Norskis bosatt i Sverige. Leser norsk, svensk och engelsk. Liker både faglitteratur og skjønnlitteratur. Historie og sci-fi. Skriver på det språk jeg leser på.
Ängslåttern började innan juni månad redan gått ut. Gräset var redan moget, och om det fick stå längre i denna torkan så skulle all musten gå ur. På kullar och backar lyste det brunrött, som djurblod, varslande om att djur måste dö för kniven, när fodret började tryta till vintern.
Borghild Kranes Følelser forvirring regnes som den første norske romanen om lesbisk kjærlighet. Da boken …
Det her e tredje gangen æ les Borghild Kranes Følelsers forvirring (den kom i 1937 og va den første boka publisert i Norge som omhandla lesbiske kvinner), og også den tredje utgaven æ eie av boka (og æ tror den tredje utgaven som e publisert, det kom et nyopptrykk i 2023 og den opprinnelige i 1937 (æ vet ikke kor mange opplag/utgaver den eventuelt kom i)). Æ leste den første gang mens æ gikk på videregående, fordi norsklæreren min tipsa mæ om den. Det e muligens en av de mest stereotypiske setningan man kan si som den typen menneske æ e og va, men en sånn stereotypi det e fint å ibo.
Æ leste den på nytt for drøye ti år siden (det va etter at æ flytta til Mo), og i begge to rundan hadde æ glemt av kor mye av boka som foregår i voksenlivet til hovedpersonan, …
Det her e tredje gangen æ les Borghild Kranes Følelsers forvirring (den kom i 1937 og va den første boka publisert i Norge som omhandla lesbiske kvinner), og også den tredje utgaven æ eie av boka (og æ tror den tredje utgaven som e publisert, det kom et nyopptrykk i 2023 og den opprinnelige i 1937 (æ vet ikke kor mange opplag/utgaver den eventuelt kom i)). Æ leste den første gang mens æ gikk på videregående, fordi norsklæreren min tipsa mæ om den. Det e muligens en av de mest stereotypiske setningan man kan si som den typen menneske æ e og va, men en sånn stereotypi det e fint å ibo.
Æ leste den på nytt for drøye ti år siden (det va etter at æ flytta til Mo), og i begge to rundan hadde æ glemt av kor mye av boka som foregår i voksenlivet til hovedpersonan, da lot æ mæ forføre av ungdommen, men nu e tydeligvis æ også blitt voksen, så nu falt æ inn i historien om kordan man leve voksenlivet når det ikke blir helt som man vil eller man ikke har rom for å gjøre det som man vil.
Og æ skal ikke røpe slutten, bare si at den ikke e overraskanes til 1937 å være (den hadde æ helt glemt fra de forrige lesingan).
Thea: Shit Ayla: Shit. Shit. Shit. Har noen snakket med henne? Marie: Hun tar ikke …
Sanne Mathiassen skriv skakke ungdomsromaner, ofte om ungdom som ikke helt får til verden, på ett eller anna vis, så også her. Grunnen til at Mia forlate chatten e at ho blir tvangsinnlagt, og sånt kan jo oppta en del tid i hodet til folk. Det e en fint fortalt historie, kor oppholdet vårres inni hodet til Mia tidvis blir brutt opp av bruddstykker fra gruppechatten ho forlot – en fin måte å minne oss på kor ung ho e, ka slags bekymringer vennan hennes har.
@eivind@fribygda.no Jeg har dessverre bare lest denne. Jeg hadde Blåskägg en gang i tiden, men jeg finner den ikke nå så den har sikkert forsvunnet i en eller annen flytt.
Shoji Morimoto was constantly being told by his boss, "It makes no difference whether you're …
If I meet someone or the type of person who thinks any human activity must be a way of living, I tell them I'm a writer. 'I'm researching at the moment', I say.
Slaughterhouse-Five is one of the world's great anti-war books. Centering on the infamous fire-bombing of …
Full av tull, men likevel sant.
5 stars
Denne boken har jeg lest før, antagelig andre året på videregående. Den gang var jeg bare en småpjokk, men forsto likevel at jeg hadde lest noe spesielt. Jeg kjente nok ikke til den omfattende bombingen av Dresden (og andre tyske byer) i sluttampen av andre verdenskrig, og hadde nok aldri lest en bok som var skrevet på samme måte som denne. Først og fremst var det hvordan boken var fortalt som sitter igjen.
Nå er jeg en gammel mann (fyller jo førti senere i år) og forstår kanskje mer av boken og kanskje i større grad hvilket mesterverk den er. Hovedpersonen Billy Pilgrim ser tid annerledes enn oss andre, i likhet med Tralfamadorianerne som han blir kidnappet av. Pilgrim ligger i ulage med tiden og kan hoppe mellom ulike øyeblikk. Slik gjør også boken det: mellom andre verdenskrig, tiden på psykiatrisk sykehus etter krigen, bryllupsnatten, barndommen og andre øyeblikk.
…
Denne boken har jeg lest før, antagelig andre året på videregående. Den gang var jeg bare en småpjokk, men forsto likevel at jeg hadde lest noe spesielt. Jeg kjente nok ikke til den omfattende bombingen av Dresden (og andre tyske byer) i sluttampen av andre verdenskrig, og hadde nok aldri lest en bok som var skrevet på samme måte som denne. Først og fremst var det hvordan boken var fortalt som sitter igjen.
Nå er jeg en gammel mann (fyller jo førti senere i år) og forstår kanskje mer av boken og kanskje i større grad hvilket mesterverk den er. Hovedpersonen Billy Pilgrim ser tid annerledes enn oss andre, i likhet med Tralfamadorianerne som han blir kidnappet av. Pilgrim ligger i ulage med tiden og kan hoppe mellom ulike øyeblikk. Slik gjør også boken det: mellom andre verdenskrig, tiden på psykiatrisk sykehus etter krigen, bryllupsnatten, barndommen og andre øyeblikk.
Tidsreisene er en velfungerende metafor for posttraumatisk stressyndrom, viss symptom kan vise seg i en følelse av å ikke leve i den tiden man faktisk befinner seg i. I boken blandes det som man får anta er basert på Vonneguts egne opplevelser av Ardennes-offensiven og bombingen av Dresden der han var krigsfange, med scener som ofte er absurde, blant annet de der hovedpersonen er attraksjon på ett zoo på en annen planet. Boken er godt og morsomt skrevet.
Det at man som leser hele tiden hopper mellom scener og tidpunkt sammen med Billy Pilgrim gjør at man også selv føler at man mister sammenhengen. På den måten klarer boken, selv om den er full av fjas, å si noe om krig som kanskje er mer sant enn om boken hadde vært en alvorlig redegjørelse for Vonneguts opplevelser under krigen og i Dresden under bombinga.
Vårt forhold til teknologi beskrives vanligvis med utgangspunkt i hjernen. Men alle som noensinne har …
Det er fullt mulig å hevde at hovedforutsetningen for at KI-tjenestene har blitt så populære som de har, er at en betydelig andel av tekstene, bildene og videoene som utgjør det moderne internett i praksis bare er meningsløs støy vi skroller forbi uten å ta noen større notis av det – og at dette er noe alle innerst inne er på det rene med. Et illustrerende eksempel på denne epidemiske meningsløsheten er matoppskrifter som ligger gratis tilgjengelig på internett. Mange år før ChatGPT så dagens lys, begynte disse oppskriftene å ese ut, med lange utlegninger om den aktuelle rettens historie, langtekkelige selvbiografiske anekdoter og andre bisarre digresjoner som gjorde det til et svare strev å lokalisere informasjonen man søkte. Denne utviklingen skyldes at disse bloggene og nettsidene var reklamefinansierte, hvilket innebar at jo mer tekst oppskriftene inneholdt, jo mer reklame kunne man eksponere publikum for. Dette skapte en kultur for en type tekst som ikke var ment å bli lest så mye som å fungere som en hinderløype mellom leseren og det han var på jakt etter – altså ingredienslisten og beskrivelsen av fremgangsmåten.
Vårt forhold til teknologi beskrives vanligvis med utgangspunkt i hjernen. Men alle som noensinne har …
Begrepet «innhold» springer ut av det faktum at vi i dag konsumerer filmer, musikk, nyheter, billedkunst, politiske appeller, mediepersonligheter og vitnesbyrd fra krigssoner via de samme telefonene og datamaskinene, og dermed trenger et begrep som lar oss omtale alle disse tingene under ett. Men selv om begrepet er nyttig – og altså kan hevdes å ha en McLuhansk opprinnelse – fungerer det like mye som en besvergelse som en beskrivelse. Hver gang man omtaler film og litteratur som innhold, bidrar man til å undergrave deres status som film og litteratur. Innholdsbegrepet forflater og relativiserer verdien og betydningen av alt det brukes om, til de opprinnelige kontekstene smuldrer opp og mister sin betydning. Den moderne forbrukeren tilpasser seg ikke, han forventer at alt tilpasses hans ønsker og behov. Slik oppstår en teknologisk og psykologisk infrastruktur der det er plass til alt – til hva det skal være – men på den ufravikelige betingelsen at alt behandles som innhold som sirkulerer i en økonomi og forbrukes. Ingenting tilkjennes noen privilegert status eller noen særskilt plass i menneskelig kultur og samfunnsliv. Å anerkjenne innholdets logikk er å legitimere et system som søker å instrumentalisere alt mennesker lager, sier og gjør, og bruke det til å holde oss lenket til skjermene våre.
@3ivin6 Dette kan jeg kjenne meg igjen i. Når jeg var tenåring tenkte jeg at å holde på med datamaskiner om det var dataspill eller diverse internett-greier alltid var overlegent å titte på tv. Den som tittet på (linjær)tv satt der bare å tok inn det den ble servert. Den som spilte ett dataspill hadde ikke bare valgt det, valgt hva den ville spille, men den gjorde noe aktivt.
I dag er ikke bare tv-apparatene større enn noensinne. Samtidig er linjær-tv dødt og vår tv-konsumsjon ligner på dataspill, ett dataspill der du på overflaten gjør valg, men der den i realiteten er ett linjær-tv-skrømt som trykker innhold ner i kjeften på oss.
Vårt forhold til teknologi beskrives vanligvis med utgangspunkt i hjernen. Men alle som noensinne har …
Impulsen om å være aktiv gjennomsyrer det tjueførste århundrets mediekonsum. Enten man binger tv-serie-episoder, fullfører oppdrag i et spill eller sveiper på datingapper, har adspredelsen påfallende ofte et preg av arbeid. Det er som om man bytter ut ett sett med oppgaver (jobb, verv, større private prosjekter) med et annet, fordi man ikke klarer å riste av seg impulsen om å omsette tiden sin i om ikke penger, så i alle fall aktivitet som kan måles i tall og statistikk, og dermed forstås som produktiv (på en måte det å sitte og stirre tomt ut i luften ikke gjør). Langvarig skrolling etterlater som regel en følelse av tomhet og av å ha kastet bort tiden, men mens det står på har man likevel en opplevelse av å gjøre noe.
A delightfully funny, fantastically inventive collection of twenty newly unearthed short stories by Sir Terry …
“Here in Shangri Larf we find amazing secret of living for long time,” said the Lama. “For example, I am two hundred years old. “We tell jokes all day, everyone keep happy, live long time,” continued the Lama. “Also, prophecy say when all jokes in world been told nine billion times, whole world come to end, just like that, and everyone allowed to go home.”
Förrädarland är en roman om människor som historien glömt. De bodde vid gränsen mellan Småland …
Om folk som vill leva i fred, som inte bryr sig om danska eller svenska tyranner som kungar
5 stars
Nästan lika mästerlig som den mer välkända Utvandrar-serien. 1500-talet där vissa bor på det som betraktas som danskt och andra på det som betraktas som svenskt. Gränsområde mellan Småland och Blekinge där bönderna är grannar, släkt, vänner och bedriver handel med varandra. De vill inte kriga mot varandra. En bladvändare.