Nettenes hage

hagen har åpnet et ord og lagt det fra seg i gresset en svarttrost plukker det opp og gir det tilbake til det gamle bjørketreet jeg står under tunets største krone en sen junikveld et øyeblikk glemmer jeg at om noen ser meg stå her vil de tenke at jeg er et menneske

Nettenes hage kan leses som en poetikk like mye som en kjærlighetserklæring, en takksigelse til språket, til naturen og til det i naturen som gir liv. I Kjersti Bronken Senderuds dikt er den yrende, frodige hagen opphav til skriften, som i denne rike og myldrende samlingen søker inn mot alle tings opphav, mot en ontologisk kjerne.