User Profile

Jeg innrømmer det gjerne. Jeg er en selvhjelps-junkie. Jeg vil helst bruke tiden min på å lese "ordentlige" bøker, men dras altfor ofte mot bøker som skal løse alle mine problemer. For kanskje det er akkurat DENNE boken som har den innsikten jeg mangler?

Har vært mye stressa i det siste, og kom på at jeg har hatt denne på hylla en god stund. Har ikke kjøpt den selv, helt sant. Prøver så langt det går å få selvhjelps-fixen min fra biblioteket, både av økonomiske og omdømmemessige årsaker. Vil nødig avsløre for mye av meg selv til besøkende som kommer og kikker på hva jeg har i bokhylla.

Dette er en ganske kort bok, som er fint, fordi stress går ut over konsentrasjonsevnen. Mye her minner meg om Agnes Ravatns 'Operasjon sjølvdisiplin', en annen selvhjelpsbok skrevet av en nynorskforfatter som ikke primært skriver selvhjelpsbøker. Derfor er begge disse bøkene langt mer konsise og konkrete i sine råd enn hva som er vanlig i sjangeren, og begge har humor som gjør bøkene underholdende å lese.

Stress er farlige greier for kroppen. Det meste av boka er anekdoter om personer som ble syke av stress, og hva de gjorde med det, eller intervjuer med forskere på temaet. I slutten av hvert kapittel er det en oppsummering, som er bra for oss med nedsatt konsentrasjonsevne på grunn av stress, og jeg synes rådene virker fornuftige. Velg med hjertet og ikke fornuften, for eksempel. Bli med i en fagforening. Kom deg unna dårlige sjefer. Det er ikke en utpreget systemkritisk bok, men setter pris på at hun nevner markedstenkning som en kilde til stress.

De viktigste poengene jeg tar med meg er at søvn ofte er det første som ryker når stresset blir for høyt, så det skal jeg passe mer på. Og sette av mer tid til å ikke gjøre noe som helst.

Alt i alt en overraskende nyttig bok. Den løste ikke alle problemene mine, men ga meg en påminnelse om at det er ting jeg kan gjøre for å være mindre stressa.

Dette er ei slik bok som er meint å framkalle eit "Ååååhh" når samanhengen går opp for lesaren mot slutten, så ein kan lure på kva utbyte ein får av å lese henne på nytt, men kva kan eg seie, eg likar å besøke stader eg har vore før. Denne gongen la eg spesielt merke til lett det er å ta dei andre karakteren sine påstandar og meiningar om hovudpersonen (Gen) for gitt, ein gjer det heilt utan å tenkje. Og Gen har sjølvsagt sine eigne grunnar for å ikkje korrigere noko. Eg likar også korleis verda langsamt veks medan vi er på roadtrip med tjuven og vaktarane hans, vi får stadig små drypp om historie og religion og politikk, slik at når den store avsløringa kjem på slutten, er den politiske samanhengen på plass. Eg er glad eg la litt innsats i å skaffe meg denne boka (og dei to neste) i fysisk format.