Æ kjøpte den her romanen til ebokleseren min i 2018, og av en eller anna grunn begynte æ å lese den i mars. Akkurat sånn det skal være med bøker, dem dukke opp når det passe sæ.

Æ tror en av grunnan til at æ brukte så lang tid på å begynne på den e at det virka deprimeranes (i fall det ikke e åpenbart unngår æ stort sett deprimeranes bøker, livet e ille nok om man ikke skal gjøre det verre med vilje), men den bær historian sine på en sånn måte at det føltes overkommelig, til og med i det jævligste. Ikke distansert, men trygg i teksten. Og så va æ spent på slutten, om den klarte å bære så mange generasjoner, og det synes æ den fikk til, uten at det blei hverken for mye eller for lite. Æ e glad æ leste den.