[lyrikkutvalget]
User Profile
Stadig nye forsøk på å huske ka æ har lest. Grei kombo av høyt og lavt, nytt og gammelt.
[bøker merket «lyrikkutvalget» vil ikke få en vurdering før muligens i etterkant av møter]
This link opens in a pop-up window
SK Gaski's books
2026 Reading Goal
36% complete! SK Gaski has read 54 of 150 books.
User Activity
RSS feed Back
SK Gaski finished reading Tankeflog by Ottar Løvoll
SK Gaski finished reading Broren by Fred Arne Andersen
SK Gaski finished reading Åpen o by Julia Martinčič
SK Gaski finished reading Himmelen faller ikke ned by Hanne Bramness
SK Gaski finished reading Tiltale by Tilde Strand Bogen
SK Gaski finished reading Små flammer er det nå overalt by Ingrid Nielsen
SK Gaski finished reading Kvinner springande, springande by Tove Bakke (Poema)
SK Gaski finished reading Bygda vinden blar i by Frank Eriksen
SK Gaski finished reading Og by Erlend Wichne
SK Gaski finished reading Reisa til Mjuk by Arne Ruset
SK Gaski finished reading 04:00 - cantos fra hjemmet by Radu Vancu
SK Gaski finished reading Om gay seterdrift by Jonathan August Lengali
SK Gaski finished reading Nettenes hage by Kjersti Bronken Senderud
SK Gaski finished reading Jeg har det ikke i meg å bli klassekontakt by Caroline Kaspara Palonen
Æ brukte bursdagen min på å lese hele den her boka (den e bare på knappe 170 sider, så det e ikke veldig imponeranes lesefartmessig), og den bekrefte det æ allerede vet om at æ like romanan til Caroline Kaspara Palonen veldig godt. Ho har sånne skakke små observasjoner i historian (som tidvis gjør at æ føle mæ sett og angrepet), og så e det nokka med den litt distanserte fortellermåten som likevel blottstille det nære.
Det her føles som den mest voksne boka hennes så langt, og ikke som i at de andre e for yngre lesera, men det handle om et ektepar kor ho e i en dyp depresjon og han gjør sitt beste, med vekslanes fortellerblikk, og du får sånn sympati med begge to (synes æ, men æ tror det kan avhenge av leseren). Det finnes ingen quickfix på nokka, og det va kanskje en i …
Æ brukte bursdagen min på å lese hele den her boka (den e bare på knappe 170 sider, så det e ikke veldig imponeranes lesefartmessig), og den bekrefte det æ allerede vet om at æ like romanan til Caroline Kaspara Palonen veldig godt. Ho har sånne skakke små observasjoner i historian (som tidvis gjør at æ føle mæ sett og angrepet), og så e det nokka med den litt distanserte fortellermåten som likevel blottstille det nære.
Det her føles som den mest voksne boka hennes så langt, og ikke som i at de andre e for yngre lesera, men det handle om et ektepar kor ho e i en dyp depresjon og han gjør sitt beste, med vekslanes fortellerblikk, og du får sånn sympati med begge to (synes æ, men æ tror det kan avhenge av leseren). Det finnes ingen quickfix på nokka, og det va kanskje en i overkant deprimert bok for en bursdagsfeiring, men det føltes passanes på sitt vis, det også.























