User Profile

@sotolf@bookwyrm.social This serie has been on my reading list for a while. I got recommended a podcast where the book series was discussed at length, but can't find it right now.

I did enjoy large swathes of this book, at times it did feel like everything was a bit too long though, It also was kind of annoying to me that we mostly follow the people I like the least in the book frank, john, and maya. It was fun and I probably will continue on to the next one, just need a little breather first. Hopefully that will have some better characters that I can spend time with, more like Nadia and Michel which were way better, but sadly a really small part of the story.

It felt like mostly this story was about making communism sound palatable to americans all in all, which is a bit much for me. It does also seem pretty huge on stereotyping every nation that isn't american down to a couple of things which is kind of standard fare, but kind of annoying.

Imponerande rolig läsning med tanke på vad boken handlar om. Vad är det som pågår på den svenska bostadsmarknaden? Vad händer med våra unga? Vad gör andra länder? Vad kan göras nu? Bara 200 sidor + källförteckning men ganska upplysande. Rekommenderas till alla med bolån och alla utan.

Denne kjøpte jeg til barnet når vi var i Norge på ferie i jula som var, noe som gjorde at jeg hadde den perfekte bursdagsgaven klar når broren min ville ha gavetips. Vi har tidligere lest den første Oskar og Eg-boka som høytlesningsbok (også Vaffelhjerte) som vi har lånt på biblioteket her i byen (som faktisk har et overraskende godt utvalg av norske barnebøker). Jeg tror at de traff en nerve hos oss begge, både den voksne og barnet.

Alle tinga vi har fortsetter historien om søsknene Oskar og Ida fortalt fra Idas perspektiv. De er litt eldre (omtrent et år) og også i denne boka får relasjonen mellom dem ta plass, men også deres forskjellige personligheter kommer til uttrykk. I denne boka rekker de avenne/skremme farfaren til å slutte å røyke, dra på ferie til Sverige og ... .

Akkurat som i den første boka handler denne boka om både gleder og sorger. Parr skildrer barns følelsesliv på en slik måte at det blir en nyttig påminnelse for meg som forelder hvordan det var å være barn. Hun skyr ikke de komplekse følelsene! Det finns et sårt kapittel der Oskars klasse har flere vikarer og de ikke får noen ordantlig beskjed om hvorfor den vanlige læreren er borte. Oskar som er veldig knyttet til læreren sin reagerer med å sinnesutbrudd der han ødelegger og kaster saker. Det påvirker Ida på den måten at lillebroren får veldig mye (negativ) oppmerksomhet. Det er et sårt kapittel og en påminnelse om at også barn har rett til informasjon om slikt som påvirker dem, men det er også en fortelling om å være urolig og lei seg uten å kunne uttrykke det på en meningsfull måte.

Det er tydelig at både Oskar og Ida er litt eldre i denne boka. Flere av fortellingene handler om det å bli eldre med de forventninger som hører med til det å bli stor, fra seg selv og fra verden rundt en. Fortellingene handler i grunnen om hverdagshendelser, men skrevet på en slik måte at til og med jeg som voksen forstår at det som skjer er viktigere enn man først kan tro.

For meg som kommer fra en trøndersk bokmålskommune (som visstnok var nynorskkommune til langt ut på 50-tallet) er det ekstra fint å kunne lese nynorsk høyt og merke hvordan den harmonerer med dialekta mi. Ettersom jeg bor i utlandet er mulighetene for å snakke norsk på min egen dialekt begrenset. Å lese denne høyt har derfor vært ekstra fint. Når jeg gikk i skolen var nynorsk noe fremmed og rart, noe som i norsktimene når vi leste høyt ikke alltid lå behagelig i munnen. Når jeg leser denne opplever jeg ikke det, men vet ikke om den er skrevet med en nynorsk som passer bedre med trønderdialekta eller om det bare at dagens meg er mer språklig fleksibel enn meg som 12-åring (Carl Frode Tiller og Olav Duun er lokale kjendiser og jeg gjetter deres bøker skulle ligge behagelig i munnen om jeg leste dem høyt på dialekt).

Som en av få journalister så stannar Åsne kvar i Bagdad, i väntan på det amerikanska anfallet. Vi får följa hennes journalistliv, med irakiska byråkrater, tolkar och övervakare, när hon försiktigt försöker närma sig den egentliga människan i Bagdad. Hur det är att vänta på invasionen och befrielsen, eller helvetet.

Jag gillar den mer personliga sidan i denna bok, mer än Bokhandlaren i Kabul. När Åsne blir mer del i berättelsen.

Men det är hemsk läsning. Hur det har varit att leva under diktatorns förtryck. Ovissheten och skräcken inför invasionen och sedan det brutala kriget. Och detta bara under hundra och en dag. Sedan vet vi ju hur det fortsatt varit illa under mycket lång tid därefter. Invasionen skedde 2003. Sista amerikanska trupperna lämnade Irak 2011. Därefter har landet mer eller mindre haft konstant inbördeskrig.

Vad som var lite förvånande med denna bok och vilket jag inte ofta stöter på, var ovanligt mycket stavfel, inkorrekta meningar och i flera delar upprepningar av vad som redan skrivits. Lite knepigt kan man tycka.

For oss som har fulgt Doctorows blogg og hørt en og annen forelesning eller intervju de siste årene er det ikke mye i denne boken som er nytt. Det er slik han jobber. Han er veldig produktiv og det er tydelig at skriveprosessen er en måte å tenke på. Det leder til at han ofte gjentar seg selv, på godt og ondt. Leser man noen få tekster får man fort med seg de viktige poengene og man kan lett velge en måte å motta det på som funker bra for en selv.

Når jeg først oppdaget Doctorow i tiden før Little Brother kom ut (jeg tror det første jeg leste av ham var Eastern Standard Tribe) konsumerte jeg alt jeg kom over. Det var ofte både engasjerende og insiktsfullt, men det var lett å bli litt lei. Det han skriver er fortsatt innsiktsfullt i dag, men jeg har aktivt valgt og ikke lese bloggen hans, men leser enkeltinnlegg når jeg får dem anbefalt. Det blir passe doser.

Enshittification-begrepet er et som Doctorow har blitt kjent for langt utenfor sin egen leserkrets. For noen få dager siden lanserte Forbrukerombudet en rapport om digitale tjenester, i stor grad basert på Doctorows begrepsapparat og arbeid, men en tilhørende sketsj som har gått på rundgang i alle fall de sosiale mediene jeg henger på.

Boka gir en bra gjennomgang av Enshittification-prosessen, med noen konkrete eksempler; for så å legge fram et argument for hvordan dette har oppstått som en resultat av den mangelfulle usa-amerikanske konkurranselovgivinga. Som andre har skrevet er nok denne delen mindre intressant for den som ikke er interessert i detaljene i usaisk politikk, men delen er viktig for å kunne dra de lange linjene mellom problemet og løsningen.

Jeg synes bokens store styrke ligger i hvordan Doctorow aldri legger ansvar på oss som konsumenter. Vi er ikke der vi er fordi at vi har valgt feil tjenester eller feil programvare, men fordi vi har å gjøre med store monopolister. Løsningen ligger således i lovgiving, men også i kollektiv handling gjennom fagforeninger og forbrukerorganisasjoner.

Les boka. Argumentet er insiktsfullt og gjennomtenkt, og har du lest deler av argumentet andre steder gjør det ingenting. Det meste kommer du å kjenne igjen, men her er det samlet på ett og samme sted, og noe mindre satt på spissen enn i hans kortere tekster (han er mindre raljant, kanskje. Jeg liker den raljante Doctorow, men den kan i blant komme litt i veien).

@Ivarv93 Både Lysbakken og Bergstø var aktive og erfarne ungdomspolitikere når jeg ble medlem i Sosialistisk Ungdom for tjuefem år siden. SU/SV var mitt parti og jeg var med i valgkampen før 2005-valget da SV først gikk inn i regjering med AP og SP. Det var også det første stortingsvalget jeg fikk stemme i så det var ekstra stort.

Nå har jeg bodd i Sverige i snart tjue år og når jeg har vært politisk aktiv har jeg vært det utenfor partiene. SV og norsk politikk har jeg mest fulgt på avstand. Både jeg og det norske politiske landskapet har antagelig beveget seg på denne tiden. I blant har jeg lurt på hvor jeg skulle følt meg hjemme i norsk politikk i dag.

Lysbakken er ein partileiar som har imponert meg veldig. Han tok over som leiar for eit parti som nærmast var å rekne som eit konkursbo. Samstundes vart saka om "Jenteforsvaret" rulla opp som ein medieskandale kor Lysbakken satt med hovudansvaret som Barne- og likestillingsminister.

Mange ville nok ha gitt seg der. Lysbakken greidde derimot å løfte partiet sitt opp frå søla, breie det ut, rekruttere fleire tusen medlemmar, og dessutan vise korleis ein kan stå på prinsippa sine og seie nei til regjeringssamarbeid (valet 2021), men likevel få gjennom viktig politikk som opposisjonsparti på Stortinget.

Under Lysbakken har SV dessutan blitt utfordra av både Raudt og MDG, som stort sett var uviktige konkurrentar før han tok over. Dei to partia har gjort det vanskeleg for SV å opptre slik dei tidlegare har pleidd. Det har vore spennande å sjå korleis Lysbakken omforma SV til eit slags omdreiningspunkt for heile det breie raudgrøne laget. Den mest samlande krafta, før vala i både 2017 og 2021.

Boka stadfestar ein del ting som mange av oss la merke til. Spesielt gjeld det Senterpartiet sin nye identitet som kulturkrigparti, med brodd mot urbane miljømedvite veljarar - gjerne dei som har pleidd å røyste MDG, SV og Venstre. Det er mogleg strategien her skaffa SP nokre veljarar fram mot 2021, men det gjorde også at dei mista SV som regjeringspartner. Dermed vart SP overkøyrd av AP, ikkje minst i straumpolitikken. Det har kosta dyrt. Lysbakken gir Senterpartiet hovudskulda for at det ikkje vart ein raudgrøn trepartiregjering etter valet i 2021. Her trur eg han har heilt rett. Dei mindre partia på raudgrøn side har på sikt alt å tene på å spele kvarandre gode.

No er Lysbakken ute av norsk politikk, og Kirsti Bergstø sitt SV er tilsynelatande i fritt fall. Skvisen mellom Raudt og MDG har vist seg å vera meir krevjande enn det Lysbakken verka til å tru. I boka skriv han ein del om diskusjonen om samling på den radikale venstresida, enten som valforbund eller som parti. Eg trur det er nytt for mange at det her vart såpass seriøst drøfta heilt oppe i SV-leiinga. Eg trur ikkje vi har høyrt siste ord i den diskusjonen enno, men verken Raudt eller MDG ser ut til å ha noko å tene på å gå inn på eit sånt spor.

Boka er verdt å lese om du har interesse for norsk politikk. Om du er medlem i, eller har røysta på SV bør du i alle fall lese ho. Eg trur SV fort kan reise seg att, og eg trur framleis dei er partiet som er best skikka til å bygge bru på raudgrøn side. Det er eit tap for norsk politikk at Lysbakken no er ute, men da er det enda viktigare at vi kjenner ettermælet hans godt.