Denne kjøpte jeg til barnet når vi var i Norge på ferie i jula som var, noe som gjorde at jeg hadde den perfekte bursdagsgaven klar når broren min ville ha gavetips. Vi har tidligere lest den første Oskar og Eg-boka som høytlesningsbok (også Vaffelhjerte) som vi har lånt på biblioteket her i byen (som faktisk har et overraskende godt utvalg av norske barnebøker). Jeg tror at de traff en nerve hos oss begge, både den voksne og barnet.

Alle tinga vi har fortsetter historien om søsknene Oskar og Ida fortalt fra Idas perspektiv. De er litt eldre (omtrent et år) og også i denne boka får relasjonen mellom dem ta plass, men også deres forskjellige personligheter kommer til uttrykk. I denne boka rekker de avenne/skremme farfaren til å slutte å røyke, dra på ferie til Sverige og ... .

Akkurat som i den første boka handler denne boka om både gleder og sorger. Parr skildrer barns følelsesliv på en slik måte at det blir en nyttig påminnelse for meg som forelder hvordan det var å være barn. Hun skyr ikke de komplekse følelsene! Det finns et sårt kapittel der Oskars klasse har flere vikarer og de ikke får noen ordantlig beskjed om hvorfor den vanlige læreren er borte. Oskar som er veldig knyttet til læreren sin reagerer med å sinnesutbrudd der han ødelegger og kaster saker. Det påvirker Ida på den måten at lillebroren får veldig mye (negativ) oppmerksomhet. Det er et sårt kapittel og en påminnelse om at også barn har rett til informasjon om slikt som påvirker dem, men det er også en fortelling om å være urolig og lei seg uten å kunne uttrykke det på en meningsfull måte.

Det er tydelig at både Oskar og Ida er litt eldre i denne boka. Flere av fortellingene handler om det å bli eldre med de forventninger som hører med til det å bli stor, fra seg selv og fra verden rundt en. Fortellingene handler i grunnen om hverdagshendelser, men skrevet på en slik måte at til og med jeg som voksen forstår at det som skjer er viktigere enn man først kan tro.

For meg som kommer fra en trøndersk bokmålskommune (som visstnok var nynorskkommune til langt ut på 50-tallet) er det ekstra fint å kunne lese nynorsk høyt og merke hvordan den harmonerer med dialekta mi. Ettersom jeg bor i utlandet er mulighetene for å snakke norsk på min egen dialekt begrenset. Å lese denne høyt har derfor vært ekstra fint. Når jeg gikk i skolen var nynorsk noe fremmed og rart, noe som i norsktimene når vi leste høyt ikke alltid lå behagelig i munnen. Når jeg leser denne opplever jeg ikke det, men vet ikke om den er skrevet med en nynorsk som passer bedre med trønderdialekta eller om det bare at dagens meg er mer språklig fleksibel enn meg som 12-åring (Carl Frode Tiller og Olav Duun er lokale kjendiser og jeg gjetter deres bøker skulle ligge behagelig i munnen om jeg leste dem høyt på dialekt).