User Profile

Det her e tredje gangen æ les Borghild Kranes Følelsers forvirring (den kom i 1937 og va den første boka publisert i Norge som omhandla lesbiske kvinner), og også den tredje utgaven æ eie av boka (og æ tror den tredje utgaven som e publisert, det kom et nyopptrykk i 2023 og den opprinnelige i 1937 (æ vet ikke kor mange opplag/utgaver den eventuelt kom i)). Æ leste den første gang mens æ gikk på videregående, fordi norsklæreren min tipsa mæ om den. Det e muligens en av de mest stereotypiske setningan man kan si som den typen menneske æ e og va, men en sånn stereotypi det e fint å ibo.

Æ leste den på nytt for drøye ti år siden (det va etter at æ flytta til Mo), og i begge to rundan hadde æ glemt av kor mye av boka som foregår i voksenlivet til hovedpersonan, da lot æ mæ forføre av ungdommen, men nu e tydeligvis æ også blitt voksen, så nu falt æ inn i historien om kordan man leve voksenlivet når det ikke blir helt som man vil eller man ikke har rom for å gjøre det som man vil.

Og æ skal ikke røpe slutten, bare si at den ikke e overraskanes til 1937 å være (den hadde æ helt glemt fra de forrige lesingan).

Denne boken har jeg lest før, antagelig andre året på videregående. Den gang var jeg bare en småpjokk, men forsto likevel at jeg hadde lest noe spesielt. Jeg kjente nok ikke til den omfattende bombingen av Dresden (og andre tyske byer) i sluttampen av andre verdenskrig, og hadde nok aldri lest en bok som var skrevet på samme måte som denne. Først og fremst var det hvordan boken var fortalt som sitter igjen.

Nå er jeg en gammel mann (fyller jo førti senere i år) og forstår kanskje mer av boken og kanskje i større grad hvilket mesterverk den er. Hovedpersonen Billy Pilgrim ser tid annerledes enn oss andre, i likhet med Tralfamadorianerne som han blir kidnappet av. Pilgrim ligger i ulage med tiden og kan hoppe mellom ulike øyeblikk. Slik gjør også boken det: mellom andre verdenskrig, tiden på psykiatrisk sykehus etter krigen, bryllupsnatten, barndommen og andre øyeblikk.

Tidsreisene er en velfungerende metafor for posttraumatisk stressyndrom, viss symptom kan vise seg i en følelse av å ikke leve i den tiden man faktisk befinner seg i. I boken blandes det som man får anta er basert på Vonneguts egne opplevelser av Ardennes-offensiven og bombingen av Dresden der han var krigsfange, med scener som ofte er absurde, blant annet de der hovedpersonen er attraksjon på ett zoo på en annen planet. Boken er godt og morsomt skrevet.

Det at man som leser hele tiden hopper mellom scener og tidpunkt sammen med Billy Pilgrim gjør at man også selv føler at man mister sammenhengen. På den måten klarer boken, selv om den er full av fjas, å si noe om krig som kanskje er mer sant enn om boken hadde vært en alvorlig redegjørelse for Vonneguts opplevelser under krigen og i Dresden under bombinga.