User Profile

Aristoteles innleder Metafysikken med de berømte ordene om at alle mennesker, ut fra sin natur, har et begjær etter kunnskap. I dag er det fristende å si at snarere enn å ha et begjær etter kunnskap, er det oftere et begjær etter å fremstå for andre som om man har kunnskap. Manges oppførsel på sosiale medier kunne forlede en til å tro at polyhistorenes [allviternes] tid slett ikke er forbi, og at vi snarere lever i deres blomstringstid. Et slående trekk er bredden i hva de mener å kunne uttale seg med autoritet om. Uansett hva som måtte dominere i nyhetsbildet, det seg være klimaendringer, amerikansk innenrikspolitikk, strømkrise, pandemier eller krig, uttaler mange seg med den samme skråsikkerhet og gjør krav på å bli tatt alvorlig som forvaltere av en umåtelig innsikt. Den vanligste typen polyhistor er utvilsomt den selvutnevnte. Den som i dag foregir å beherske det meste, vil nødvendigvis være en dilettant.

— Dumhet, idioti og dumme idioter by Svendsen, Lars Fr. H. (Page 36)

[…] Det [Robert] Musil kaller «intelligent dumhet» vil være karakterisert av at man er lærd, endog sofistikert, men vil likevel komme til kort overfor de pretensjonene man har. Hva er kuren mot denne dumheten? Ifølge Musil er svaret rett og slett: ydmykhet eller beskjedenhet (Bescheidung). Hvis du klarer å unngå å bli for høy på deg selv, bedrer du oddsene for å unngå dumhet og idioti. Prøv å holde fast ved innsikten i dine begrensninger.

Pompøse dumrianer som dr. Arnheim [i Musils roman Mannen uten egenskaper] serverer rene trivialiteter som om de var den dypeste visdom. Den dumme beveger seg ikke utenfor det kjente, og viderefører kun det han har fått overlevert. Det ser den dumme gjerne ikke noe problem med, og er slik sett svært komfortabel med å være dum, selv om han nok kan bli dypt fornærmet hvis du påpeker at han er dum.

— Dumhet, idioti og dumme idioter by Svendsen, Lars Fr. H. (Page 32)

Jeg skulle ønske transfolk fikk mer plass til å snakke om nyansene i livene våre uten å risikere å bli fratatt retten til å være. Jeg tror det hadde vært fint for oss som enkeltmennesker, det hadde beriket samfunnet, og ikke minst så ville det gjort at folk som lurer på om de er trans, som lurer på om de skal gjennomgå behandling eller sosialt transisjonere, fikk se at identitet og livet er mer komplekst og nydelig nyansert enn de enkle ordene vi bruker for å beskrive det.

For når TERFs-ene roper om at transfolk pusher butche jenter til å bli transgutter, så er det ikke bare usant. Det fører også til at vi ikke kan snakke fritt og åpent om disse nyansene. Jeg kan ikke si det tydelig nok: Transfolk har ingen interesse av å presse noen til å være trans, vi synes ikke rigide kjønnsroller er så fett at vi vil ha folk inn i bokser, og vi er faktisk ikke homofobe. Butche jenter og kvinner, både cis og trans: To the front!

Det er bare det at hver gang vi snakker om disse nyansene, brukes det mot oss. Så om man ønsker en mer nyansert debatt om kjønn, kjønnsroller og også om fordeler og ulemper med kjønnsbekreftende behandling, så gi oss rom til å snakke om det uten å frata oss identiteten vår. Transfolk som har gjennomgått medisinske transisjoner, er vi som vet best hvilke fordeler og ulemper som finnes ved denne typen behandling.

Jeg lengter etter å ha de samtalene, og jeg vil ha dem med folk som har kunnskap om kjønn og omsorg for transfolk. Med folk som faktisk respekterer min identitet. For tro ikke ett sekund på at de som roper «det fins bare to kjønn, og kjønnsbekreftende behandling er farlig», har omsorg og respekt for transpersoner. De later som om de bryr seg om mulig angring og bivirkninger av hormoner, men det er bare vikarierende motiver for å frata oss alt. Og så kan det kanskje hende det finnes noen som har denne omsorgen, men da er det opp til dem å overbevise oss om at så er tilfelle. Vi gjør rett i å være skeptiske. Vi har altfor lenge latt tvilen komme cisfolk til gode. De som «bare har stilt spørsmål», som seks måneder senere deler anti-transpropaganda og signerer opprop mot at vi snakker om trans i skolen.

— Født i rett kropp by Luca Dalen Espseth (Page 128 - 129)