Æ har vært svak for Elliot Page siden Juno (og falt pladask etter Whip It, fordi æ e en stereotypi), så det e egentlig litt rart at det tok mæ så lang tid å lese sjølbiografien hannes. Men æ tror det va fordi æ har så mange fordommer mot kjendisbiografier. De fleste av dem kom til skamme i den boka her, som hoppe i tid og rom på en måte som fungere uventa bra, og som har akkurat riktig blanding av anonymisering og namedropping. Det e en bok skrevet av noen æ tror på har lest bøker, som har en tanke om kordan dem vil kordan boka skal være, som fortell nok. Og æ tror de fleste kan kjenne igjen nokka i den oppdagelsen av å være den man vil være, og kor vanskelig det e å komme fram dit.

Og tittelen, da, mest perfekte ordspillet, æ elska den bare mer og mer underveis.