User Profile

Koste meg. Godt etablert magisystem, akkurat som alle andre sier om Sanderson. Likte figurene godt, og er nysgjerrig på serien videre, og så får vi bare se når/om jeg treffer et metningspunkt for halvskjulte messiaser.

Når jeg tenker meg om, tror jeg at noe av det som gjorde beskrivelsene av magien så lett for meg å henge med på, var at de fleste kreftene vi ser bli brukt er ganske klassiske videospillkrefter, så når vi ser allomantikere bruke forskjellige metaller, kjenner jeg meg igjen fra ganger jeg har vært i flytsonen i spill med liknende krefter – og dermed føles det som at jeg i større grad enn vanlig er en del av historien.

Løs tanke i én helsetning.

Men ja, likte boka.

@nichobi@bookwyrm.social Vad tyckte du? Jag har läst ungefär tvåhundra sidor. Den är intressant och tidvis rolig, men jag har lite svårt att fångas i den just nu (som nog handlar mer om mig än boken?).

I really had some hopes for this, but it was… not great. Scifi’s not a subtle genre usually but this book beat you over the head while shouting in a bullhorn. The characters’ actions made no sense, key characters acted completely absurdly, and the shift between voices was irritating. But worst of all was its heavy-handed exercise in insisting on a boring, irritating, aspirationally woke take on pronouns that added nothing to the story. Essentially tumblr tenderqueer fanfic rep lit.

It was a little hard to grasp China Miévilles style in the beginning. I almost miss an info-dump here and there, especially getting into the book. But I was rewarded for being attentive. The world building is impressive and mostly convincing within the premise of Bas Lag. I am not a big fan of horror myself and I sometimes miss nuances of brightness or order in the chaotic nature of New Crobuzon.

I am fascinated by a good story and the story arcs of Perdido Street Station where a captivating and enthralling read once I grasped them.

It was fun to read an unapologetic Steam Punk novel and Miéville does the genre justice. Overall very enjoyable, if you are not to easily scared.

@gaski Denne høres interessant ut, og som noe som mange kan kjenne igjen seg i, til og med om man ikke kommer fra en gård. For meg som har bodd langt hjemmefra lenge føles det alltid både spesielt og vemodig å besøke hjemplassen.

For en bok!

Maria Lavik skriv personlig, men også oversiktlig, om odel, om å høre til et sted, å ha etternavnet sitt og slekta si fra ett sted, men å også være den generasjonen som ikke nødvendigvis vil fortsette. Og ka det gjør med utkants-Norge om for mange mennesker tvihold på stedet dem tilhøre, uten å ville bo der sjøl.

Det e en bok uten bastante svar, om enn et klart standpunkt for egen del, og det fikk mæ til å tenke på kor heldig æ e som har foreldre som flytta fra som ung, og tilbake som eldre, sånn at æ også har nokka å flytte til, etterhvert.

Anbefales på det varmeste.

Ikke en dum bok, altså, men hovedpersonen er det ganske ofte. Plukket denne opp litt på slump på bliblioteket fordi jeg ikke visste hva jeg ville lese, og jeg er glad akkurat dette bokomslaget pirret nysgjerrigheten min.

Et spennende innblikk i livet og politikken i en kolonistat, om opprørere, om menneskeverd, om magi, og ikke minst om likekjønna kjærlighet (ikke spicy, men jeg ventet på en måte på at boka skulle bli det når som helst).