User Profile

If I meet someone or the type of person who thinks any human activity must be a way of living, I tell them I'm a writer. 'I'm researching at the moment', I say.

— Rental Person Who Does Nothing by Shoji Morimoto (Page 119)

Det er fullt mulig å hevde at hovedforutsetningen for at KI-tjenestene har blitt så populære som de har, er at en betydelig andel av tekstene, bildene og videoene som utgjør det moderne internett i praksis bare er meningsløs støy vi skroller forbi uten å ta noen større notis av det – og at dette er noe alle innerst inne er på det rene med. Et illustrerende eksempel på denne epidemiske meningsløsheten er matoppskrifter som ligger gratis tilgjengelig på internett. Mange år før ChatGPT så dagens lys, begynte disse oppskriftene å ese ut, med lange utlegninger om den aktuelle rettens historie, langtekkelige selvbiografiske anekdoter og andre bisarre digresjoner som gjorde det til et svare strev å lokalisere informasjonen man søkte. Denne utviklingen skyldes at disse bloggene og nettsidene var reklamefinansierte, hvilket innebar at jo mer tekst oppskriftene inneholdt, jo mer reklame kunne man eksponere publikum for. Dette skapte en kultur for en type tekst som ikke var ment å bli lest så mye som å fungere som en hinderløype mellom leseren og det han var på jakt etter – altså ingredienslisten og beskrivelsen av fremgangsmåten.

— Besatt by Aksel Kielland

Begrepet «innhold» springer ut av det faktum at vi i dag konsumerer filmer, musikk, nyheter, billedkunst, politiske appeller, mediepersonligheter og vitnesbyrd fra krigssoner via de samme telefonene og datamaskinene, og dermed trenger et begrep som lar oss omtale alle disse tingene under ett. Men selv om begrepet er nyttig – og altså kan hevdes å ha en McLuhansk opprinnelse – fungerer det like mye som en besvergelse som en beskrivelse. Hver gang man omtaler film og litteratur som innhold, bidrar man til å undergrave deres status som film og litteratur. Innholds­begrepet for­flater og relativiserer verdien og betydningen av alt det brukes om, til de opprinnelige kontekstene smuldrer opp og mister sin betydning. Den moderne forbrukeren tilpasser seg ikke, han forventer at alt tilpasses hans ønsker og behov. Slik oppstår en teknologisk og psykologisk infrastruktur der det er plass til alt – til hva det skal være – men på den ufravikelige betingelsen at alt behandles som innhold som sirkulerer i en økonomi og forbrukes. Ingenting tilkjennes noen privilegert status eller noen særskilt plass i menneskelig kultur og samfunnsliv. Å anerkjenne innholdets logikk er å legitimere et system som søker å instrumentalisere alt mennesker lager, sier og gjør, og bruke det til å holde oss lenket til skjermene våre.

— Besatt by Aksel Kielland

Impulsen om å være aktiv gjennomsyrer det tjueførste århundrets mediekonsum. Enten man binger tv-serie-­episoder, fullfører oppdrag i et spill eller sveiper på dating­apper, har adspredelsen påfallende ofte et preg av arbeid. Det er som om man bytter ut ett sett med oppgaver (jobb, verv, større private prosjekter) med et annet, fordi man ikke klarer å riste av seg impulsen om å omsette tiden sin i om ikke penger, så i alle fall aktivitet som kan måles i tall og statistikk, og dermed forstås som produktiv (på en måte det å sitte og stirre tomt ut i luften ikke gjør). Langvarig skrolling etterlater som regel en følelse av tomhet og av å ha kastet bort tiden, men mens det står på har man likevel en opplevelse av å gjøre noe.

— Besatt by Aksel Kielland

“Here in Shangri Larf we find amazing secret of living for long time,” said the Lama. “For example, I am two hundred years old. “We tell jokes all day, everyone keep happy, live long time,” continued the Lama. “Also, prophecy say when all jokes in world been told nine billion times, whole world come to end, just like that, and everyone allowed to go home.”

— A Stroke of the Pen by Terry Pratchett

Enligt Torbjørn Forseth påminner den norska laxindustrin om den amerikanska tobaksindustrin i sättet att arbeta med lobbying, sprida desinformation och misskreditera vetenskaplig forskning. Han och flera kollegor har blivit utsatta för rena trakasserier av företrädare för branschen, beskriver han. – Man får beskyllningar mot sig både i pressen och i sociala medier. De påstår att vi är korrupta – att vi betalats av vattenkraftsnäringen för att frikänna dem från skador på vildlaxen. Man blir både arg och ledsen, men till slut blir man hårdhudad – mig bekommer det inte så mycket längre. Men flera kollegor har gett upp och börjat forska om annat. De orkar inte längre. Vissa har blivit utmobbade från sina jobb. Hur ska man då få andra, yngre forskare att ge sig in på det här området, och stanna kvar? Det är Torbjørn Forseths oro. – Vi har en situation där vi har en stor, mäktig näring med en organisation som driver aktiv lobbying och trakasserar dem som ifrågasätter. Och i realiteten finns ingen politisk opposition. Alla partier är eniga om att näringen ska fortsätta att växa. Flera forskare som jag talat med återger liknande skildringar av hets från branschen. En av dem är Kjetil Hindar, som tidigare var forskningschef vid samma institut, NINA, som Torbjørn Forseth, och som forskat i trettio år om genetiska problem knutna till odlad lax som rymt. Han blev uthängd som nazist i laxnäringens tidskrift. En artikel där han citerades om att det skett en genetisk förorening av vildlaxen var illustrerad med en bild av vildlax tillsammans med hakkors.

— Norgeparadoxen by Lisa Röstlund