User Profile

Det er noko frigjerande over å lese Tiller. Det er få forfattarar som verkeleg greier å skildre situasjonar kor alt berre "skjer" seg så gale i dialogen mellom karakterane. Det som likevel gjer boka her så himla god, er korleis ho skriv seg inn som ein reaksjon mot tendensen frå dei siste åra, kor litteraturen skal skildre "flukta" frå arbeidarklassen.

Boken tar for seg den norske black metal-scenen som oppsto rundt midten av 80-tallet. Boken legger vekt på hvordan musikken, stiluttrykket og de ulike bandene vokste fram, og det er langt mindre fokus på de kriminelle handlingene som dominerte mediebildet på 90-tallet. Her er det mer om fanziner, tapetrading, musikalske inspirasjonskilder, miljøet rundt platebutikken Helvete, og ganske mange interessante og ofte morsomme anekdoter fra de som var i miljøet på den tida.

Synes det er tankevekkende hvor unge disse folka var. Mange startet band som 15-16-åringer, med instrumenter kjøpt for konfirmasjonspengene. Det er verdt å ha i bakhodet når man ser tilbake på den tida.

Det er også bemerkelsesverdig at Mayhem var så innflytelsesrike enda de spilte svært få konserter og ikke ga ut et fullengdes album før i 1994, da de hadde eksistert som band i ti år. Med så mange problemer de har møtt er det imponerende at de består som band den dag i dag, og de fortjener egentlig sin egen bok.

Etter å he lese romanen av Riverton/Elvestad, måtte eg tilbake til teikneserien som eg las for ganske mange år sidan. Den gong då gjorde han inntrykk på meg, men eg gløymte fort detaljane i historia. Og eg trur kanskje at teikneserieformatet er litt for "raskt" for denne historia, om ein ikkje stoppar opp sjølv mellom rutene. Det er ein del detaljar og "stemningar" i historia som går tapt i overgangen, samtidig som Jason si tolking også gjer noko med historia. Men framover vil eg nok helst anbefale originalen, så kan ein heller lese denne etterpå.