Det var bare en ting de ikke kunne enes om, og det var om kanarifuglen. De hadde hatt mange efter hinannen i årenes løp, og hver gang katten tok en, ble det svoret at sådan en sorg ville de aldri mere utsette seg for. Men ifølge skipper Worses beregning varte hoffsorgen over en kanarifugl akkurat tre uker; efter den tid kom det en ny. Det var alltid hunner; jomfruene likte ikke hanner av noen art, og dessuten tålte de ikke sangen. Den kanarifugl de nu hadde, var den aller søteste de noensinne hadde hatt. Ti foruten alle dens andre fullkommenheter hadde den også en, som fra først av satte dem i en viss forvirring: den kunne verpe egg. Men da det kloke lille dyr sannsynligvis var seg bevisst det ørkesløse i å legge egg i sin ensomhet, la den dem heller ikke fornuftig og varsomt i et rede. Men den oppsøkte seg et høyt sted, og derfra verpet den ned på bordet eller på gulvet, så de nydelige små egg knustes aldeles. Dette bedrøvet i høy grad jomfru Birgitte og jomfru Mette. For da de hadde vennet seg til fenomenet, som i begynnelsen syntes dem på randen av det uanstendige, fikk de en brennende lyst på et av disse søte små egg - helst ett til hver -, og de la mange planer for å bringe dyret til å oppføre seg fornuftig. I buret la de bomull og fint garn; rundt om i stuen - helst på de steder hvor de engang hadde funnet et knust egg, bygget de med all sin kunstferdighet små reder av bløte stykker multum foret med bomull og krøllhår; - ja til slutt løp de endog omkring i stuen med et rede i hver hånd, når fuglens oppførsel syntes dem mistenkelig.

— Garman & Worse. by Alexander Lange Kielland (Norges nasjonallitteratur,) (Page 237)