Æ brukte bursdagen min på å lese hele den her boka (den e bare på knappe 170 sider, så det e ikke veldig imponeranes lesefartmessig), og den bekrefte det æ allerede vet om at æ like romanan til Caroline Kaspara Palonen veldig godt. Ho har sånne skakke små observasjoner i historian (som tidvis gjør at æ føle mæ sett og angrepet), og så e det nokka med den litt distanserte fortellermåten som likevel blottstille det nære.

Det her føles som den mest voksne boka hennes så langt, og ikke som i at de andre e for yngre lesera, men det handle om et ektepar kor ho e i en dyp depresjon og han gjør sitt beste, med vekslanes fortellerblikk, og du får sånn sympati med begge to (synes æ, men æ tror det kan avhenge av leseren). Det finnes ingen quickfix på nokka, og det va kanskje en i overkant deprimert bok for en bursdagsfeiring, men det føltes passanes på sitt vis, det også.