien videre, og så får vi bare se når/om jeg treffer et metningspunkt for halvskjulte messiaser.
Når jeg tenker meg om, tror jeg at noe av det som gjorde beskrivelsene av magien så lett for meg å henge med på, var at de fleste kreftene vi ser bli brukt er ganske klassiske videospillkrefter, så når vi ser allomantikere bruke forskjellige metaller, kjenner jeg meg igjen fra ganger jeg har vært i flytsonen i spill med liknende krefter – og dermed føles det som at jeg i større grad enn vanlig er en del av historien.
Løs tanke i én helsetning.
Men ja, likte boka.

A magical island. A dangerous task. A burning secret.
Linus Baker leads a quiet, solitary life. At forty, he …