User Profile

You would like to throw [the book] out of the house, out of the block, beyond the neighborhood, beyond the city limits, beyond the state confines, beyond the regional administration, beyond the national community, beyond the Common Market, beyond Western culture, beyond the continental shelf, beyond the atmosphere, the biosphere, the stratosphere, the field of gravity, the solar system, the galaxy, the cumulus of galaxies, to succeed in hurling it beyond the point the galaxies have reached in their expansion, where space-time has not yet arrived, where it would be received by nonbeing, or, rather, the not-being which has never been and will never be, to be lost in the most absolutely guaranteed undeniable negativity. Merely what it deserves, neither more nor less. But no. Instead you pick it up, you dust it off; you have to take it back to the bookseller so he will exchange it for you.

— If on a Winter's Night a Traveler by Italo Calvino (Page 25 - 26)

Det var bare en ting de ikke kunne enes om, og det var om kanarifuglen. De hadde hatt mange efter hinannen i årenes løp, og hver gang katten tok en, ble det svoret at sådan en sorg ville de aldri mere utsette seg for. Men ifølge skipper Worses beregning varte hoffsorgen over en kanarifugl akkurat tre uker; efter den tid kom det en ny. Det var alltid hunner; jomfruene likte ikke hanner av noen art, og dessuten tålte de ikke sangen. Den kanarifugl de nu hadde, var den aller søteste de noensinne hadde hatt. Ti foruten alle dens andre fullkommenheter hadde den også en, som fra først av satte dem i en viss forvirring: den kunne verpe egg. Men da det kloke lille dyr sannsynligvis var seg bevisst det ørkesløse i å legge egg i sin ensomhet, la den dem heller ikke fornuftig og varsomt i et rede. Men den oppsøkte seg et høyt sted, og derfra verpet den ned på bordet eller på gulvet, så de nydelige små egg knustes aldeles. Dette bedrøvet i høy grad jomfru Birgitte og jomfru Mette. For da de hadde vennet seg til fenomenet, som i begynnelsen syntes dem på randen av det uanstendige, fikk de en brennende lyst på et av disse søte små egg - helst ett til hver -, og de la mange planer for å bringe dyret til å oppføre seg fornuftig. I buret la de bomull og fint garn; rundt om i stuen - helst på de steder hvor de engang hadde funnet et knust egg, bygget de med all sin kunstferdighet små reder av bløte stykker multum foret med bomull og krøllhår; - ja til slutt løp de endog omkring i stuen med et rede i hver hånd, når fuglens oppførsel syntes dem mistenkelig.

— Garman & Worse. by Alexander Lange Kielland (Norges nasjonallitteratur,) (Page 237)

Ved et par bord, som er flyttet sammen litt lenger borte, smeller det av norske stemmer. Alberte er efterhvert kommet til å høre norsk så å si utenfra, slik en utlending må formodes å høre det. Det kan klinge godt, ligge fast og sikkert i et lyst, kraftig, litt unyansert toneleie, ha sin egen korthugne, klare melodi. Det er uten omsvøp, går rett på, er et redelig og åpent sprog. Men når mange taler sammen, farer de knappe setningene, de løsrevne, selvtilstrekkelige ordene mot hverandre som sinte bjeff: Nei. Jo. Javel. Ikke tale om. Tøv. På ingen måte. Tvertimot. De slår hårdt mot trommehinnen, og stemmene svinger op på siste stavelse som i tross. Når kvinner taler, er det imellem som vilde de snakke motstanderen ned, snakke ham matt, så han ikke orker mer. De bøier seg frem, tviholder ham med øinene, taler høit, kategorisk, uimotsigelig. Til plutselig en kvinnestemme, lav, klar og bøielig, ferdes så fuglelett op og ned i sin lille, rene tonestige, at man følger den som man følger musikk. Og også den er norsk og ligner ingen annen stemme i noget annet sprog --

— Alberte-trilogien by Cora Sandel (Page 304)

Rikke Lossius går nynnende omkring i malerforklæ. Hun har fått en ny måte at se på folk på - med hodet på skakke og mysende øine. Hun er også svært forandret av utseende, endda mere end ifjor. På hende værelse ligger bemalte lærreter løst utover stoler og bord. Sofaen er behængt i hele sin længde. De har tilbøielighet til at rulle sig sammen igjen av sig selv, og de forestiller kvindepersoner så nakne, at Alberte aldrig hadde tænkt sig, man kunde se så bitterlig naken ut, samt en mand i badebukser. Alberte sitter på en stol midt i det hele og ser sig konsternert omkring. Samme syn møter hende på alle kanter, sørgelige fremtoninger i etslags slapt og opgitt på stedet hvil, med brystet ind og maven ut, hængende skuldre og et utstyr av kraftig betonete detaljer, så man ikke tror sine øine. Istedenfor føtter og hænder har de noget, som ligner våtter og svømmeføtter. Ansiktene er bare en klat. Dette er altså kunst, tænker hun forvirret og vet bare, at forsvare den vil hun, om også stiltiende, ut fra prinsippet om, at det, som forarger fruene, sikkert må ha sit værd. For mandens badebukser er hun opriktig taknemlig. Hun har ikke ligget og plasket i båt mellem skutene hele barndommen opover, ikke lekt og holdt til i brygger og boder uten at få stygge minder, som suget sig fast på sindet som ekle dyr og som hun kanske aldrig blir kvit. Gudskelov for badebuksen. Rikke slår ut med cigaretten i retning av sine værker: Der har jeg fått noget ind i bevægelsen, sier hun: Der er noget i farven, som ikke er dårlig. Og denne armen, da Ola Møklebust så den, sa han, at på den så man, at jeg måtte male, at jeg ikke kunde la være.

— Alberte-trilogien by Cora Sandel (Page 165)

Godmorgen mamma, sier Alberte. Godmorgen Alberte, svarer fru Selmer træt og kort uten at se op. Alberte setter sig. Frokostbordets ufestlige stilleben er uforanderlig og uten omskiftelse. Mysosten, gammelosten under sin klokke og nøkkelosten under sin, brødbakken. To smørasjetter, meierismør til den ældre generation, margarin til den yngre, fløten, sukkeret. Men ved fru Selmers plass kaffekanden under hætte. Når hætten tas av, står kanden der som en åpenbaring, velpusset, av messing, varm, dampende, duftende, håb- og livgivende, en sol mellom døde kloder. Alberte tar brød og margarin med mindst mulig støi, ost tar hun, om stemningen er til det. Hun rækker forsiktig sin kop frem, og fru Selmer skjænker uten at se på hende. Først når hætten er anbrakt over kanden igjen, ser de på hverandre, fru Selmer med et resignert, alt opgivende blik, som skyter Alberte isænk. Hun blir rød og stiv, hendes hænder skjælver. Hun er våbenløs alt i første træfning og tør ikke be om mere kaffe.

— Alberte-trilogien by Cora Sandel (Page 19)

Nu var høstregnet riktig begynt. Dag ut og dag inn strømmet vannet ned, og om natten hørte man det piske på ruten og dryppe fra taket, hver gang man våknet. Først regnet det lenge mot sydvest; men det var det ikke noe å si på, sydvesten er nu en regnvind. Men da det så i fjorten dager hadde regnet med nordenvind, så sa folk som forsto det: Ja - begynner det først å regne med nordenvind, så får det aldri ende. Så var det stille en morgen med tunge, mørke skybanker, og folk som forsto det, sa hoderystende: i dag blir det verre enn verst! Men så regnet det ikke hele formiddagen; luften ble lysere og tynnere, og da den var blitt ganske lysegrå, begynte det å småregne. Og det dusjregnet, og det småregnet, og det silregnet, og det øsregnet, og det styrtregnet, og det plaskregnet; - men verst var det når det silregnet - jevnt og ubønnhørlig fra morgen til aften. De "nye måner" gikk inn med regn og gikk ut med regn, og alle almanakkens merkedager var like våte. Men vinden fór omkring til alle kanter, samlet skoddebanker ute i sjøen og tykke regnskyer oppe i fjellene, sopte alt sammen og lot det regne og regne og regne over den hele vestkyst.

— Garman & Worse. by Alexander Lange Kielland (Norges nasjonallitteratur,) (Page 116)

Fra det øyeblikk Jacob Worse kom inn i samtalen, følte legasjonssekretæren hvorledes tøylene gled ham ut av hånden. Worse gikk frem som en berserk; ikke så at han talte for høyt eller brukte upassende ord. Men hans anskuelser var så altomstyrtende, så uhørte, at alle de andre et øyeblikk forstummet. Han ryddet i en fart til side "all denne snakk om kvinnen her hjemme som den eneste sanne - og så videre" og gikk så løs på saken om kvinnens stilling hos oss. Amtmannen spurte ham overlegent, om han var en tilhenger av "emansipasjonen", og da Worse svarte ja, spurte amtmannen atter med et smil om han trodde, at han ville være tjent med en emansipert hustru? Hertil mente Worse at nu var det ikke tale om hva mannen var tjent med, men om hva der var rettferdig mot kvinnen. Den tid måtte lakke mot enden, da hensynet utelukkende var hva der var mest bekvemt for mannen, og fremtidens unge menn ville forhåpentlig unnse seg for å argumentere fra den basis.

— Garman & Worse. by Alexander Lange Kielland (Norges nasjonallitteratur,) (Page 71)