Fra det øyeblikk Jacob Worse kom inn i samtalen, følte legasjonssekretæren hvorledes tøylene gled ham ut av hånden. Worse gikk frem som en berserk; ikke så at han talte for høyt eller brukte upassende ord. Men hans anskuelser var så altomstyrtende, så uhørte, at alle de andre et øyeblikk forstummet. Han ryddet i en fart til side "all denne snakk om kvinnen her hjemme som den eneste sanne - og så videre" og gikk så løs på saken om kvinnens stilling hos oss. Amtmannen spurte ham overlegent, om han var en tilhenger av "emansipasjonen", og da Worse svarte ja, spurte amtmannen atter med et smil om han trodde, at han ville være tjent med en emansipert hustru? Hertil mente Worse at nu var det ikke tale om hva mannen var tjent med, men om hva der var rettferdig mot kvinnen. Den tid måtte lakke mot enden, da hensynet utelukkende var hva der var mest bekvemt for mannen, og fremtidens unge menn ville forhåpentlig unnse seg for å argumentere fra den basis.

— Garman & Worse. by Alexander Lange Kielland (Norges nasjonallitteratur,) (Page 71)