User Profile

Æ lå langtflat i senga i tre døgn og hosta på mæ gangsperre i magemusklan, og innimellom all hostinga leste æ de fire første romanan (pluss kortromanen) i Olympus Inc-serien til Kate Healey (pseudonymet til Karen Healey). Som titlan kanskje ymte frampå om e dem variasjoner over gresk mytologi, men man treng ikke egentlig kjenne til nokka særlig av det for å ha glede av bøkern som sådan.

Men om man har bittelitt kjennskap til det, og kanskje også en svakhet for historier som foregår i tidsskrift-settinger (Olympus Inc e utgiver av ørten store magasiner, kor hovedmagasinet e Luxe, som nok kan forveksles med Vogue), så e det her kjempefornøyelig lesestoff. Det va minst en scene i hver bok kor æ måtte strigråte litt, og opptil flere steder kor æ fniste høyt.

Den fjerde boka (æ orka ikke skrive nokka om hver enkelt bok, siden æ slukte alle på rad) e litt annerledes enn de tre første, det e fortsatt samme universet (Cassandra svare på spørsmål i en av de tidligere nevnte tidsskriftan som frilanser), men det e noen hakk mørkere og litt mer thriller der de tre første «bare» e drama, men på en måte som fungere, så æ heng med her også, og glede mæ til femte bok som kommer i desember.

Anbefales varmt om du har mer hoste enn hjerne, men også om du e heldig og omvendt stilt!

I usually like John's books, but for some reason this one didn't vibe with me. Maybe because the whole things feels… too easy? You know how it will end, there is no real danger for the clueless protagonist. Every character seems either too smug or too dumb. Human lives are extremely cheap, and there are no real consequences for their deaths. It's not a bad book, but maybe I need more "grounded" stories at the moment (which is a bit weird as the previous book I read was Stross' "Empire Games", a book about a multi-dimensional cold war escalation, but still it felt more "real").

Currently reading Dawn of Everything. I reflect on how this work effectively serves to decolonize our understanding of history by filling in the Blancs left by historians focused primarily on, and perhaps blinded by, imperial displays of grandeur.

The book paints a broad picture with broad strokes and I understand that there are several relevant critiques. Something I would hope the authors would (have had) embraced since it's true value lies in what thoughts and conversations, and mayhaps social experimentation, such a work inspires.

This book was fantastic. It was rage-inducing and awe-inspiring. Anyone who wants to understand German migration politics needs to start with who is most affected: by listening to stories of the refugees and asylum seekers who deal with Germany's racism and institutional violence every day.

Dette var min første lesning av boka, til tross for at jeg har spilt bass med progbandet Jordsjø tidligere ... Det tok litt tid for meg å bli vant til måten Ursula skriver på, men da jeg kom inn i det likte jeg verdenen og historien godt. Kommer nok til å sjekke ut de følgende bøkene også.

For noen år siden gjenleste æ Følelsers forvirring, en roman fra 1938 skrevet av Borghild Krane, som norsklæreren min anbefalte mæ da æ va 17/18, om en ung lesbisk kvinne. Det va et fascineranes gjensyn, fordi æ huska at boka hadde gjort sterkt inntrykk på mæ, men æ huska ikke, kunne strengt tatt ikke huske kor mye den har påvirka tanke- og væremåten min, livsholdninga, livsfilosofi – æ tror ikke nødvendigvis æ hadde vært et drastisk annerledes menneske om æ aldri leste den, men æ e det mennesket æ e fordi æ leste den.

Samme følelsen sitt æ igjen med etter å ha gjenlest Prostitute Laundry for første gang på nesten ti år: den opprinnelige lesinga har farga ka æ tenke om kjærleik, om sex, om penger, om tillit og tilgivelse, på måter æ ikke helt va klar over før gjenlesinga. Det kan hende det har gjort mæ mer kynisk på noen områder, men ikke på en måte som e ufortjent (mot mæsjøl? mot verden? mot menn?), men det har også gjort at æ har levd livet litt mer åpent enn æ kanskje ville gjort ellers. Litt mer i stand til å tenke «æ skulle ønske det va mæ du ville ha, men om det ikke e det håpe æ du e lykkelig» (i mine bitrere øyeblikk kan det hende æ har lagt til et «så e i det minste én av oss lykkelig», men man e jo bare et menneske). Æ øve fortsatt, men måten Charlotte Shane skriv om å være menneske gjør at æ oftere e glad for å være det, det e en gave.

@Robin I've had this in my bookshelf since it was new, has leafed through it many times. Too bad I do not have a role playing group (nor the energy to set up one) to play this with.