User Profile

Det här är en fascinerande bok om hur läsning och skrivande (de ursprungliga informationsteknologierna) förändrades i slutet av 1100-talet från ett monastiskt sätt att läsa som bestod av att man läste samma böcker om och om igen högt för att till slut helt internalisera dem (att "idissla" dem var en av metaforerna som användes) till ett skolastiskt sätt att läsa där man läste tyst och snabbt för att utvinna kunskap ur texter.

Det skolastiska läsningen gjordes möjlig av ett antal tekniska uppfinningar som t.ex papper som till skillnad från pergament var tillräckligt lätt för att göra böcker man kunde hålla i handen utan stöd, nya bläck som gjorde man kunde skriva mindre bokstäver, index och innehållsförteckningar som gjorde att man kunde hitta i boken utan att behöva läsa den från början till slut och mellanslaget som gjorde det möjligt att skumläsa.

Det skolastiska läsesättet har sedan varit totalt dominant i "över tjugo generationer" och har gjort "texten" till något som är separat och mer grundläggande än själva boken. Denna objektifiering av texten har gjort det möjligt att formulera långt mer komplicerade resonemang än den muntligt baserade tidigare skriftspråkligheten.

De senaste decennierna har dock detta sätt att läsa, skriva och tänka gjorts omodernt av "a new kind of text [...]. Like signals from a phantom schooner, its digital strings form arbitrary font-shapes on the screen, ghosts which appear and then vanish. Even fewer people come the the book as a harbor of meaning."

Boken skrevs innan sociala medier, podcasts och TikTok men jag misstänker att författaren skulle tycka att hans tes att vi lever i den bortre parantesen av den text-iga skolastiska tankevärlden har stärkts och att "[scholastic] readers have a historical beginning and their survival can now be recognized as a moral task that is intellectually based on understanding the historical fragility of the [scholastic] text."

I think I really like walking memoirs.

I often find myself longing for long walks, probably as an escape.

I don't know how I stumbled into Craig Mods webpage, probably a link in the fediverse. I read a couple of the updates on his blog and liked what I read. Short insights from a guy my age living in Japan and very much into long walks. He had recently published a walking memoir and I took note to order it the next time I went to the book shop. An expected I will order it, then read it when I get it a couple of months later-situation. To my surprise they had it already. It is a very good bookshop!

As all good walking memoirs Things become other things isn't only about the walk. It is also a book about the places and the people that the author meets during the walk. Mod does this very well. He is an immigrant to Japan, an outside observer; relaying the particularities of the Kii peninsula of Japan; but also has lived in Japan for almost half his life, speaking the language and being very much familiar with the culture.

The book is based an a three-week walk that Craig Mod did in 2021 on the Kii peninsula; a rural part of Japan, where the population is largely older people as young people has moved away and unemployment and poverty is common. That the walk happened during the covid pandemic is mentioned some places, but isn't very important to the book. The Kii peninsula has been important to both Shinto and Buddhist beliefs, and the peninsula has several shrines, temples and holy places, and also pilgrim routes, along which the walk is largely conducted.

Things become other things is a book that is very much a book about the place where the author grew up. The whole book is written to a childhood friend: stories and memories are retold as things on the walk reminds the author of things from his past. In this way the book becomes a book about more than just walking and the people that he runs into, but also a vehicle for reflection. As the author reflects on his origin, we as readers can also reflect on where we come from.

Reflecting on the title of the book: Things become other things. It is referenced only once in the book when an elderly inn keeper admits that his daughter really isn't his daughter, but a young woman that needed a place to stay and new connections. What was becomes something different. In many ways this is the theme of the book. Mod largely tells about how he has changed during the years since his childhood in the US midwest, the changes that his home town has gone throgh since then and the changes that his surroundings on the walk has experienced (this isn't his first time walking in this area).

I can imagine myself rereading this book in a couple of years, and guess I will see new things then. Also I should really reread Rebecca Solnits Wanderlust.

And get out walking.

Ifølgje Jonas Bals har historikarar vore alt for opptekne av fascismen si historie, og alt for lite opptekne av antifascismen. Det vil eg seie meg einig med han i. Derfor har eg lenge gleda meg til å lese boka her, som set antifascistane heilt frå den amerikanske borgarkrigen og til starten på den andre verdskrigen i fokus.

Boka er heilt klart verdt å lese, sjølv om ho er lang. Det er mykje å lære her, både om illgjerningane til fascistane i både Tyskland, Italia og i Noreg, men også om korleis vanlege folk gjorde sitt for å kjempe imot. Hovudaktørane i antifascismen er ifølgje Bals' framstilling den organiserte arbeidarrørsla, i hovudsak Arbeidarpartiet, men også enkeltmenneske som stortingspresident Carl Joachim Hambro frå Høgre, og Dagblad-journalisten Ragnar Vold.

Her ligg kanskje også den svake sida til boka. Kor er for eksempel liberalarane i framstillinga her? Eg er ingen ekspert på mellomkrigstida, men eg er temmeleg trygg på at sentrumsliberale parti og rørsler i både Noreg, Tyskland og Italia gjorde eitt og anna i kampen mot fascismen i perioden. Bals erklærer sjølv at han vil skrive ei historie om mangfaldet i antifascismen og ikkje berre den mest aktivistiske sida, men det er likevel det siste som blir via mest merksemd her.

Kommunistpartia blir med rette kritisert i framstillinga for å ha drive sekterisk splittingsmakeri, og lenge ikkje såg verdien i å stå samla mot fascismen. Her synst eg Bals er veldig god når han behandlar 1920-talet, men på 1930-talet hoppar han over linjeskiftet på Komintern sin 7. kongress i 1935, kor ein faktisk landa på å skipe "folkefrontar" mot fascismen, kor ein i tillegg til partia frå arbeidarrørsla også skulle involvere borgarlege demokratisk innstilte parti. Ein kan diskutere kor vellykka denne forseinka endringa var, men Bals registrerer knapt skiljet.

Den siste innvendinga mi handlar om definisjonsspørsmålet: kva er fascisme? Eg er eigentleg einig med Bals i at ein ikkje bør henge seg for mykje opp i reint akademiske øvingar kor ein skal finne Definisjonen (med stor D). Likevel trur eg boka hadde vore tent med litt klarare innramming av fascismen, ikkje minst når bind 2 (som eg ikkje har lese enno), tar for seg tida etter den andre verdskrigen. Bals trekk på ei side fram definisjonen til Roger Griffin, kor fascismen blir forstått som "palingenetisk ultranasjonalisme", altså ein nasjonalisme som søker gjenføding av nasjonen utover rammane til det liberale demokratiet. Greitt nok, men han seier seg likevel einig med Robert Paxton, som heller oppmodar til å sjå på kva fascistane har gjort, framfor kva dei sjølv har hatt å seie om seg sjølv. Her underslår Bals usemja mellom dei to perspektiva: Griffin si forståing baserer seg nettopp på at ein skal ta fascistane på alvor, også når dei legg ut om visjonane sine med eigne ord.

Bals' si motvilje mot ein tydeleg definisjon og avgrensing av fascismen mot andre tilstøytande fenomen på ytre høgre, gjer at "alt" reaksjonært grums plutseleg blir fascisme. Kanskje er ikkje det heilt feil, men i så fall blir det vanskelegare å trekke ut lærdommar til dagens situasjon frå boka, slik Bals tydeleg gir uttrykk for at han ønsker lesaren skal gjera. Han skildrar for eksempel godt korleis Arbeidarpartiet på 1930-talet var tydelege på at ein måtte handtere faktisk fascistisk aktivitet frå organisasjonar som Nasjonal Samling og Fedrelandslaget annleis enn arrangement frå "normale" borgarlege parti som Høgre.

Korleis står den lærdommen seg i dag? Når er eit høgrepopulistisk parti "normalt" nok til å bli møtt med normale politiske metodar, og når går det over til at ein bør hindre dei frå å drive aktivitetane sine? Sånne spørsmål er viktige, men da treng ein ei betre analyse enn den Bals legg opp til i del 1.

No vart det mykje kritisk her, men eg synst likevel boka i hovudsak var god. Motsett av fleire andre meldarar, synst eg for eksempel det er klokt å inkludere den amerikanske rasismen i sørstatane i ei historie om antifascismen, ikkje minst fordi det er umogleg å forstå MAGA-rørsla og liknande, utan å forstå den amerikanske rasistiske historia.