Æ skjønne koffor alle æ kjenne har sust gjennom den her, snakk om bok man kan suse gjennom!

Men æ tenkte også litt på korvidt det e nokka med den som har en eim av «mannlig forfatter får anerkjennelse for å skrive som kvinner lenge har gjort». Ikke bare fordi den handle om en forsmådd kvinne, for all del, så banal e æ ikke, men det e nokka i fortellertonen som slo mæ som sånt som risikere å få mer anerkjennelse når en mann gjør det enn om en kvinne hadde gjort det. Det kan dog bare være min generelt kritiske innstilling som skinn for hardt gjennom, for gøy å lese va det uansett. Og æ digge fotografiet på omslaget, det e nesten det æ likte best av alt (æ huske ikke lenger kæm fotografen va).