For en rar bok. Æ elska den.
(Og tenk at den opprinnelig hadde fått tittelen The Mistress of Silence på engelsk, for nokka kløneri!)
(Men om du les den engelske ebokutgaven: les forordet etterpå.)
Stadig nye forsøk på å huske ka æ har lest. Grei kombo av høyt og lavt, nytt og gammelt.
[bøker merket «lyrikkutvalget» vil ikke få en vurdering før muligens i etterkant av møter]
This link opens in a pop-up window
Success! SK Gaski has read 164 of 100 books.
Nu har æ kommet så langt at æ nesten e spent på kordan det går til slutt, så æ kommer vel til å fortsette å lese dem (men det e definitivt sånne bøker kor man, om man skulle finne på å låne dem fysisk, like gjerne kan ta med sæ omtrent hele bunken fra biblioteket med engang).
Æ måtte nettopp leite fram informasjon om kor lang tid den her serien brukte på å bli fullført, og den siste boka kom i 2024, mens den første kom i 2008. Æ e veldig glad for at æ slipp å bruke seksten år på å lese ferdig, for seksten dager føles riktigere. Men så langt e det gøy for ungan!
(Og så e det selvfølgelig nokka å si her om kor lang tid det tar å lage en tegneserieroman vs kor fort det går å lese den, og nedvurderinga av tegneserieromaner som kunstform og alt det der.)
Frequently, by the time she returned to her house, Mrs Lanier would be limp as a freesia. Her maid Gwennie would have to beseech her to lie down, to gain the strength to change her gown for a filmier one and descend to her drawing-room, her eyes darkly mournful, but her exquisite breasts pointed high.
— The Custard Heart by Dorothy Parker (Penguin Modern, #4) (Page 4)
Enn om 2025 blir året kor alle mine siterte verker handle om pupper?
Fikk ikke sove, så æ leste ferdig den andre boka i serien, men va (heldigvis?) for trøtt til å begynne på tredje.
Mitt eneste innspill som sådan e at alle slåsscenan føles som dem e tegna av noen som vil lage et storyboard for en tegneserie, og æ vet ikke om æ like det.
Skeleton Key Press lage fascineranes kunstbøker, for eventuelle andre nerder som like å se på sånt. (Æ vet ikke kor man eventuelt kan se på dem, for dem kommer i ganske små opplag og dekkes neppe av noen innkjøpsordninger, men poenget e at om man skulle snuble over bøker av dem e det ofte verdt å kikke på, særlig om man like ting som e litt mørk og/eller gotisk)
Føles det litt teit å si at æ har lest en bok når det e en kunstbok og æ har bladd gjennom den på jobb? Ja, litt. Men det e også en veldig enkel måte å faktisk huske ka dem hete om æ får et plutselig behov for å dele det med noen, så da gjør æ det likevel.
Begynte gjenlesingsrunden med den første Discworldboka æ i sin tid kjøpte (på halv pris til 44.50 på Jacobskiosken i Tromsø (den finnes ikke lenger, nu e det en cocktailbar eller nokka sånt, i nærheten av Våpen Andresen)).
En av kjempefordelan med Libby, har æ oppdaga, e at æ kan gjøre et innhogg i engelskspråklige barne- og bildebøker, sånt æ ikke finn på biblioteket hjemme, men ikke føle et behov for å eie sjøl. Det her va blant den bunken, en fin liten bildebok med enkle historier om ka Cherokeefolk gjør i de forskjellige årstiden, inkludert et ord på cherokee, med uttale, og med alfabetet som Sequoyah laga.
På ingen måte fantastisk litteratur, som sådan, det e mer forklaranes enn fortellanes, men æ e glad æ leste den.
Det her e også på lista over bøker det føles litt juks å si at æ har lest, siden det e 160 enkelttegninger, men æ har jo lest den, så da må det duge.
Sånn ellers e æ veldig glad i den kombinasjonen av ekstrem sjøltillit og dyp angst Hemmingsson tegne og skriv, det e liksom Nemi uten grenser – uten sammenligning for øvrig, for det finnes åpenbart andre tegnera det e mer fruktbart å sammenligne ho med, men det e også nokka med at Nemi va for Siri på seksten, mens Nina Hemmingsson e for Siri på 30+.
Æ tror fort man synes det e teit om det ikke treff, men e man først i målgruppa e det knapt måte på kordan det tidvis vrir kniven i sår du ikke vil tenke på.
Følgera med grei langtidshukommelse vil kanskje huske at æ slukte de fire (fem om man regne med en novella) første bøkern i Olympus Inc.-serien mens æ va syk i høst, og nu fikk æ endelig knødd mæ til å sluke den femte boka som kom på julaften.
Det e også en av grunnan til at æ avbrøyt lesinga på den Kate Meader-boka æ posta om i går, fordi æ blei påmint kordan det helst skal være å lese romance: altoppslukanes og heftig, med en forfatter som kan skrive om, øh, runde kvinner (dem e så himla glad i eufemismer) mer som en faktaopplysning enn nokka å unngå.
Og siden den her også handle om to stykker som jobbe sammen og ikke egentlig like hverandre og så må late som om dem e forlova, og må dele seng … DUN DUN DUNNNN. Perfekt bok på en lørdag! Eller kordan som helst …
Følgera med grei langtidshukommelse vil kanskje huske at æ slukte de fire (fem om man regne med en novella) første bøkern i Olympus Inc.-serien mens æ va syk i høst, og nu fikk æ endelig knødd mæ til å sluke den femte boka som kom på julaften.
Det e også en av grunnan til at æ avbrøyt lesinga på den Kate Meader-boka æ posta om i går, fordi æ blei påmint kordan det helst skal være å lese romance: altoppslukanes og heftig, med en forfatter som kan skrive om, øh, runde kvinner (dem e så himla glad i eufemismer) mer som en faktaopplysning enn nokka å unngå.
Og siden den her også handle om to stykker som jobbe sammen og ikke egentlig like hverandre og så må late som om dem e forlova, og må dele seng … DUN DUN DUNNNN. Perfekt bok på en lørdag! Eller kordan som helst dag i uka, æ elske det.
@mvrkws@bookwyrm.social Æ tror ho har gitt ut minst to diktsamlinger, om æ huske rett, så du kan få lest mer om du vil!
Æ har brukt en knapp måned på å ikke lese videre i den her, og nu når æ tenkte «æ kan jo gi den et forsøk til, æ e tross alt nesten halvveis» kom æ fire sider inn før det sukka opp atter en påminnelse om at den kvinnelige hovedpersonen en gang hadde vært tjukk men nu Passe På Kroppen Sin, og sjøl om æ vanligvis like det æ har lest av Kate Meader tror æ ho hadde et dårlig år da ho skreiv den her, så nu takke æ for mæ.